Etter en t- og s-banetur fra formiddagskampen jeg hadde sett, som inkluderte dagens første måltid slang jeg innom hotellet for å dumpe kameraene og annet jeg ikke kunne ha med meg på neste kamp. Jeg klemte meg deretter inn på en smekkfull trikk, og gikk det siste stykket bort til Stadion An der Alten Försterei, hvor det var klart for Bundesliga-kamp mellom Union Berlin og Heidenheim.
Det gikk relativt greit å forsere køen inn til stadion, og jeg gikk raskt og fant plassen min oppe på sittetribuna. Jeg sier sittetribuna i entall, for «Alte Försterei» er noe så sjeldent som et toppdivisjonsstadion hvor tre av fire tribuner er rene ståtribuner! Christian og Yngve som jeg så kamp sammen med i går var også på denne kampen, men de hadde skaffet seg billetter på motsatt langside.
Ventetida inn mot kampen ble stort sett fylt av musikk på lydanlegget, kun avbrutt av piping når Heidenheimspillerne kom til oppvarming, og jubel når hjemmelagets menn gjorde det samme. Vi fikk også en runde bursdagssang for en av spillerne. Etterhvert fikk vi den obligatoriske klubbhymnen, og så var det klart for avspark.
Jeg hadde forventet at det kom til å bli markert fra supporterplass at striden med DFL om salget av en andel av de kommersielle rettighetene til Bundesliga hadde endt med seier, og da kampen startet kom det opp et banner med «Spiel, Sieg und Sieg», altså tyskernes variant av tennissuttrykket «Game, Set and Match». En herlig tennisreferanse der altså, og når neste banner sa at de kom til å være kampklare også neste gang det trengtes hadde man for sikkerhets skyld hengt på en lang remse tennisballer for å påpeke hvem som faktisk har makta på stadion.
Selv om Union hadde kampklare supportere på «Wald-seite»-tribuna tok det bare tre minutter før Heidenheim kunne feire å ha tatt ledelsen 0-1, og også lenge etter scoringen var det gjestene fra sør som var det førende laget. Tross solid oppmøte på bortefeltet var det likevel hjemmelagets fans som styrte showet på tribunene, og det kom stadig opp nye bannere med meldinger i alle retninger. Det neste vi fikk se var en klar melding til politiet.
Det kom deretter opp et banner som minnet en avdød Mönchengladbach-ultra, noe som umiddelbart fikk også bortefeltet til å være stille mens banneret var oppe og det enslige blusset brant.
Dette hadde knapt blitt tatt ned før det endelig virket som om Union-spillerne husket at de faktisk var på jobb. Stadionuret hadde såvidt passert 43 spilte minutter da utligningen til 1-1 kom, og som om dette ikke var nok kom også 2-1 et drøyt minutt inn i overtiden! Det er definitivt ikke noen overdrivelse å si at det var god stemning da lagene gikk i garderoben.
I pausen avtalte jeg (uten noe felles språk) med han som satt ved siden av meg at jeg skulle bytte plass med dama hans som satt et annet sted på tribuna. Jeg ble dermed sittende rett foran pressetribuna (Hvor jeg tror halvparten av de som satt og skrev hadde FC Union-jakker) i andre omgang.
Jeg fikk herfra se kampen fortsette å utfolde seg med hjemmelagets supportere som klart beste aktør. Jeg følte tross de massive lydtoppene som innimellom kom at det var en slags weltschmerz hos supportene som lå i bakgrunnen med en visshet om at de fantastiske oppturene man hadde opplevd de siste sesongene med opprykk og europacupspill kanskje alt var blitt en forgangen tid.
Var ikke dette ille nok, så fikk Hoffenheim etter sytti minutters spill en utligning til 2-2. Hjemmesupporterne dro ikke lenge etter dette opp nok et banner, denne gang et sitat fra Frank Schöbels åttitallsslager «Die Fans sind eine macht».
Begge lag prøvde å avgjøre kampen, men da de fem minuttene dommer Aytekin hadde lagt til var over var det fortsatt uavgjort, og begge lag kunne mellomfornøyd takke supporterne for støtten, mens folk flest forlot stadion.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar