Det som møtte meg var et rimelig standard, men nyrenovert, kunstgressanlegg, med en helt spesiell aroma i lufta. Hias, som banen er oppkalt etter, er nemlig det interkommunale vann- og avløpsselskapet, og anlegget bak banen behandler alt avløpsvann fra omlag 60 000 mennesker. Dette kunne man tidvis kjenne ganske intenst, men heldigvis var det litt trekk i lufta så det ble ikke uutholdelig. Som sagt pågikk oppvarmingen da jeg kom, og blant dem som varmet opp var dagens dommertrio. På lydanlegget ble det spilt musikk, og til min store overraskelse begynte flere av de tre med NFF-logo på armen å synge med da Åge Aleksandersens «Lys og varme» kom på. Nok et kapittel i boka med ting man sjelden opplever i toppfotballen.
Da kampen kom i gang var det laget fra motsatt side av Mjøsa som kom best i gang, men alt etter ti minutters spill så vi at begge lag begynte å bli nokså frustrerte. Vaalers karer var frustrerte fordi de alt for lett slapp motstanderne til muligheter, mens Vind var frustrerte fordi de tross mange muligheter hver gang misbrukte dem.
Etter tjue minutter av kampen kom det som kanskje var den mest kontroversielle dommeravgjørelsen jeg så i dag. En ball på vei mot dødlinja skiftet retning i en Vind-spiller, og Vaalers keeper fant ut at det var tryggest å kaste seg ned og ta pallen omtrent på hjørnet av femmeteren. Til de svartkleddes store overraskelse dømte den orangekledde (litt spesielt, når også Vinds trøyer var orange) dommeren indirekte frispark for tilbakespill. Tross nøye planlegging og plassering lyktes det dog ikke Vind å overliste solungenes forsvar fra kort hold heller.
Etter dette hadde Vaaler kanskje sin beste periode i omgangen, men de helt store sjansene kom de dog ikke til. Med 7-8 minutter igjen til pause tok derimot Vind tilbake initiativet i kampen, og kom blant annet til noen helt vanvittige sjanser som på mystisk vis ikke ble scoring.
I det vi entret overtiden før pause forventet nok de fleste en målløs førsteomgang, men totningene (Ja, Gjøvik er en del av Toten, det kommer jeg aldri til å gi meg på!) ville det annerledes. Plutselig prøvde Vaalers forsvarsspillere seg på den klassiske «om vi er mange nok som rekker en arm i været er nok AD enig i at det var offside»-taktikken i stedet for å fortsette å spille til dommeren blåste. AD var ikke enig, og smack så sto det 1-0 rett før lagene kunne samles for å roe seg ned litt og planlegge de neste 45 minuttene.
Etter pause var det Vaaler som kom til den første gode sjansen, noe som fikk Vinds myndige lagkaptein til både å høres og se ut som om han skulle bite hodet av enkelte av medspillerne sine.
Vind var nok litt preget av vissheten om at de nå ledet kampen, noe som ga Vaaler litt mer muligheter, men de slet likevel med virkelig å utnytte dette. Like før timen var spilt rullet derimot Vind opp et førsteklasses angrep som endte med scoring til 2-0 og stor jubel!
Vind fortsatte å virke ganske kontrollerte, og da kampen nærmet seg full tid gjorde de også en rekke bytter så alle skulle føle at de hadde vært med på å ta pokalen. Blant annet byttet de keeper til en etter sigende svært god junior. Det var heldigvis absolutt ikke keepers feil da Vaaler på overtid kom til en redusering, og spenningsnivået steg mange hakk. Skulle vi få en utligning som ville gi ekstraomganger?
Vind hadde tydeligvis ikke bedre tid enn meg etter kampen, så da spillet ble satt i gang etter scoringen gjorde de kort prosess. Rett i angrep, lobb over keeper, og scoring 3-1! Etter dette ble det ikke flere scoringer, og da dommer blåste av kunne NFF Indre Østlands representant gjøre seg klar til pokalutdeling mens jeg selv hastet videre mot dagens andre kamp.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar