Hamburg - Paderborn 1-2

Da det ble klart hvilke lag som skulle møtes i den norske cupfinalen ble det umiddelbart klart for meg at jeg ikke kunne tilbringe helga i Oslo. Etter litt leting i terminlister og annet ble derfor kursen tidlig fredag ettermiddag satt mot Gardermoen for å fly til Hamburg, hvor det var en lang rekke kamper å velge mellom. På toget ut mot flyplassen sjekket jeg «min terminliste» i Futbology-appen, og fikk et lite sjokk av at alle breddekampene jeg hadde sett meg ut var borte! Litt googling tilsa at vinteren hadde gjort sitt inntog, så plutselig hadde jeg gått fra fire til en planlagt kamp i helga. Solid nedtur! Jeg oppdaget at det også var togstreik, så å komme seg for eksempel til Hannover for å se kamp der fredagskvelden var også lite aktuelt. Fredagskvelden ble derfor brukt til en lang gåtur i Hamburg sentrum, før jeg inntok et solid måltid og tok kveld på hostelet hvor jeg hadde hyret meg inn. Da lørdagen opprant spaserte jeg så tilbake til Hauptbahnhof, og fulgte strømmen til jeg hadde gått av, skaffet meg brønsj, og inntatt Volksparkstadion for å se 2. bundesliga-kampen mellom Hamburg og Paderborn.

Etter å ha funnet riktig inngang tok jeg meg opp ca 150 trappetrinn til jeg var på plassen min, som faktisk var hakket bedre enn jeg først hadde trodd. Til venstre for meg hadde jeg hjemmesupporterne på kortsida, mens ned til høyre for meg befant de tilreisende seg. Lagene entret banen, og vi fikk noe så sjeldent som tifo fra familietribuna, i det som virket som en jubileumsfeiring for barnesupporterklubben.

Etter litt innledende «føle hverandre på tennene»-spill tok hjemmelaget mer eller mindre helt over, og det føltes ganske fortjent da de etter ti minutter hamret et skudd i mål til 1-0. Stor jubel over mesteparten av stadion.

Egen lykke er fint å juble for, men man skal ikke kimse av den gleden andres ulykke kan gi, så da det ble annonsert at Kaiserslautern hadde tatt ledelsen over Hertha Berlin kom det også en solid dose jubel. Tross HSV-overtak, så virket det ikke helt overbevisende, og gjestene kom innimellom til noen sjanser. Det var derfor på ingen måte noe poengran vi så utkrystallisere seg da vi i det 20. minutt fikk 1-1.

Skulle noen ledet til pause skulle det nok vært hjemmelaget, men tross overtak og en god del målsjanser sto det fortsatt 1-1 da de ambulerende ølselgerne kunne returnere for å få fylt opp tankene på ryggen, mens publikum forsvant for å kjøpe noe å bite i. Selv forholdt jeg meg helt i ro, og fikk se at det å kaste de pappgreiene som kan holde fire ølglass nedover tribuna var en populær pauseaktivitet.

Andre omgang kom i gang, og nå virket Paderborn langt mer frampå enn de hadde vært i første omgang. Om det var dette som gjorde at det ble noe uro i bortesvingen vet jeg ikke, men det begynte etterhvert å hagle med ølglass i begge retninger over gjerdene rundt bortefeltet. Det var virkelig dårlig stemning her ei stund, og jeg så også en som var på forsiden av feltet og plukket ned flere bannere, så jeg håper DHZ-podden kan finne ut om det var noe spesielt på gang.

Da vi passerte en time spilt fikk en Paderborn-spiller ballen like over midtbanen. Det så umiddelbart ut som dette ikke skulle bli farlig, men så skled han som hadde muligheten til å stoppe ham. Han fikk dermed løpe ganske alene mot mål, og gjorde ingen feil da han avsluttet forbi keeper og til 1-2-ledelse for de for anledningen svartkledde.

Flesteparten av de noe over 52000 tilskuerne fortvilte, dette hadde både de og duene som bor på stadion sett så mange ganger før. Et HSV som burde vært klart bedre enn motstanderen var i ferd med å rote bort poeng. Et lite håp ble dog tent da vi i det 69. minutt fikk en VAR-situasjon. Dommeren løp ut, og da han gjorde om et gult kort til et rødt ble hjemmefansens piping raskt gjort om til jubel. Skulle et tallmessig overtak gjenspeile seg ute på gresset de siste vel tjue minuttene?

Dessverre, Adam var ikke så lenge i paradis, og det var ikke HSV heller. Knapt ti minutter senere fikk vi igjen se dommeren løpe ut til sidelinja etter å ha dømt frispark. Igjen tok han seg til baklomma, og denne gangen var det hjemmelaget som ble redusert til ti mann.

Det var i sluttminuttene tydelig at det ene laget forsvarte en ledelse mot et rimelig desperat lag. Vertskapet kom til sjanse etter sjanse etter sjanse, men tross over ni minutters overtid, flere scoringer ble det ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2.

Etter å ha bivånet spillerne takke sine respektive supportere for støtten forlot jeg stadion, og fant ut at jeg skulle gå til S-bahn-stoppet før der jeg gikk av, noe som gjorde at det var betydelig enklere å komme seg på toget, som da det kom dit jeg hadde gått av alt var ganske stappa.

Ettersom alle kampene jeg hadde tenkt å se resten av dagen var avlyst dro jeg tilbake til rommet og så Molde vinne cupfinalen, før jeg igjen dro ut i Hamburgs gater på jakt etter mat før jeg søndag skal reise hjem med tog og båt.