Nome - Kroken 6-0

Nok ei arbeidsuke var over, og etter å ha fått fiksa nærlysene på bilen var jeg klar for en utferd inn i høstmørket. Jeg plukket opp Sören, og sammen forserte vi rushtrafikken vestover ut av Oslo. Et par timers kjøring, og vi krysset inn i Telemark. I Skien ble det en rask pitstop før vi fortsatte oppover langs Telemarkskanalen, svingte til venstre i Ulefoss, og til slutt kom fram til Lunde hvor det var klart for femtedivisjonsoppgjør mellom Nome og Kroken.

Nome var jeg jo i fjor vår og besøkte på deres andre hjemmebane, men nå var det altså på hjemmebanen til den andre partneren i ekteskapet, IL Skade, det skulle være kamp. Kunstgressbanen lå foran en skråning med en del benker på, men disse lå såpass langt unna banen at da kampstart nærmet seg tuslet jeg ned bakken mot banekanten for å få fotografert litt mens det ennå var litt naturlys til å supplere de ikke akkurat imponerende flomlysene.

Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som først tok initiativet, og de produserte raskt en strøm av muligheter, men lenge uten at det ble virkelig farlig. Vi måtte faktisk vente til over halve omgangen var spilt før den første scoringa kom, men fortjent nok var det da hjemmelaget som kunne juble, selv om det var store protester fra gjestene fra lenger sør i fylket, som mente at ballen ikke hadde vært over streken. Assistentdommeren var dog ikke enig med dem, og dermed sto det 0-1 i det 24. minutt.

Med stadig mindre dagslys ble det etterhvert veldig vanskeligere å prøve å anslå publikumsantallet, men jeg kom etterhvert fram til at vi var minst 60 personer som bivånet kampen, og i det 32. minutt fikk vi se et flott Nome-angrep ende med at ballen helt uten tvil gikk i mål til 2-0.

2-0 sto seg helt til pause, og i beste breddefotballstil ble banen i pausen fylt opp av barn og unge som bare ville sparke litt ball mens de ventet på andre omgang. Da lagene kom tilbake tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i nettet, og det sto 3-0.

Tre minutter senere ble så et hjørnespark slått inn på en måte som fikk Nomes spillere til å rope etter straffe for en hands. Straffe fikk de ikke, men kanskje hadde de fått det om ikke ballen uansett hadde gått i mål til 4-0.

I den småkjølige høstlufta ble det etterhvert et voldsomt duggfall, og det kom også litt tåke krypende opp fra elva som rant like nedafor banen. Den økte fuktigheta stoppet likevel ikke min sidemann fra å komme med en strøm av tørre forsøk på vittigheter rundt ordspill på at «Nome har de andre på Kroken» og denslags. Han hadde også erklært på 4-0 at her blir det flere mål, men nå hadde hjemmelaget brent så mange sjanser at det var en viss bekymring for at dette ikke kom til å skje, men så, i det 77. minutt lyktes vertskapet endelig med å score igjen og sette inn 5-0.

Dommeren hadde stort sett lagt lista ganske høyt i denne kampen, og flere ganger var vi som så på relativt sjokkerte over ting han enten helt lot gå, eller om han dømte frispark ikke også delte ut et gult kort for. Med 86 minutter på klokka var det derfor ganske overraskende at han blåste straffe for en relativt mild kontakt, men det som ikke var like overraskende var at straffen ble satt i mål til 6-0.

6-0 sto seg ut kampen, og dermed tok hjemmelaget et midlertidig steg opp over nedrykksstreken, mens gjestene må belage seg på å fortsatt trenge litt fler poeng før de kan juble for fornyet kontrakt. Jeg tok med meg min kanarifølgesvenn og returnerte i retning hovedstaden, og etter en begivenhetsløs kjøretur (som definitivt hadde vært utfordrende uten den tidligere nevnte lysreparasjonen) parkerte jeg hjemme like før midnatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.