SV Babelsberg 03 - ZFC Meuselwitz 1-1

Etter nesten to uker uten fotball hadde jobben sendt meg til Berlin for et torsdag-fredag-oppdrag. Terskelen var da ganske lav for å bli igjen til søndag for egen regning og risiko, så som tenkt, så gjort. Etter å ha takket kursdeltakerne for to fine dager sjekket jeg på ny inn på hotellet på Alexanderplatz, skiftet på meg varme klær, og fant en S-bahn i retning Potsdam. På nest siste stopp gikk jeg av og tuslet så gjennom sentrum av filmbyen Babelsberg opp mot stadionet hvor det skulle spilles regionalligakamp mellom SV Babelsberg 03 og ZFC Meuselwitz.

Jeg var alt for tidlig framme, så jeg tok meg først en spasertur rundt stadionanlegget, før jeg slo meg ned på en benk og hørte noen episoder Lateral mens jeg ventet på at portene inn til stadionet oppkalt etter den revolusjonære Karl Liebknecht skulle åpne. Da vi endelig en time før kampstart slapp inn ble veien til grillen kort, og jeg sikret meg en lekker nakkekotelett klemt ned i et rundstykke. Smakte nydelig med litt sennep på!

Jeg hadde kjøpt meg et sete på hovedtribuna hvor det hang en discokule og snurret oppunder taket, men det ble raskt klart for meg at brorparten av dagens publikum holdt seg på motsatt langside, som var en ren ståtribune. Også på kortsidene var det ståtribuner, men i dag var det kun den i sørøstenden av banen som var i bruk. Bortefans så jeg bare noen få av innimellom på sittetribuna, og på det inngjerda bortefeltet var det ingen fra Thüringen denne fredagskvelden.

Da avspark nærmet seg la jeg merke til at supportergruppene Connection 144 og Bricconi begge kjørte med sine bannere hengt opp ned i kveld av noen grunn. Det var uansett bra trøkk på langsida bak det store Filmstadt Inferno-banneret, og innimellom hørte jeg noen lyder også fra kortsida hvor en gjeng som kalte seg Los Consortos hadde sitt tilholdssted. Det passer kanskje nå å nevne at «nulldrei» er en ikke bare litt venstreorientert klubb. Det er nok ikke tilfeldig at stadionet er oppkalt etter en kommunistisk pionér fra tiden rundt forrige århundreskifte, og om klubben som sådan er solid plassert på venstresida, så er ikke supporterne mindre radikale. Faktisk oppdaget jeg at to politikere fra motsatt side av høyre-venstre-aksen i 2020 hadde levert et nipunkters spørsmål til delstatsregjeringen om hva de ville foreta seg mot den «venstreekstreme fanscenen til SV Babelsberg 03».

Uansett politisk ståsted, det var en imponerende oppvisning vi fikk fra de svartkledde på ståfeltet, mens deres hvitkledde helter ute på banen etter en god start slet litt mer med å henge med. Det kom stadig opp bannere, først noen støtteerklæringer til Ukraina og så til den fengsla antifascisten «Nanuk». Mens jeg fulgte med på bannerne skjønte jeg hvilken vei det så ut til å bære ute på banen, og overraskelsen var ikke veldig stor da bortelaget i det 33. minutt gikk opp i 0-1. Et skår i gleden for de røde var det nok at lagets kaptein samtidig ble liggende igjen i feltet og måtte ha behandling, men han kom seg etterhvert på bena igjen.

Noen minutter senere kom gjestene til noen helt enorme sjanser til å doble ledelsen, men det kom ikke flere mål før pause, så da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-1. Jeg benyttet anledningen til å få tilbake litt blodomløp i bena ved å gå noen turer fram og tilbake på tribuna før jeg avla toalettet en visitt som holdt på å bli riktig så dramatisk da dørhåndtaket falt av døra da jeg var på vei ut igjen!

Da kampen tok til igjen hadde vertskapet gjort et par bytter, uten at det lot til å hjelpe noe særlig. Det aller meste handlet om gjestene, men litt før kvarteret var spilt av andre omgang fikk Babelsberg en håndsrekning fra dommeren. Etter en hendelse jeg ikke helt fikk med meg ble det delt ut rødt kort til en Meuselwitz-spiller, og med 11 mot 10 jevnet ting seg litt mer ut.

Alt fem minutter etter utvisningen ble det levert et imponerende langskudd som smalt i stolpen bak bortelagets keeper, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om det skulle bli 0-1 til slutt, eller om utligningen skulle komme. Ved et par situasjoner ble det ropt etter straffe, men den sortkledde hørte ikke på det øret, så da det ble varslet fire minutters nachspielzeit var det fortsatt bare en ettmålsledelse som måtte hentes inn.

Overtiden ble innledet med en skade (Hvor genialt er det ikke å bruke dette til å reklamere på storskjermen for et apotek?), og da denne var håndtert var godt over halve den varslete overtiden over. Det overrasket derfor ingen da spillet fortsatte etter at de fire minuttene var passert, men da hjemmelaget fikk et frispark etter drøyt 96 minutters spill mistenkte jeg at dette nok kom til å bli noe av det siste som skjedde i kveld. Fra 18 meters hold ble det fyrt løs, og med 96:45 på min stoppeklokke smalt ballen i mål til 1-1!

Det ble store jubelscener, og etterhvert fikk jeg høre scoringsmusikken. Dette hørtes da voldsomt kjent ut? Joda, det var rett og slett Bent Fabricius-Bjerres legendariske tema til Olsenbanden-filmene som ble spilt når hjemmelaget hadde scoret!

Da musikken roet seg hadde dommeren blåst av kampen, og glade karer fra Brandenburgs hovedstad kunne juble sammen med supporterne for å ha berget ett poeng, mens svært skuffete bortelagsspillere måtte innse at de hadde mistet to poeng i siste sekund av kampen.

Jeg satte kursen tilbake mot S-bahn-stasjonen, hvor et tog trillet inn akkurat i det jeg inntok perrongen, og etter å ha returnert til Øst-Berlin kjøpte jeg meg en Boulette til kvelds, før jeg i skyggen av det ikoniske fjernsynstårnet (Det var mørkt, så teknisk sett kasta det ingen skygge) gikk bort til hotellet mitt og tok kveld.