Etter dagens første kamp dro jeg hjem, hang opp en klesvask, og dro i et møte jeg fryktet kom til å ta hele kvelden. Da vi ble ferdige litt før åtte øynet jeg håp, hoppet i bilen og kjørte i retning Bygdøy. Kom fram nesten ikke for sent i det hele tatt, så kampen var nettopp startet, og jeg så faktisk banen fra parkeringa, så dette var bare fryd og gammen.
Bygdøhus, som Huks hjemmebane heter, er beryktet for å være smal, så jeg var litt bekymret for om det kom til å gå an å spille breddefotball her (wøh høh høh), men det skulle vise seg å ikke være noe problem. Litt før det var gått ti minutter kom kampens første scoring, og det var hjemmelaget som kunne juble for ledelse. Fram til dette hadde det vært ganske jevnt, men det føltes ikke på noen måte ufortjent at Huk tok ledelsen.
Det var mye trøkk og innsats utover i omgangen, men nivået var så som så. I det det så ut som om første omgang skulle ebbe ut med ledelse til hjemmelaget ble en bra Bislett 2-periode kronet med scoring. Litt hell var nok involvert i scoringen, men lagene gikk uansett til pause med 1-1 i boka.
Etter avspark for andre omgang gikk det ikke mer enn et minutt før 2-1 kom, og Huk trodde nok nå de hadde festa et grep om kampen, men før det var gått ti minutter kom 2-2. Huks spillere var rasende og mente det skulle vært annullert for offside, men protestene var til ingen nytte.
Nye ti minutter senere kom så 3-2, men det neste som skjedde skulle vise seg å være kampens mest kontroversielle situasjon. En av Bislett-spillerne hadde terget på seg dommeren, og til slutt var grensen nådd. Han som klaget så mye fikk enten sitt andre gule, eller et direkte rødt, og plutselig måtte gjestene spille de siste 25 minuttene med ti mann.
Likevel, med 20 minutter igjen på klokka, så var det nettopp gjestene som fikk den neste scoringa. 3-3, og vidåpent igjen.
Så, helt på tampen kom 4-3, og denne gangen klarte ikke gjestene å kjempe seg tilbake i kampen. Hjemmelaget vant, og jeg kunne sette kursen til andre sida av byen igjen. På veien fikk jeg se Ullevaal stadion med en røyksky over som ingen har sett maken til siden den VIF-LSK-kampen som tok HELT av. (Rammstein spilte konsert)
Etter gårsdagens tunge Hedmarkstur i regnet var ikke motivasjonen helt på topp søndag, men utpå formiddagen kjente jeg at det rykket i banehoppingsfoten. Jeg hoppet derfor i bilen med kurs til Vestfold. Her skulle den gamle cupfinalisten fra 1912, Fram ta imot Alta til 125-årsjubileumskamp.
Etter en liten bomtur (Jeg hadde av en uforståelig grunn plottet inn Larvik Turns hjemmearena på GPS-en) kom jeg til baksida av Framparken, og tuslet under jernbanelinja og inn på stadionområdet. Noe av det første jeg fant var en svær grill full av burgere, og jeg lova den hyggelige kokken at jeg skulle komme tilbake senere og handle.
Traska rundt banen før avspark, og noterte meg noen ting:
• Gresset så stort sett strøkent ut, men i feltet foran målene, spesielt det østre, var det noen voldsomme groper uten gress.
• Frams maskot har et forstyrrende glis, litt spent på om jeg våkner i natt, badet i svette og ser ansiktet hans foran meg!
• Tribuna de nettopp har pusset opp har en genial kombinasjon av stå- og sitteplasser.
Jeg fant meg en fin ståplass, fikk fotografert myntkastet, og fikk se et par blomsteroverrekkelser (En spiller som skulle forlate klubben etter flere år, og en som hadde 150-kampersjubileum). Når spillet så startet var det gjestene fra nord som startet friskest, men hjemmelaget red av stormen. Alta, på sin side, kom ut av den friske starten med flere gule kort.
Etter en drøy halvtime kom kampens første scoring, og det var hjemmefansen som kunne juble. Et hjørnespark ble stanget i mål!
Dette var som nevnt Frams jubileumsmarkering, og i pausen kom tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal ut på banen og overrakte en plakett fra NFF, og kosepratet litt. Underveis i dette ringte plutselig speakers telefon. Hvorfor jeg nevner det? Fordi telefonen var koblet til høyttaleranlegget, så den kjente Apple-ringetonen runget utover stadion til stor latter fra tribunene. Jeg fikk avtalt med kokken at han skulle ha klar en burger til meg etter kampslutt, og så var alt klart for andre omgang.
Etter pause hadde begge lag flere store sjanser, men litt uflaks, og litt gode keeperprestasjoner gjorde at scoringene lot vente på seg. Alta fikk etter 17-18 minutter ballen i mål, men dette ble annullert for en klar offside.
Like etter omgangen var halvspilt ble det litt dramatikk, da en Alta-spiller ble liggende nede etter en duell i eget felt. Røde Kors entret banen med båre, men han klarte heldigvis med litt støtte å gå av banen for egen maskin.
Drøye fem minutter før full tid fikk de 873 frammøtte se en stjernekontring fra hjemmelaget, og vips så sto det 2-0. Det hele virket nå avgjort, men det var tydelig at Alta ikke hadde tenkt å gi opp.
De siste minuttene (og dem ble det ganske mange av, for det ble lagt til iallfall 6-7 minutter) kriget og kriget finnmarkingene for å prøve å få en redusering, men ikke snakk om at Fram-forsvaret ville la seg overliste. Da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 2-0, og hjemmelagets spillere kunne ta imot stående ovasjoner fra tilskuerne.
Selv tok jeg som avtalt turen til grillen og plukket opp en av de deiligste fotballburgerne jeg noensinne har spist. Hadde det vært servering som dette på alle kampene jeg var på hadde det umulig kunnet være bra for helsa mi!
Etter min bare delvis vellykkete tur til Hedmark passerte jeg etterhvert Sanngrund camping, og grensa til Akershus. Da jeg kom til Opakermoen så jeg at regnet var letta litt, og at det sto 3-1 i toppoppgjøret i fjerdedivisjon, så jeg fant ut at jeg kunne like gjerne svinge inn og se andre omgang.
Vel framme møtte jeg store deler av LSK-groundhoppermiljøet, og ble stående og prate med dem. Tross det labre været var det ok oppmøte, og etter at gjestene hadde redusert til 3-1 før pause var det jo fortsatt en viss spenning i kampen.
Etter et kvarter av omgangen kom en regnbyge som var så kraftig at jeg hadde rømt under tak og dermed endte med å kjøpe den siste hamburgeren på grillen. Helt kurant, selv om den svenske burgerinkvisisjonen uttrykte sterk skepsis. Mens jeg sto og lassa på rødløk og dressing ruset Skedsmos keeper ut og klipte ned en FuVo-spiller på vei mot mål. Klinkende klart rødt kort, men frisparket ga ikke scoring.
Etter dette handlet det meste om hjemmelaget. Etter ca halvspilt omgang kom endelig scoringen, og jaggu var det ikke Kim Brenna, som hadde scoret alle hjemmelagets mål før hvilen som dukket opp igjen. 4-1, og om ikke seriemesterskapet nå var avgjort, så var iallfall kampen det.
Skedsmo virket nå å gi helt opp, og etter 71 minutter kom da også 5-1 på et presist skudd, før vi fikk en merkelig situasjon som endte med nok en scoring etter 79 minutter. Det som skjedde var at to mann krasjet sammen litt ute på banen, og veldig mange (på begge lag) stoppet litt opp fordi de forventet at dommer skulle blåse. Dommer dømte derimot fordel til FuVo, og han som hadde ballen var snartenkt nok til å lobbe den over keeper og i mål!
6-1 ble dermed sluttresultatet, og Skedsmos spillere og supportere fikk nok en tung hjemtur!
Selv dro jeg videre til Grorud, og fikk med meg slutten av andredivisjonskampen hvor Florø ble nedsablet 5-1, og selv om jeg kom fem minutter før slutt fikk jeg med meg tre mål!
Flere bilder fra kampen i Nes, og også noen fler bilder fra Grorud, kan du se på facebook.
Med en optimistisk plan for dagen satte jeg lørdag formiddag kursen nordøstover langs Glomma, og kom etter hvert fram til Flisa. Etter først å ha kjørt inn på feil side av banen fant jeg etter hvert rett sted for å parkere, og rakk akkurat å se både vertskapet og gjestene fra Sander tusle inn i garderoben etter oppvarminga.
I småregn og vind kom de ut igjen, til tonene av intet mindre enn «Football's coming home». Fra kampen startet til vi fikk en dramatisk situasjon tok det knapt ett minutt, og det hele handlet om en Flisa-spiller som ble liggende igjen mer eller mindre i fosterstilling etter et sammenstøt. Han virket svært groggy da han ble hjulpet inn i garderoben, og ikke lenge etterpå kom det en ambulanse og kjørte ham til sykehus. Håper alt går bra med den uheldige!
Spillet på banen bølget fram og tilbake, men jeg satt med en følelse av at det kanskje var en ørliten fordel gjestene, til tross for at de visstnok stilte uten keeper, men med en utespiller i mål. Mål ble det derimot ikke noen av før pause, og etter overraskende lite tillegg i tiden blåste dommeren pause på 0-0. Blant de beste sjansene i første omgang hadde vært dette hjørnesparket.
Utover i andre omgang ble været verre og verre. Ikke bare økte regnet på, vinden ble også sterkere, og jeg måtte etter hvert slutte å stå på den kortsida som ga meg alt midt i fleisen. Dette skulle vise seg å være hell i uhell, for med litt over et kvarter igjen av kampen kjempet Sander inn 0-1 på den banehalvdelen jeg nå befant meg på. Flisas keeper var for øvrig for å si det mildt lite fornøyd med lagkameratenes forsvarsinnsats i forkant av scoringen.
Flisa prøvde og prøvde å komme tilbake, men etter et par minutters tillegg i tiden blåste dommer1'en, og de grønnkledde fra Sør-Odal kunne juble for tre poeng med seg hjem igjen.
Selv hadde jeg opprinnelig hatt en plan om å råkjøre i retning Hamar for å se kampen Ridabu-Gran (som endte 1-5), men så hadde jeg oppdaget at på fotball.no sto Grue-Nordre Trysil/Trysil2 listet med avspark til samme tid, og dit var det jo mye kortere, så det ville være mye enklere. Jeg ankom Grue, handlet litt snop, lokaliserte banen, og så til min store overraskelse at der var det ikke et menneske… Etter litt sms-ing fant jeg ut at pga skifte av kunstgress på banen (arbeidet var blitt ferdig kvelden før) var kampen blitt utsatt inntil videre. Iflg han jeg smset med hadde dette vært klart siden tirsdag, og han skjønte ikke hvordan det ikke var blitt registrert på fotball.no. Superirriterende!
Jeg kjørte videre sørover, svingte inn på Grinder, så avsparket der fra bilen, konkluderte med at det regnet ALT for mye til å se kamp på et stadion jeg hadde besøkt tidligere, og kjørte videre mot Oslo. Da jeg kom til Opakermoen i Nes hadde regnet letta litt, så jeg svingte inn og så andre omgang av toppoppgjøret FuVo-Skedsmo.
Fredag ettermiddag, og jeg satte kursen sørover ut av Oslo denne gangen. Ved Drøbak snudde jeg så østover, og krysset under fjorden. Fant meg et sted på Hurum og spiste et nydelig kinamatmåltid før jeg fortsatte rundt halvøya til der Drammensfjorden smalner inn til et trangt sund. Med utsikt ned mot dette sundet fant jeg stadionet til Huringen IF, hvor det var avspark en halvtime senere enn alle andre kamper i divisjonen pga den lange reisa for motstanderne fra Hallingdal.
Et nydelig lite stadion med ei flott tribune (som tilogmed var delvis overbygd), kiosk, samfunnshus, og det meste man kunne ønske seg. Ute på banen varmet lagene opp, og jeg tok plass på tribuna i starten av kampen. Her hørte jeg raskt at han bak meg umulig kunne være født og oppvokst på Hurum, så jeg snudde meg og spurte. Joda, han kom fra Korgen, og han man ikke kunne høre at var helgelending som han snakket med, han var Gruben-ramp.
Kampen startet ganske jevnt, men jeg følte at det kanskje var ørlite fordel hjemmelaget første halvdel av omgangen, og det føltes derfor fortjent da det ble 1-0, selv om scoringen kom på en litt heldig måte. Mål er mål, så når keeper roper at han har den, og det så viser seg at han ikke har den, så blir det baklengs.
Huringen var nok litt heldige som beholdt 1-0-ledelsen helt til pause. Hallingdølene kom til flere store sjanser, først en hvor en som kom alene med keeper avsluttet med stolpe ut, og deretter en corner som etter en visitt hjemme hos egen keeper endte med et fint angrep og skudd i tverrliggeren!
I pausen prøvde jeg å se gjennom telelinsa om det var noe action på Svelviks stadion på andre sida av fjorden, men i kameradisplayet ble det litt for smått til å se noen detaljer. Kamp var det iallfall der også.
Etter pause var det gjestene i hvitt som kom best i gang, og etter 58 minutters spill kom da også utligningen. Hjemmelagets spillere var rasende for et eller annet og omringet dommeren som om vi var på Camp Nou, men etter å ha studert billedserien min av situasjonen flere ganger kan jeg virkelig ikke skjønne hva de mente dommerne burde ha reagert på.
[EDIT: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at sinnet skyldtes at ballen ikke lå stille da frisparket ble tatt.]
Det virket som om Huringen ikke klarte å legge denne situasjonen helt bak seg, og det medvirket nok til at de etter 62 minutter på ny slapp inn et mål. Denne gangen kom det litt ut av et blå med et vakkert langskudd fra 30 meter som både forsvar og keeper bare sto og så på at gikk inn. 1-2
Ikke lenge etterpå jublet bortelaget på nytt, men denne gangen ble jubelen kortvarig da det ble dømt offside, og scoringen ble annullert. Hallingdølene prøvde seg med at ballen var over linja før den ble sparket i nettet, det var den ikke, men den ville faktisk ha havnet der hadde den ikke blitt sparket, så her kan de involverte bare skylde seg selv. Meget god avgjørelse av dommerne.
Det ble nå litt temperatur på banen, tross kaldt vær og sur vind. På et tidspunkt hvor AD2 dømte noe en av spillerne var uenige i ble det såpass med munnhuggeri at dommer måtte gi tilsnakk. Til begge! Sjelden vare, jeg ser ikke helt for meg at Pierluigi Collina noen gang måtte gjøre det til sine assistentdommere.
Huringen hadde etter hvert fått hodet på rett plass igjen etter de to baklengsmålene, og med et kvarter igjen av kampen klarte de endelig å score igjen. Nok en gang var det en dødball, denne gangen et hjørnespark, som ble konvertert til mål.
Like etter hadde hjemmelaget alle tiders sjanse til å avgjøre kampen, også dette på hjørnespark. En utrolig sjansebonanza endte til slutt med innkast!
Begge lag virket litt etter litt mer og mer reddere for å tape enn gira på å vinne, så kampen ebbet ut med lite lys på banen, og ingen fler mål. 2-2 og ett poeng til hver av tabellnaboene.
Etter å ha sett tidenes merkeligste kamp med Varpe som bortelag på forsommeren skulle jeg nå se dem hjemme på Slettmoen. Motstander for dagen var Bøns andrelag, og etter en deilig middagslur satte jeg kursen nordover Riksvei 4. På forhånd hadde jeg ventet et svært enkelt anlegg, og stor var derfor forbauselsen da jeg ved ankomst ikke bare så at de faktisk hadde tribune, men også kiosk. Uvant kost på tiende serienivå!
Etter å ha impregnert meg grundig med myggspray tok jeg plass på tribuna, og fikk etter hvert selskap av litt flere folk. Faktisk var vi et par minutter etter avspark oppimot 15 frammøtte som fikk se gjestene østfra ta grep om kampen mot «Norges dårligste lag» (Varpe står med 0 poeng etter 10 kamper i niendedivisjon) fra start. Etter 13 minutters spill kommer et litt høyt skudd som jeg for å være litt streng mener keeper burde stoppet, men det går «gjennom» fingertuppene hans, og ender i mål. 0-1
Varpe kom etter hvert mer med i kampen, men sjansene lot vente på seg, og tross heiaropene fra døtrene til noen av spillerne var det fortsatt Bøns spillere som virket å ha mest kontroll. Fem minutter før pause utkrystalliserte så denne kontrollen seg i nok en scoring, etter at Varpes keeper gjorde en bra redning, men måtte gi retur.
Tross litt manko på matchballer ble det til slutt pause, og med 0-2 var det god stemning i bortelagets leir.
Andre omgang fortsatte litt som store deler av den første hadde vært: Spillet bølget fram og tilbake, men det ble aldri de helt store sjansene. Etter 68 minutters spill kom så endelig scoringen for hjemmelaget på corner. 1-2 og håp om ny spenning!
Spenningen ble dessverre aldri stor. Gjestene økte igjen ledelsen til to mål etter 72 minutter, og etter 75 minutter kom også 1-4. Da stoppeklokka mi viste 77:20 kom også 1-5 på en merkelig situasjon med en ball som spratt over keeper, og nå var det egentlig bare et spørsmål om å bli ferdige med kampen.
Bøn 2 som hehet slapp seg ned litt, men keeperen hevet seg, så de sjansene Varpe kom til ble stoppet så effektivt at ei på tribuna utbrøt «Han keeperen irriterer meg!». Til lyden av hyling fra den fem uker gamle yngstemann på tribuna (Foruten denne kampen hadde han tidligere vært på en kamp til på stadion der, samt på Norway Cup. Imponerende merittliste tross ung alder!) ebbet det ut uten flere scoringer, og hjemmelaget måtte dermed fortsette inn i tidlighøsten uten poeng.
Etter en slapp tirsdag som endte med at jeg sto over å dra på kamp tok jeg onsdag turen til Valle Hovin. Etter å ha kommet meg til Helsfyr trasket jeg opp gata «Innspurten», mot Intility Arena. Denne gangen droppa jeg å gå inn der, og fortsatte. Heller ikke Vallhall var målet mitt denne gangen, men derimot kunstgressbanen Valle Hovin KG, hvor det var duket for sjettedivisjonskamp mellom A-laget til Vålerenga Fotball (Som ikke må forveksles med A-laget til Vålerenga Fotball Elite), og tredjelaget til Grorud. Siden Vålerenga Fotball Elite har to seniorlag, så kan man si at A-laget til Vålerenga Fotball er Vålerenga Allianseidrettslags tredjelag, så i praksis var det to tredjelag som skulle møtes.
Kom fram akkurat i tide til avspark, og fikk se hjemmelaget ta initiativet i kampen svært raskt, og før det var spilt fire minutter kom 1-0. (Og da hadde de alt brent en MEGAsjanse)
Gjestenes første virkelig gode mulighet kom etter litt over 18 minutters spill, og vi var flere som trodde det ble scoring. Da jeg plutselig så at keeper hadde ballen begynte jeg å stusse, og etter å ha konferert med en av Groruds reserver fikk jeg bekreftet at vi hadde latt oss lure, og at skuddet hadde endt utenfor.
De kongeblå fortsatte å være det beste laget, og det kom en rekke mer eller mindre gode sjanser. Etter 35 minutter fikk vi servert noe som virket som en fantastisk god redning fra gjestenes keeper. Etter å ha studert videoen min har jeg konkludert med at jeg gjerne skulle sett en hawkeye-analyse av situasjonen, for keeperens hånd ser ut til å være et godt stykke inne i målet!
Ettersom dette ikke ble mål måtte vi vente helt til det var spilt 42 minutter før det kom flere scoringer, og nå var det et hjørnespark som førte til mål. 2-0
Da dommeren blåste pause ålte jeg meg ned igjen fra skulpturtårnet «Med skogen i sikte» som jeg på mystisk vis hadde kommet meg opp i, og tok igjen plass bak det nordvestlige målet for å fotografere litt til før det ble alt for mørkt. Da spillerne igjen tok plass kom en av dem bort og hilste på meg, og jaggu viste det seg ikke at det var en gammel Stålkam.-junior som hadde forvillet seg til Vålerenga!
Bare to minutter inn i andre omgang kom neste scoring, og denne gangen var det de gule fra randen av Lillomarka som kunne juble. Et noe nølende forsvar på Vålerengas høyreside gjorde at jeg egentlig ikke skjønte at det var en målsjanse før han som tråkla seg gjennom hadde avslutta i mål. 2-1, og kanskje ny spenning i kampen?
Stoppeklokka mi viste 65:40 da et langt innkast etter et par trekk i feltet foran Grorud-keeperen endte med scoring, og hjemmelaget igjen hadde poengene halvveis ned i lomma. Like etter dette dukket det opp en som viste seg å være innehaveren av den fremragende bloggen og instagramkontoen nordicstadiums, så da hadde jeg svært hyggelig selskap resten av kampen. Også @virrevirrevapp fra twitter kom og sa hei etter han var byttet ut, så det ble riktig så hyggelig bak dødlinja.
At jeg hadde fått selskap var ganske bra, for det som skjedde ute på banen var ikke så innmari underholdende lenger, og da hjemmelaget gikk opp i 4-1 med et knapt kvarter igjen å spille ble det enda mindre spennende.
Kampen ebbet etter noen minutters overtid ut med en velfortjent 4-1-seier. Jeg tuslet igjen til Helsfyr, og tok bussen hjem.
