Årvoll 3 - Sandaker (7-0)

Endelig var kvelden kommet. Helt siden jeg i 2019 gikk glipp av muligheten til å se kamp på Tonsenhagen  har jeg ventet på en ny sjanse, og i år var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut denne fredagskvelden, og etter å ha laget en episk pastamiddag ble kursen satt nedover Groruddalen, og snart var jeg på plass ved banekanten her hvor det skulle være tiendedivisjonskamp mellom Årvoll 3 og Sandaker.

Jeg hadde jo faktisk sett motsatt oppgjør, også det på en ny bane, før sommeren, så jeg var spent på om det kom til å bli en mulighet for revansj for gjestene, som hadde gått på en liten smell i hjemmekampen. Da jeg kom fram var det flere barnetreninger på banen, men hjemmelaget hadde funnet seg et lite område midt på å varme opp på, mens Sandaker-spillerne løp rundt på den lille kunstgressbanen like ved for å få blodomløpet i gang.

Da kampen kom i gang hadde jeg fått selskap av Ludvig og Martin, og sammen med noenogtretti andre fikk vi se Årvoll 3 ta tak i oppgjøret ganske umiddelbart. Det tok likevel nesten et kvarter før vi fikk første scoring, men da var det på ingen måte overraskende at det var vertskapet som kunne juble for 1-0.

Jeg ble underveis i min runde rundt banen litt søtsugen, så jeg stakk innom kiosken og hentet ut en vaffel som var oppe og vaket mot årsbeste, og da den var fortært kom 2-0 i det 35. minutt, før vi fem minutter senere fikk se 3-0 bli satt i mål.

Etter ca 6 minutters opphold ble spillet igjen satt i gang, og med en stadig økende mengde mygg i lufta var jeg glad jeg hadde brukt pausen til å hente en genser i bilen. Sandaker hadde tydeligvis bestemt seg for å prøve å slå tilbake, og fikk ganske snart et treff i tverrliggeren som like gjerne kunne sneket seg inn i mål. Det ble med den ene storsjansen for hvittrøyene, og snart var kampen tilbake i samme spor som i første omgang, der det meste havnet om hjemmelaget. Vi måtte likevel vente helt til det 70. minutt før det igjen ble scoring, men igjen var det altså Årvoll 3 og deres supportere som kunne juble, nå for 4-0.

Denne scoringen bidro for øvrig til å avlive noe dårlig stemning som hadde spredt seg på banen de siste minuttene, og da vi ti minutter senere fikk se et straffespark som ga 5-0 ble det enda mindre dårlig stemning, iallfall hos hjemmelaget.

I det 84. og 85. minutt kom det sjette og syvende målet til groruddølene, så da dommeren iallfall iflg min stoppeklokke blåste av litt før klokka hadde passert 90 minutter var det ingen som protesterte. 7-0 var definitivt et anstendig resultat.

På vei hjem sørget jeg for endelig å få tømt bilen for norsk tomgods, så alt var klart for utflukt til noe så sjeldent som åpning av en flunke ny bane dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.