Med ekstremnedbørsvarsler fra Yr hengende rundt ørene satte jeg etter en bedre wok-middag kursen østover for å se litt sjettedivisjon. Destinasjonen var Hemnes, helt sør i Aurskog-Høland (Altså ikke på Helgeland), og lagene som skulle møtes var Søndre Høland og Skjettens tredjelag.
Like før avspark kom det noen regndråper, men da dommeren dukket opp (Blant hjemmelagets støttepersonell var det en stund litt bekymring, fordi to minutter før avspark var han ingensteds å finne, selv om han hadde vært der like før) virket det som det skulle bli med disse få dråpene.
Fra avspark tok det ikke engang fire minutter før hjemmelaget, som ikke hadde avgitt et eneste poeng hittil i sesongen, tok ledelsen 1-0 etter en liten glipp hos gjestenes forsvar. Etter dette bølget spillet fram og tilbake, og gjestene hadde blant annet to stolpetreff, før de etter 36 minutter klarte å score på et frispark. 1-1 og like langt.
1-1 sto seg til pause, og jeg tok en visitt inne på klubbhuset for å kjøpe en vaffel, som jeg hadde så mye syltetøy på at det tøt ut overalt og jeg sølte både på kameraet og andre steder. Urutinert!
Etter et kvarter av andre omgang begynte det å virkelig styrtregne, og jeg flyktet inn under balkongen hvor de fleste av publikummerne satt oppå med paraplyer, for å få tak over hodet. Dette viste seg å være et sjakktrekk, for like etterpå fikk hjemmelaget hjørnespark som jeg herfra fikk fin vinkel til å se at ga 2-1.
Da regnet ga seg kom slik det ofte gjør etter regn på varme kvelder mygga fram. Dette ble så plagsomt at jeg lette opp myggsprayen fra sekken, og nå skulle det bli virkelig plagsomt! Ettersom jeg fortsatt hadde syltetøyrester i barten skulle jeg tørke disse litt vekk, med det resultat at jeg fikk myggspray i munnen. Dette anbefales virkelig ikke!
Med et kvarter igjen av kampen tok de juventusstripete, som hadde totalt dominert spillet etter pause ledelsen 3-1 med en knallscoring, og jeg begynte å lure på om kampen var avgjort. Ting kan tyde på at også hjemmelagets spillere begynte å tenke at nå var de ferdige, for det tok bare et par minutter før ballen lå i deres eget mål. 3-2, og helt åpent igjen!
I det klokka krøp mot 80 minutter fikk gjestene hjørnespark, og etter at dommer hadde ryddet opp i litt knuffing i feltet blåste han i fløyta. Corneren endte i mål, og det sto 3-3!
Etter et par minutters overtid endte kampen med 3-3, og sesongens første poengtap for serielederen.
Etter noen timers trombonespill på musikkhøgskola satte jeg kursen vestover for å heie Gutan fram til tre sårt tiltrengte poeng i eliteserien. Ved ankomst i Drammen fant jeg parkering ved Drammenshallen og tuslet opp til det nye bortefeltet, der hjemmesupporterne sto før.
På plass på stadion innså jeg at dette kom til å bli en varm affære, da vi hadde solsteiken rett mot oss på tribuna. Likevel: Heller sol enn sludd!
Første omgang bød tidvis på meget oppløftende spill fra TIL, og etter 23 minutter brøt jubelen ut på bortefeltet. Det sto 0-1!
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Bare to minutter senere kom utligningen, da et langskudd skifta retning og havna i mål. Max uflaks!
Etter en pause hvor det var obligatorisk å få seg litt is tok det bare tre minutter før det igjen ble scoret. Til vår store fortvilelse var det nok en gang hjemmelaget som scoret, og det sto nå 2-1.
Tross hardnakket innsats både på banen og på tribunen, flere TIL-scoringer ble det ikke, og da det på overtid kom en 3-1-scoring gjorde dommer Kjensli en rask slutt på lidelsene og blåste av nærmest umiddelbart etterpå.
Det var nå tid for galgenhumor, og jeg påpekte at siden OBOS-ligaen har tirsdagskamper, og 15.9.2020 er en tirsdag, så er det nok derfor TIL nå styrer mot tabellbunn.
Kjøreturen tilbake til Oslo ble dermed betydelig dystrere enn den hadde trengt å være, men en noe påseilet passasjer bidro til å heve moralen med ymse utspill.
Etter dagens første kamp fortsatte jeg sørover gjennom Färgelanda kommune til jeg kom til Håmulevallen, hvor det skulle være lokaloppgjør. Bygdelaget Ellenö IK feiret sitt 75-årsjubileum med å ta imot Färgelanda IF fra kommunesenteret, så her var det duket for … øh, ikke by mot land, men landsby mot grisgrendt.
Da jeg kom fram var det totalt kaos med parkeringa, ettersom kombinasjonen av jubileum og derby hadde lokket svært mange på besøk. Fant etter hvert en plass i veikanten på verdens smaleste grusvei, og forlot bilen i retning stadion.
Etter å ha betalt meg inn fant jeg meg en plass i gressbakken, hvor jeg faktisk hadde det så fint at det var like før jeg sovnet. Heldigvis hentet jeg meg inn før kampstart, og etter bare fem minutter kunne en betydelig del av de frammøtte juble, da hjemmelaget kontret inn 1-0.
Gjestene kom etter hvert mer inn i spillet, men noe mot spillets gang doblet de gule ledelsen til 2-0 like etter at en halvtime var spilt. Bare minuttet etterpå var ballen igjen i Färgelandas mål, men denne gangen annullerte dommeren scoringen for en hands etter å ha tenkt seg litt om.
Noen minutter etterpå levde Ellenö-keeperen svært farlig, da han plutselig bestemte seg for å drive med noe som mest av alt minnet om bowling. I dette tilfellet bowling med seg selv som kule, og rødkledde spillere som kjegler. Han slapp unna, men ingen i verden kunne kritisert dommeren dersom han hadde blåst straffespark her.
Tre minutter før pause var det så endelig tid for resten av de frammøtte til å juble. 2-1 kom, og det var ikke på noen måte ufortjent at dette var stillingen til pause.
Etter pause fortsatte den røde dominansen på banen, men hjemmelagets menn kjempet med nebb og klør for å holde unna, men etter 11 minutter av omgangen sprakk det, og det sto 2-2.
2-2 sto seg på mirakuløst vis helt til kampen var slutt, tross et til tider vanvittig press fra bortelaget. Da dommeren blåste av var det nok de med gult i hjertet som var mest fornøyde med ett poeng, mens «storlaget» fra kommunesenteret virka veldig skuffa.
Jeg satte kursen tilbake til Oslo, mens svenskene sannsynligvis hadde betydelig kortere vei hjem. På veien hjem ble det selvsagt litt shopping (Hvor jeg glemte å kjøpe det jeg egentlig skulle ha), samt at det plutselig kom mail fra groundhopper-appen om at onsdagens stadion var blitt registrert så jeg kunne legge inn kampbesøket der!
Etter gårdagens utskeielser våknet jeg i sovekupeen min til styrtregn, og satte etter en lett frokost kursen sørover fra Värmland og over grensa til Dalsland. Her hadde jeg planlagt to kamper for dagen, og først ut var oppgjøret mellom Högsäters andrelag og Kroppefjäll, laget fra stedet med et av favorittstedsnavnene mine i Sverige: Dals Rostock.
Jeg kom alt for tidlig fram, og rakk derfor å se meg litt rundt i den lille bygda Högsäter før avspark. Sant å si var her ikke så mye å se, annet enn det flotte anlegget på og rundt Genevi Idrottspark. Her var flere fotballbaner, her var tennisbaner, her var et svært anlegg med petanque-baner, og her var et anlegg for monstertruck-show!
Da kampen nærmet seg tuslet jeg ned mot banen og sniklyttet litt til hjemmelagets spillermøte, som de tok ute ved banen. Ikke så mye spennende å høre gjennom musikken (For øvrig tror jeg Hege Riise ville elsket spillelista her), men etter at lagkapteinen hadde presentert dagens formasjon avsluttet han med «Straffarna tar jag, inget diskution».
Da kampen startet var vi ca 6 personer til stede utenom de som var forpliktet til å være der, men det kom noen fler etter hvert, så på det meste var vi nok omlag 20 tilskuere. Noe av det første vi fikk presentert fra banen var litt god gammeldags pappahumor. Dommer blåste i fløyta, og en spiller spurte «Var ballen ute, eller hva». En av de andre spillerne, som sannsynligvis var utrolig fornøyd med seg selv akkurat da repliserte umiddelbart «Ballen er alltid ute, vi spiller utendørs!».
Første nevneverdige sportslige hendelse kom etter omlag 13 minutter, da hjemmelaget tok ledelsen 1-0. Ellers skjedde det ikke så mye spennende utover i omgangen, og da lagene tok pause var det fortsatt med kun én scoring på tavla.
Etter å ha testet de lokale pølsene, og overhøre en mor forklare sin lille sønn at det nok fantes bedre steder å gå og tisse enn ute på banen, så startet andre omgang. Før det var spilt åtte minutter kom neste scoring, og denne gangen var det gjestene som kvitterte til 1-1, nå etter litt håpløst forsvarssamarbeid hos de grønne.
Bare fem minutter etter dette kom så nok en scoring for gjestene, og denne gangen fikk vi se en praktscoring, selv om eksekutøren nok fikk stå unødvendig upresset i det han hamret et innlegg inn fra 7-8 meters hold.
Etter hvilen hadde de blågule vært det beste laget, men mot slutten av kampen begynte hjemmelaget å skjerpe seg igjen, og jubelen var stor da de fikk et straffespark etter 84 minutter.
Karma slår ofte tilbake når man jubler for mye for å bli tildelt et straffespark, og så også her. Straffen ble reddet.
Det var tydelig at dette frustrerte Högsäter-kapteinen voldsomt, og han var herfra og inn helt «on fire». Bare to minutter etter den forsømte straffen kjempet han inn 2-2, og kunne som tomålsscorer se ut til å ha berget poeng for vertskapet.
Dessverre for de grønne, på overtid kom 2-3 etter en kort corner, og flere mål fikk vi ikke. Alle tre poengene ble med østover til nabokommunen, mens jeg satte kursen sørvestover til neste kamp.
Jeg hadde i år bestemt meg for å la nasjonaldag være nasjonaldag, så 17. mai satte jeg kursen østover gjennom Rømskog, og kom etter hvert til den lille bygda Koppom. Her skulle det være kamp i Division 7 Värmland Västra, altså nivå 9 i det svenske seriesystemet. Hjemmelag var samarbeidslaget Koppom/Köla, mens gjestene var nylig nedrykkede Mangskog (Som jeg så på nivå 8 i fjor).
Vel framme lokaliserte jeg Gillevi Idrottspark, og slappet av litt før avspark. Anlegget så helt fantastisk ut til å være på et så lavt serienivå, med en liten kiosk med terrasse utenfor, og ikke minst faktisk to tribuner også. I tillegg hadde men et helt suverent mobilt høytalersystem for speaker. Dette gledet jeg meg til å oppleve.
Da avspark nærmet seg tok jeg meg to pølser i brød (Det var tross alt 17. mai), og tuslet rundt banen for å sitte på tribuna de første minuttene av kampen. Herfra fikk jeg se at alt etter halvannet minutt gjorde gjestenes keeper en enorm miss. I et forsøk på å gjennomføre en klarering bommet han på ballen, og hjemmelaget kunne enkelt gå opp i 1-0.
Ledelsen skulle dog ikke vare lenge. Før det var spilt fem minutter var det hjemmelagets keeper som sto forrest i tabbekøen. Tabben var kanskje ikke like stor som den hans kollega i motsatt ende av banen hadde gjort noen minutter før, men resultatet ble det samme: Scoring. 1-1, og jeg begynte å lure på om vi kom til å få samme frekvens på scoringene resten av kampen!
Så ille ble det ikke, men like før kvarteret var spilt gikk hjemmelaget igjen opp i føringen. Nr 19, Henrik Solbrekke, (som også var mannen bak 1-0) driblet seg forbi alt og alle, og avsluttet utagbart for keeper nede i hjørnet. Kjempeprestasjon, og på dette tidspunkt langtfra noen ufortjent ledelse for hjemmelaget.
Etter dette endret dessverre for vertskapet kampen karakter. Det aller meste som skjedde på banen handlet om de rødkledde fra Mangskog, og selv om scoringene lot vente på seg mistenkte jeg da lagene gikk i garderoben at hjemmelaget måtte heve seg betraktelig etter pause skulle dette holde.
Det viste seg at noen slik heving kom aldri. Etter hvilen tok det bare fire minutter før 2-2-scoringen kom, på en corner.
Før ti minutter var spilt av andre omgang kom dagens tredje keepertabbe som førte til scoring. Hjemmelagets keeper foretok et totalt mislykket utspill som endte hos en Mangskog-spiller, som enkelt kunne sentre til en lagkamerat som gjorde en god innsats i å komme forbi keeper. Tross et forsøk fra tidligere allsvenskan-spiller Per-Anders Blomqvist (f. 1958!) på å redde på strek ble det 2-3, og gjestene satt plutselig i førersetet.
Knapt tjue minutter før slutt kom 2-4 som resultat av at flere av de defensive spillerne hos Koppom/Köla sviktet, og det så nå svært lite sannsynlig ut at hjemmelaget skulle komme tilbake. Mot slutten av kampen ble også begge lags spillere mer og mer slitne, noe som ikke akkurat ga økt kvalitet i det som skjedde på gresset, men likevel ble det nå på et vis kamp helt inn.
Kampen endte 2-4, og jeg satte kursen sørover til nattens overnattingssted, en pensjonert sovevogn langt fra nærmeste jernbaneskinne.
Hadde egentlig tenkt å holde meg i Oslo denne onsdagskvelden, men plutselig dukka det opp en tweet fra Bøn, som spiller i åttendedivisjon Akershus. Denne tweeten inneholdt de magiske ordene «Kiosken er åpen», så jeg satte kursen nordover Romerike.
På fotball.no sto det at kampen skulle starte 2015, men kampstart var avtalt til 2000, så det var med nød og neppe jeg rakk avspark, men da dommeren blåste var jeg på plass. Det var gjestene fra Gjelleråsens tredjelag som kom bestt i gang, men da 0-1-scoringen kom etter tjue minutters spill var egentlig hjemmelaget i ferd med å ta over.
Det tok dog bare 8 minuttter før utligningen kom, da de blå fikk et straffespark som ble konvertert sikkert til scoring.
Rett før pause kom så hjemmelaget igjen i målprotokollen, etter noe slapp innsats i GIF-forsvaret. Det sto dermed 2-1 da jeg gikk og testet de lokale vaflene.
Etter en kort pause var det litt kaos i grønntrøyenes rekker da andre omgang skulle blåses i gang. De hadde plutselig bare ti mann på banen, og idet noen utbrøt «Men, hvem er høyreback» kom sistemann luntende inn på banen. Breddefotball på sitt beste!
Etter 59 minutters spill kunne det så virke som om kampen var i ferd med å bli avgjort, da Bøn kontret inn 3-1. Den gang ei! Det tok kun 3-4 minutter, så hadde Gjelleråsen redusert til 3-2, etter en nær total kollaps i Bøn-forsvaret.
Da klokka passerete 70 minutter fikk Gjelleråsen et frispark fra halvfarlig avstand. Keeper gjorde en god redning, men måtte gi retur som ikke ble ryddet unna, og plutselig hadde gjestene utlignet til 3-3. Dramatikk!
Begge lag hadde etter dette flere store sjanser, men det skulle bli vertskapet som til slutt trakk det lengste strået. Bøn klorte seg fast i GIFs sekstenmeter, og til slutt satt ballen i mål.
Det var etter hvert tydelig at det var mange slitne bein på banen, og lettelsen var nok stor da dommeren endelig blåste av kampen, og hjemmelaget kunne juble for tre poeng. Som en av Bøn-spillerne sa da keeper var i overkant selvkritisk etter kampen: «Hvor mange poeng fikk vi? Hadde vi fått flere om du hadde gjort noe annerledes?»
Jeg satte en kronglete kurs sørover mot Oslo igjen, fordi det var asfaltarbeid på E6, og kom hjem akkurat i det det ble klart at Leeds hadde tapt mot Derby i Championship-playoffen.
Da jeg planla tirsdagens Østfold-tur var jeg veldig fornøyd med å finne ut at HSV2 spilte kamp like etter den første kampen jeg hadde vært på, og at de attpåtil spilte på en annen arena enn førstelaget, som jeg var og så i fjor.
Etter en kjapp kjøretur ankom jeg altså Risilbanen i utkanten av boligområdet Pepperstad Skog akkurat i tide til avspark, og jeg tok plass med sola i ryggen for å få best mulig fotoforhold fram til den gikk ned. Etter et par minutter oppdaget jeg at det var noe kjent med den ene midtstopperen til gjestene fra Tune, og jammen var det ikke selveste Raymond Kvisvik som sto der og fordelte baller i alle retninger!
De helt store sjansene ute på banen lot vente på seg, men etter tjue minutter tok hjemmelaget ledelsen, noe som etter min mening var noe mot spillets gang. Litt etter at halvtimen var spilt kom så utligningen fra gjestene, og det var en svært vakker scoring som ga 1-1. Dette var også stillingen da lagene samlet seg rundt innbytterbenkene for en pauseprat.
Etter pause tok Tune helt over spillet, men ikke snakk om at de klarte å score. Sjanse på sjanse ble produsert, men enten var avslutningene for dårlige, eller så klarte hjemmelagets forsvar og keeper å avverge.
På et tidspunkt mot slutten av kampen gjorde HSV-forsvaret noen så hårreisende valg at jeg begynte å lure på om de ville påføre treneren sin alvorlige helseproblemer, men utrolig nok klarte de seg gjennom stormen uten å slippe inn mål.
Da kampen gikk mot slutten, dommer hadde signalisert fire minutter tillegg, og jeg alt hadde skrevet klar en tweet om at kampen endte 1-1 skjedde det! Mer eller mindre ut av det blå fikk de hvitkledde fra Hølen, Son og Vestby fullført en kontring, og det sto 2-1. Et aldri så lite ran, men fotball handler først og fremst om å score mål, og det lyktes ikke Tune med i denne omgangen, tross sin dominans i spillet.
2-1 ble sluttresultatet, og jeg kunne plotte inn på GPS-en ei burgersjappe jeg hadde fått anbefalt på veien hjem.
Etter et par minutters overtid endte kampen med 3-3, og sesongens første poengtap for serielederen.
