Vinje - Sannidal 2-3

Under en uke etter jeg sist krysset Haukeli satte jeg på ny kursen vestover på E134. Etter et lite minneverdig måltid i Seljord hvor jeg da jeg planla turen hadde håpet å få sett en fotballkamp denne onsdagskvelden med fredagsfølelse. Dessverre ble kampen flyttet til tirsdag, så jeg hadde derfor bestemt meg for å ta en revisit litt lenger opp i dalen, og etter et besøk på butikken svingte jeg inn ved stadion i Åmot for å se sjettedivisjonskampen mellom Vinje og Sannidal.

En annen som hadde tatt turen var Telemarkfotball-Mads, så jeg hadde dermed shortskledd selskap under kampen. Sammen fikk vi se hjemmelaget komme best i gang, og alt etter fem minutters spill overrumplet grønntrøyene gjestenes forsvar. 1-0, og stor jubel fra de nærmere sytti frammøtte.

Vinje fortsatte å være det førende laget, og deres lynraske spiller Nuhu Musa som hadde scoret det første målet kom til flere gode muligheter, blant annet en situasjon der han alene med keeper avsluttet i tverrliggeren. Ikke lenge etter fikk vi en ny situasjon som var nesten helt lik den forrige, og denne gangen gikk ballen innafor alle stenger, og det sto 2-0 med 18 minutter spilt.

Etter dette slapp Vinje foten litt av gasspedalen, og Sannidal fikk også gjennomført noen angrep, men flere mål ble det ikke i første omgang. Mens lagene tok en kjapp pause tuslet jeg bort og kjøpte en vaffel med en overflod av syltetøy på, og før denne var spist opp var spillet igang igjen.

Etter pausen hadde de tilreisende fra Sannidal sett mye friskere ut enn i første omgang, og da vi nærmet oss en time spilt kom i rask rekkefølge først 2-1 i det 58. minutt før vi to minutter senere også fikk utligningen til 2-2. Skulle vi få se en smått sensasjonell snuoperasjon?

Anført av ivrige tilrop fra tribunen prøvde Vinje å komme tilbake, men det virket nytteløst.

I det 70. minutt ble så snuoperasjonen for de blåkledte fullført. Ballen ble satt i mål til 2-3, og Mads begynte å snakke om en treningskamp han hadde sett i vinter der Sannidal hadde snudd fra å ligge under 2-0 til 2-6. Riktig så ille ble det ikke denne gangen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen hadde Sannidal fortsatt ett mål mer enn vertskapet, og kunne dermed juble for at den lange kjøreturen hjem kanskje ble bittelitt lettere enn den ville vært uten poeng i bagasjerommet.

Jeg takket Mads for selskapet, og mens han satte kursen sørover i omtrent samme retning som bortelaget fortsatte jeg vestover for en overnatting på høyfjellet før nye baner skulle erobres på vestlandet de neste dagene.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Viking - Tromsø 2-1

Glad til sinns etter oppvarmingskampen til havs møtte jeg gamle og nye kjente på pub i Stavanger sentrum, før jeg stakk litt før de andre for å få i meg en hamburger før vi dro ut til stadion. Etter å ha spist inntok jeg togstasjonen, hvor jeg plutselig møtte ingen ringere enn Håvard. Mens vi sto og pratet kom det så store mengder Viking-supportere, og vi ble skjønt enige om at det heller enn å kaste meg under toget burde man binde meg meg fast i bufferen foran. Etter hvert kom også mine rødhvite venner, og vi kom oss på et bælfullt tog tilbake til Jåttåvågen, hvor vi spaserte en liten omvei før vi inntok stadion for å se eliteseriekamp mellom Viking og Tromsø.                                                                                                                                                                                                                                   

Tross et relativt tynt hjemmesupporterfelt for dagen kom det opp noen bannere som markerte at det i disse dager er tjue år siden klubben forlot sitt gamle hjem på Stavanger Stadion, for å flytte hit nesten til Sandnes. I motsatt ende av kampen var vi overraskende mange bortefans, men i dag var det intet annet fra oss enn de vanlige bannerne og struper klare for synging.

Første omgang ble ganske så begivenhetsløs, men om jeg skal være ærlig hadde nok hjemmelaget et lite overtak. Det sto likevel 0-0 da det ble pause, men håpet om årets første poeng levde fortsatt videre.

Hadde den første halvdelen av kampen vært begivenhetsløs, så ble den andre absolutt ikke det. I det 52. minutt scoret Viking på et hjørnespark, før TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen bare to-tre minutter senere fikk lade storslegga og sende oss på bortefeltet til himmels med en utligning til 1-1!

Etter dette målet syntes jeg TIL overtok helt og holdent, men fortsatt lot flere mål vente på seg. Med den gode støtten fra tribuna hadde jeg likevel et lite håp om at vi nok en gang skulle få juble, men like etter at vi hadde passert nitti spilte minutter skjedde det som ikke skulle skje. Anders Jenssen smalt sammen med en motstander foran eget mål, og dommer Saggi valgte å blåse straffespark. Straffen gikk i mål, og nedturen var enorm med 2-1.

Etter noen flere overtidsminutter blåste dommeren til slutt av kampen, og med banen full av utslåtte TIL-spillere og tribunen full av utslåtte TIL-supportere ble det en trist avslutning på kvelden, før vi lovet hverandre å fortsette å kjempe for årets første trepoenger.

Jeg tok med meg Martin og satte kursen mot Lyngdal, hvor natten skulle tilbringes, før mandagen ble brukt til bursdagsfeiring i bilen fra Lyngdal til Oslo, med ymse fotballpodkaster på stereoen.

Kvitsøy - Stavanger IF 2 (0-7)

Etter god bevertning hos mitt søskenbarn Håkon i Tananger, og en god natts søvn, så la jeg søndag morgen ut på litt nordjærsk sightseeing. Etter å ha blitt stoppet fra å kjøre der jeg ville av et utall «Privat veg»-skilt kom jeg til slutt fram til Tungenes hvor jeg gikk en tur og kikka litt på fyret og utsikten, før jeg dro videre til fergekaia hvor jeg parkerte, møtte Terje, og sammen med ham gikk ombord på båten som skulle ta oss til havs for å se sjettedivisjonskampen mellom Kvitsøy og andrelaget til Stavanger IF.

Da vi kom til øya var det en kort spasertur opp til stadionområdet, hvor det lå en flott kunstgressbane inneklemt mellom beitemarker, steingjerder, veier og til og med en liten kiosk. Jeg inspiserte utvalget i kiosken, og oppsøkte deretter dommeren for å finne ut hvilken vei hilsing og myntkast ville foretas før jeg plasserte meg på den lille tribuna som var så nybygd at plankene fortsatt hadde strekkodeetiketter i endene!

Da kampen kom i gang var det gjestene fra fastlandet som innledningsvis så klart sterkest ut, men hjemmelaget klarte lenge å ri av stormen. Litt uti omgangen fikk også vertskapet en svært god periode hvor de flere ganger utfordret SIF 2, men heller ikke de klarte å få ballen i mål.

Da vi kom til pause sto det dermed fortsatt 0-0, og i likhet med opptil flere andre av de tilreisende stilte jeg meg i kioskkø. Det ble litt ventetid på pølsa og pommes fritesene jeg hadde bestilt, så før jeg var tilbake ved banen var kampen igjen satt i gang, og nå hadde tydeligvis SIF-reservene bestemt seg for å ta tak i kampen. I det 47. minutt kom 0-1, og i det 50. kom 0-2, før vi i det 53. minutt fikk 0-3 på et hjørnespark.

Til bortefansens store glede kom så 0-4 like etter at timen var spilt, før Kvitsøys keeper lot ballen passere gjennom hendene sine til 0-5 fem minutter senere. Tross den store ledelsen var tenningsnivået fortsatt høyt, og i en situasjon hvor målvakten holdt på å forsvinne ut over sekstenmetersstreken med ballen i hendene responderte dommeren elegant på kravet om at det skulle dømmes hands med en klar melding om at hvis keeperen var over streken, så var også han som var i angrep i offside. Spillet fortsatte altså dermed med at keeper spilte ballen fra seg på vanlig måte.

Da vi nærmet oss sluttsignalet scoret siddisene igjen et par mål, så det sto 0-7 i det vi gikk inn i overtiden. Med en så klar ledelse, og en fergeavgang som nærmet seg med stormskritt var det liten grunn til å legge til så veldig mye, så da dommeren stoppet kampet kunne svartkledde og blåhvite takke hverandre for kampen. Terje og jeg returnerte til ferga, hvor vi nå ble sittende sammen med dommeren og fikk høre både litt om denne kampen, og om hans mangeårige dommergjerning i Rogaland.

Trygt på land igjen dro jeg så til Jåttå og parkerte bilen, før jeg fant en buss inn til byen for å møte mine medsupportere på pub før kveldens kamp som var hovedgrunnen til at jeg var i Rogaland denne helga.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vard Haugesund - Notodden 3-1

Etter å ha stått grytidlig opp i Stathelle dro jeg innover i landet, krysset over fjellet, og kom etterhvert ned til Haugalandet. Her fant jeg etter først å ha rotet rundt i noen boligfelt fram til parkeringsplassen jeg lette etter, og etter å ha gjort ferdig bloggposten fra gårdagens kamp kunne jeg gå inn på stadion for å se andredivisjonskamp mellom Vard Haugesund og Notodden FK.

Jeg hadde avtalt med Sammy at jeg skulle få fotoakkreditering til kampen, så dermed dro jeg på meg en selvlysende vest før jeg entret arenaen. Vard har jo fram til nylig spilt sine kamper på samme stadion som FKH, men som følge av at Avaldsnes' damelag nå har blitt en del av klubben i hvitt hadde rødtrøyene fått beskjed om å finne seg et annet sted å spille. De har nå en plan om å etablere et stadion ved klubbhuset sitt på Gymnasbanene, men inntil videre spilles det på gressbanen til Haugar på Sakkestad. (Hvor blåtrøyene hadde over 5000 tilskuere på debuten på øverste nivå i 1981!)

Gressmatta så strøken ut, og både før og etter oppvarminga ble vannspredere dratt rundt for å tilføre litt fukt til underlaget. Rett før klokka ble to entret så lagene matta, hilste og tok myntkast, og så var det endelig avspark.

Jeg hadde før kampen starta merka meg at han som sto ved grillen etter å ha gransket de sagnomsuste «Kanutta-pølsene» med et skaptisk blikk la dem til side, før han litt etterpå fikk levert noen pakker med vanlige industrigrillpølser. Det kom derfor ikke som noe stort sjokk da det ble kunngjort over høyttaleranlegget at det dessverre ikke var Kanutta å få kjøpt i dag. Jaja, heller ingen pølser enn dårlige pølser!

Ute på gressmatta ble kampen raskt ganske tøff, uten at den ble direkte ufin. Det ble delt ut noen tidlige gule kort, og like etter at omgangen var halvspilt var Sondre Bratvold svært heldig da han slapp unna med tilsnakk etter en sen takling som fort kunne gitt ham hans andre gule kort for dagen. Vard-benken var ikke overraskende rasende for at han bare fikk tilsnakk, og det var nok derfor ekstra surt at da klokka akkurat hadde passert 25 spilte minutter var det nettopp nevnte Bratvold som satte ballen i mål til 0-1!

Ikke lenge etter baklengsmålet var det Vards mest kjente spiller, Alexander Søderlund, som sto for tur til å få gult kort. Nå ble Vard-støtteapparatet virkelig rasende, hvordan i alle dager kunne hans overtramp være gult når ikke situasjonen med Bratvold like før var det? Jeg må si at jeg hadde en viss sympati for hjemmelagets irritasjon, og at jeg aldri ser for meg at Bratvold hadde sluppet unna med takling nummer to hadde han ikke alt pådratt seg et gult kort tidligere i kampen.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, og i mangel av de beryktede pølsene tuslet jeg heller til bilen og snek i meg litt vaniljecola før jeg igjen tok plass for å fotografere litt. Jeg fikk nå se et Vard-lag som kom knallhardt ut fra start, og etter 7-8 minutter klarte de å krige seg til et straffespark da en spiller fikk et spark i hodet i feltet foran Notodden-målet. Straffen ble etter litt surmuling fra Notodden-spillerne satt i mål, og med 1-1 var vi like langt.

Etter straffesparket ble det ganske ampert ute på banen, og vi fikk flere situasjoner med knuffing og tilløp til svært dårlig stemning. Da Vard halvveis ute i den andre omgangen igjen fikk straffe, denne gangen for en hands, var det derimot overraskende få protester, så dette må ha vært klart. Også denne gangen smalt ballen i mål, og dermed hadde haugalendingene snudd kampen fra 0-1 til 2-1.

Resten av kampen ble ganske livlig. Telemarkingene prøvde desperat å komme tilbake igjen, men klarte ikke å overmanne de rødblås forsvar, og rett før vi kom til nitti spilte minutter vartet Søderlund opp med et lite show som fikk ham løs fra en situasjon der han var omringet av bortelagets forsvar og han kunne avslutte i mål til 3-1.

De relativt mange minuttene med overtid ble dermed lite mer enn et pliktløp, og selv om NFK definitivt prøvde å komme tilbake var det nok ingen andre enn de aller aller mest optimistiske som trodde dette faktisk skulle gå. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-1, og hjemmelaget kunne glade feire sammen med supportere, kompiser og familier tre nye poeng og en overnatting på tabelltoppen.

Jeg gratulerte Joachim, Sammy, Kolbjørn og resten av Vard med seieren (Sistnevnte mente jeg måtte komme på alle kamper, de vant jo hver gang jeg så dem), og satte så kursen sørover over Boknafjorden for å overnatte og få sett litt mer fotball på søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Langangen - Urædd 2 (2-3)

Etter to flotte dager på styresamling med jobben i Tønsberg hadde jeg planlagt ei helg som i sin helhet skulle tilbringes vest for Oslo. Lørdagens planer hadde variert litt, men fredag hadde jeg vært klar for en ganske kort etappe etter møtet var over, og etter å ha tråklet meg sørover på ymse småveier svingte jeg etterhvert inn for å se femtedivisjonskamp mellom Langangen og Urædd 2.

Langangen hadde jeg jo også sett i fjor høst, men da ble kampen pga snø flyttet til kunstgresset på Sundjordet. Nå var det deres egne hjemmebane som var kamparena, og gressmatta så simpelthen rålekker ut. Da avspark nærmet seg dukket også Ilari, Vetle, Alexander og et par Bryne-supportere opp.

Innledningsvis syntes jeg hjemmelaget så klart best ut ute på banen, men blåtrøyene fikk seg en solid kalddusj da det var Urædd-rekruttene som fikk det første målet, alt etter 7 minutters spill.

Langangens overtak ble noe svekket av baklengsmålet, men fortsatt syntes jeg de framsto kvassest, kanskje delvis fordi det virket som om de sortkledde fra kommunesenteret hadde lagt seg noe bakpå etter å ha tatt ledelsen. Noe mål ble det likevel ikke på lang tid. Først like etter at halvtimen var spilt lyktes det vertskapet å score, etter at et innkast ble ekspedert videre til 1-1.

Da vi nærmet oss pause snek jeg meg i kiosken og sikret meg en vaffel, før jeg igjen tok plass ved sidelinja sammen med de lokale. Vi fikk ikke flere mål før pause, og lagene gikk derfor i garderoben med 1-1 på blokka. Før vi visste ordet av det var de ute igjen, og kampen kunne fortsette mens vi var omgitt av knott og andre blodsugere.

Etter pause syntes jeg styrkeforholdet ute på gresset forandret seg noe. Urædd 2 kom nå til flere gode sjanser, og Langangen-keeperen holdt flere ganger laget sitt inne i kampen. Dette toppet seg da det var litt under et kvarter igjen av kampen og Urædd fikk straffespark. Straffeskytteren gjorde slett ikke noen dårlig prestasjon, men den grønnkledde på målstreken gjorde en finfin innsats og fikk slått ballen ut mot kanten der den ble plukket opp av en lagkamerat av ham.

Etter dette kom faktisk hjemmelaget til noen enorme målsjanser i sluttminuttene, uten at disse ville innafor stengene. Gjestene klarte derimot i det 89. minutt å sette inn 1-2, og om ikke kampen alt virket å være avgjort nå så kom også 1-3 nesten to minutter inn i overtiden.

Urædd 2 følte seg nå så sikre på seier at de byttet keeper, men han som kom inn fikk en verst mulig start da ballen ganske nøytaktig ett minutt etter forrige mål lå i nettet til 2-3. Skulle vi få se en fremragende opphenting?

Langangen prøvde desperat å score de resterende overtidsminuttene, men når sant skal sies kom de aldri spesielt nært. Kampen ebbet dermed ut med 2-3 som sluttresultat, og jeg kunne sette kursen videre sørover med Vetle i passasjersetet for å overnatte i gjestesenga hans, mens vi undret på om innholdet i garderobevinduet hos Langangen skulle konsumeres nå etter kampen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vålerenga - Tromsø 1-0 eeo.

Gidder ikke skrive noe særlig denne gangen. Kampen endte 0-0 etter nitti minutter, og så scora de i ekstraomgangene. Drit og dra, her er noen bilder og en liten filmsnutt.

Nye sjanser, nye muligheter til å bli skuffet i Stavanger på søndag…

Driv - Råde 2 (8-1)

Siden jeg måtte prøve å få klemt inn et dekkskift før helgas langtur slo jeg for noen dager siden fra meg planen om å dra til Telemark denne tirsdagskvelden, og fant ut at jeg heller skulle ta en litt mer kortreist kamp på en bane jeg har besøkt før. Etter litt dialog med Ole Jakob og Mattis landet vi på at en tur til Ytre Enebakk hadde vært fint, så etter å ha fått på sommerdekk og plukket opp mine to kumpaner ble kursen satt sørover langs Øyerens vestbredd. Etter en liten pitstop kom vi like før avspark fram til Mjær, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Driv og Råde 2.

Det tok bare litt over tre minutter før Driv fikk sitt første mål foran litt over seksti tilskuere, hvorav det virka som om de fleste var hjemmefans. Etter dette tok Råde-rekruttene mer over, men da de etter et lite kvarter fikk ballen i nettet ble det avblåst for en offside de rødkledte var mildt sagt kritiske til.

Skumringen gjorde utover i kampen at det ble verre og verre å fotografere, så jeg fant etter en halvtimes tid ut at jeg like gjerne kunne skaffe meg en vaffel. Denne viste seg å være veldig god, og når den var ferdig fortært sto jeg og pratet med de to passasjerene mine og Martin som også var på plass. Vi hadde det faktisk så hyggelig at da hjemmelaget i det 44. minutt smalt inn 2-0 på en perle av et frispark glemte jeg å filme det. Bare et minutt senere fikk vertskapet også 3-0, en stilling som sto seg til pause, tross at også Driv hadde en nettkjenning som ble underkjent som offside.

Etter en kort hvil kom kampen i gang igjen, og når sant skal sies skinte det litt gjennom hos Råde-spillerne at de ikke var veldig optimistiske på at kampen skulle snus. Var ikke ting ille nok fra før fikk vi så i det 58. minutt en liten keepertabbe som ga 4-0.

Med 63:30 på min stoppeklokke kom så 4-1, etter litt kaos i feltet foran Driv-keeperen etter et frispark ute fra kanten.

Dette målet ble likevel ikke starten på noen snuoperasjon. Halvanna minutt etter reduseringen økte hjemmelaget til 5-1, før de i løpet av åtte minutter fra 70:35 fikk 6-1, 7-1 og 8-1.

Flere mål enn dette ble det ikke, så det var altså en rimelig solid hjemmeseier vi sto igjen med da dommeren blåste av kampen.

Vi sa takk for selskapet til Martin, og satte igjen kursen mot hovedstaden, hvor det selvsagt var noe veiarbeid som gjorde veien hjem litt mer kronglete enn planlagt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bullarens GoIF - Hedekas/Svarteborg U 1-2

Etter å ha forlatt Halden suste jeg sørover gjennom Enningdalen, krysset grensa, og før jeg visste ordet av det var jeg framme i Bullarebygden. Her gikk det svært enkelt å finne fram til fotballplassen, hvor jeg parkerte og gikk bort til banekanten og tok en prat på lufta med Schau og Aune i 4-4-2 Radiosporten. Da dette var gjort var jeg klar for kamp i division 6 (altså nivå 8) mellom Bullarens GoIF og Hedekas/Svarteborg U.

Banen hadde en langt bedre gressmatte enn den jeg hadde sett litt lenger nord noen timer tidligere, men også her så man at det fortsatt var vår. Som publikum merket jeg også at underlaget ikke var helt perfekt gjennom at hvis jeg ble stående på ett sted noe mer enn 30-40 sekunder så begynte jeg sakte men sikkert å synke ned i bakken. Jeg fant det derfor tryggest å sirkulere litt så jeg ikke plutselig måtte berges med mobilkran eller noe slikt.

Sammen med noenogsytti andre fikk jeg se hjemmelaget komme best i gang, men noe veldig med målsjanser ble det ikke, og mål ble det iallfall ikke. Typisk nok var det derfor gjestene som i det 11. minutt tok ledelsen 0-1 etter et innkast som ble ekspedert videre.

Banen var som sagt svært bløt, og etter som lagene foretok noen sklitaklinger hver begynte jeg å lure på om det skulle settes potet etter kampen. Grøftene for å plassere settepotetene i var iallfall i orden!

Jeg hadde akkurat begynt å forvente at det skulle bli pause med en knapp ledelse til bortelaget da vertskapet fikk et hjørnespark helt på slutten av ordinær tid. Han som slo corneren traff ikke ballen helt rent, og han som prøvde å klarere traff enda mindre rent. Dermed sto det 1-1 i det dommeren sendte lagene i garderoben.

Selv gikk jeg mot kiosken, og fant til min store glede ut at det gikk an å betale med kontanter her, og jeg betalte derfor både for en korv med bröd og for en inngangsbillett, før jeg havnet i en diskusjon med linjevakta og dommeren om hvor mange publikummere som faktisk var tilstede. (Skal man forresten telle med firbente tilskuere?)

Som sagt hadde jeg store deler av første omgang syntes hjemmelaget var et lite hakk kvassere enn gjestene, uten at de hadde klart å få noe resultatmessig overtak ut av dette. Nå i andre omgang var situasjonen den motsatte, og jeg syntes det var de rødkledte fra nabokommunen i sør som så best ut. Det tok likevel hele 25 minutter av andre omgang før de fikk utnyttet dette til å score 1-2-målet.

Hjemmelaget prøvde desperat å utligne etter dette, men tross at de sendte keeper opp på et hjørnespark helt på tampen, da kampen var over sto det fortsatt 1-2 og gjestene kunne juble for tre poeng. Før jeg dro fikk jeg tildelt en dobbel korv i kiosken, og jeg satte deretter kursen mot nærmeste kjøpesenter for å litt shopping før jeg returnerte til Norge og Oslo, mens jeg på radioen hørte mitt kjære Tromsø gå på nok et eliteserietap.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.