Viser innlegg med etiketten bundesliga. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bundesliga. Vis alle innlegg

søndag 25. februar 2024

1. FC Union - FC Heidenheim 2-2

Etter en t- og s-banetur fra formiddagskampen jeg hadde sett, som inkluderte dagens første måltid slang jeg innom hotellet for å dumpe kameraene og annet jeg ikke kunne ha med meg på neste kamp. Jeg klemte meg deretter inn på en smekkfull trikk, og gikk det siste stykket bort til Stadion An der Alten Försterei, hvor det var klart for Bundesliga-kamp mellom Union Berlin og Heidenheim.


Det gikk relativt greit å forsere køen inn til stadion, og jeg gikk raskt og fant plassen min oppe på sittetribuna. Jeg sier sittetribuna i entall, for «Alte Försterei» er noe så sjeldent som et toppdivisjonsstadion hvor tre av fire tribuner er rene ståtribuner! Christian og Yngve som jeg så kamp sammen med i går var også på denne kampen, men de hadde skaffet seg billetter på motsatt langside.

Ventetida inn mot kampen ble stort sett fylt av musikk på lydanlegget, kun avbrutt av piping når Heidenheimspillerne kom til oppvarming, og jubel når hjemmelagets menn gjorde det samme. Vi fikk også en runde bursdagssang for en av spillerne. Etterhvert fikk vi den obligatoriske klubbhymnen, og så var det klart for avspark.

Jeg hadde forventet at det kom til å bli markert fra supporterplass at striden med DFL om salget av en andel av de kommersielle rettighetene til Bundesliga hadde endt med seier, og da kampen startet kom det opp et banner med «Spiel, Sieg und Sieg», altså tyskernes variant av tennissuttrykket «Game, Set and Match». En herlig tennisreferanse der altså, og når neste banner sa at de kom til å være kampklare også neste gang det trengtes hadde man for sikkerhets skyld hengt på en lang remse tennisballer for å påpeke hvem som faktisk har makta på stadion.


Selv om Union hadde kampklare supportere på «Wald-seite»-tribuna tok det bare tre minutter før Heidenheim kunne feire å ha tatt ledelsen 0-1, og også lenge etter scoringen var det gjestene fra sør som var det førende laget. Tross solid oppmøte på bortefeltet var det likevel hjemmelagets fans som styrte showet på tribunene, og det kom stadig opp nye bannere med meldinger i alle retninger. Det neste vi fikk se var en klar melding til politiet.

Det kom deretter opp et banner som minnet en avdød Mönchengladbach-ultra, noe som umiddelbart fikk også bortefeltet til å være stille mens banneret var oppe og det enslige blusset brant.


Dette hadde knapt blitt tatt ned før det endelig virket som om Union-spillerne husket at de faktisk var på jobb. Stadionuret hadde såvidt passert 43 spilte minutter da utligningen til 1-1 kom, og som om dette ikke var nok kom også 2-1 et drøyt minutt inn i overtiden! Det er definitivt ikke noen overdrivelse å si at det var god stemning da lagene gikk i garderoben.


I pausen avtalte jeg (uten noe felles språk) med han som satt ved siden av meg at jeg skulle bytte plass med dama hans som satt et annet sted på tribuna. Jeg ble dermed sittende rett foran pressetribuna (Hvor jeg tror halvparten av de som satt og skrev hadde FC Union-jakker) i andre omgang.

Jeg fikk herfra se kampen fortsette å utfolde seg med hjemmelagets supportere som klart beste aktør. Jeg følte tross de massive lydtoppene som innimellom kom at det var en slags weltschmerz hos supportene som lå i bakgrunnen med en visshet om at de fantastiske oppturene man hadde opplevd de siste sesongene med opprykk og europacupspill kanskje alt var blitt en forgangen tid.

Var ikke dette ille nok, så fikk Hoffenheim etter sytti minutters spill en utligning til 2-2. Hjemmesupporterne dro ikke lenge etter dette opp nok et banner, denne gang et sitat fra Frank Schöbels åttitallsslager «Die Fans sind eine macht».


Begge lag prøvde å avgjøre kampen, men da de fem minuttene dommer Aytekin hadde lagt til var over var det fortsatt uavgjort, og begge lag kunne mellomfornøyd takke supporterne for støtten, mens folk flest forlot stadion.


lørdag 9. desember 2017

Eintracht Frankfurt - Bayern München 0-1

For noen uker siden lot jeg meg rive med i en diskusjon med TIL-medsupporter Arne, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt kampbillett, hotell og reise til storoppgjøret Eintracht Frankfurt - Bayern Munchen.

Etter noen timer på jobb fredag dro jeg tidlig til Gardermoen, og begikk turens tabbe. Det ble opplyst at pga fullt fly ville ikke all håndbagasje få plass, så dersom noen var villige til å sende bagasjen helt til endelig destinasjon ville det bli gjort kostnadsfritt. Dum som jeg er meldte jeg meg, og sa farvel til kofferten min. Etter to relativt begivenhetsløse flyturer landet jeg på FRA, bare for å finne ut at kofferten min fortsatt var på CDG, hvor jeg hadde mellomlandet. Personalet bedyret at kofferten skulle komme senere og bli sendt til hotellet mitt, kanskje alt samme kveld, men jeg tenkte nå mitt…

Kampdagen opprant, fortsatt uten noen bagasje. Jeg tok en liten tur inn til Frankfurt sentrum, og dro deretter tilbake til hotellet for å se om det var mulig å få seg en lunsj i restauranten, men det viste seg at den var stengt. Da, ut av det blå, dukket plutselig kofferten opp! Hurra! Det nye settet med superundertøy, helsetrøya, Eintracht-trøya, alt jeg trengte for å få en god kampopplevelse var endelig på plass!

Jeg ble så revet med at jeg ikke tenkte på hva klokka var, men ruslet ned for å ta trikken til stadion. Ble heldigvis noen forsinkelser på veien, for da jeg ankom stadion var det fortsatt nesten to timer til kamp, men jeg hadde i det minste fått i meg ei pølse som brønsj.

Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten oppunder taket på stadion, og mens snøfokket sto rundt ørene på oss slo jeg ihjel mesteparten av ventetida med å prate med han som var stasjonert rett bak meg som brannvakt. Da kampen endelig kom i gang roet heldigvis snøfallet seg noe, og vi fikk se et heltent Frankfurt-lag komme til flere gode sjanser fra start, med dette frisparket (som jeg mener Vidal skal være glad han slapp unna med gult kort da han lagde) som et høydepunkt.



Etter hvert arbeidet Bayern seg mer inn i kampen, og etter 20 minutter scoret samme Vidal rett foran Nordwestkurve, til stor misnøye. Resten av kampen ble mye kriging, og det mest dramatiske var nok det som skjedde et kvarter før full tid. Marius Wolf klipper ned en lederhosen-bruker, og får et sjokkerende direkte rødt kort. Dommeren må etterhvert jogge over banen og kikke på VAR-skjermen, og innser at han var på bærtur, så Wolf får beskjed om å komme tilbake fra garderoben! Om jeg ikke var tilhenger av VAR fra før, så ble jeg det iallfall nå.

Til tross for at ørnene fikk fullføre kampen med fullt lag ble det ingen flere mål, og alle tre poengene ble med FCB tilbake til Munchen. Vi som sto i Nordwestkurve takket likevel spillerne for heroisk innsats!











Jeg fulgte deretter strømmen ut av stadion, under jernbanesporet, gjennom en skog, forbi golfbanen, over trikkeskinnene, og vips var jeg tilbake på hotellet etter en liten halvtimes spasertur. En opplevelse å være på SGE-kamp, og ikke minst en drøm som ble virkelighet: å få være med på en runde Pippi Langstrumpf i Nordwestkurve!

mandag 5. oktober 2015

Hertha BSC - Hamburger SV 3-0

Siden min gode venninne Miriam tilbringer dette halvåret i Berlin fant jeg ut jeg skulle benytte anledningen til å dra på helgetur nedover og nyte godt av gratis overnatting og guide, og da måtte det jo selvsagt også bli litt fotball.

Berlins stolthet, blåhvite Hertha, med Rune Jarstein og Per Ciljan Skjelbred på laget skulle ta mot «dinosaurene» fra Hamburg på Olympiastadion, og forventningsfulle tok vi S-bahn fra sentrum og ut til stadion.

Å komme til Olympiastadion i Berlin er en følelse som ikke kan sammenlignes med særlig mye annet. Ankomsten, bygningen, ja alt omkring anlegget er bygget for å imponere gjestene, og det gjør det! Man kan si mye negativt om arkitekten Werner March, men Olympiastadion er et praktbygg!

Totalt var vi litt over 65000 på denne kampen, deriblant en solid kontingent fra Hamburg, som spesielt tidlig i kampen ga mye lyd fra seg. Ved innmarsjen kjørte Hertha-supporterne en imponerende tifo som i anledning gjenforeningsjubileumsdagen var basert på gjenforeningen av de to delene av Berlin, og at Hertha er laget for hele byen.



Hamburg kom muligens best i gang, men etter et drøyt kvarters spill var det hjemmelaget som først fikk hull på byllen, da Salomon Kalou satte ballen i mål, og Ostkurve eksploderte i gledesscener.

For å bruke en floskel: «Mål preger kamper», og også her ble resten av kampen preget av dette. Hertha virket svært fornøyde med å lede, og sørget for å avbryte HSVs angrep tidlig resten av omgangen, slik at det fortsatt sto 1-0 til pause.

I andre omgang virka Hertha som om de var mer gira, og HSV virka som om de hadde brent av mye av kruttet, men etter hvert som berlinerne brant sjanse etter sjanse begynte jeg å mistenke at det som ofte skjer når et lag ikke klarer å ta vare på sjansene sine skulle skje: De ville miste poeng. HSV klarte likevel heller ikke å ta vare på sine sjanser, og da Hertha et lite kvarter før slutt gikk opp i 2-0 var det absolutt fortjent. Bare to minutter etterpå ble samme mann som satte det andre, Ibisevic, tomålsscorer da han også fikk sette 3-0, og herfra og ut ble kampen et rent pliktløp for begge lag, og det kunne fort blitt enda mer for Hertha.

De to nordmennene gjorde en god kamp, og var selvsagt med da hele laget satte seg ned foran fansen i hjemmesvingen for å hylles etter kampen.



Bundesliga innfridde absolutt forventningene!