Da jeg planla tirsdagens Østfold-tur var jeg veldig fornøyd med å finne ut at HSV2 spilte kamp like etter den første kampen jeg hadde vært på, og at de attpåtil spilte på en annen arena enn førstelaget, som jeg var og så i fjor.
Etter en kjapp kjøretur ankom jeg altså Risilbanen i utkanten av boligområdet Pepperstad Skog akkurat i tide til avspark, og jeg tok plass med sola i ryggen for å få best mulig fotoforhold fram til den gikk ned. Etter et par minutter oppdaget jeg at det var noe kjent med den ene midtstopperen til gjestene fra Tune, og jammen var det ikke selveste Raymond Kvisvik som sto der og fordelte baller i alle retninger!
De helt store sjansene ute på banen lot vente på seg, men etter tjue minutter tok hjemmelaget ledelsen, noe som etter min mening var noe mot spillets gang. Litt etter at halvtimen var spilt kom så utligningen fra gjestene, og det var en svært vakker scoring som ga 1-1. Dette var også stillingen da lagene samlet seg rundt innbytterbenkene for en pauseprat.
Etter pause tok Tune helt over spillet, men ikke snakk om at de klarte å score. Sjanse på sjanse ble produsert, men enten var avslutningene for dårlige, eller så klarte hjemmelagets forsvar og keeper å avverge.
På et tidspunkt mot slutten av kampen gjorde HSV-forsvaret noen så hårreisende valg at jeg begynte å lure på om de ville påføre treneren sin alvorlige helseproblemer, men utrolig nok klarte de seg gjennom stormen uten å slippe inn mål.
Da kampen gikk mot slutten, dommer hadde signalisert fire minutter tillegg, og jeg alt hadde skrevet klar en tweet om at kampen endte 1-1 skjedde det! Mer eller mindre ut av det blå fikk de hvitkledde fra Hølen, Son og Vestby fullført en kontring, og det sto 2-1. Et aldri så lite ran, men fotball handler først og fremst om å score mål, og det lyktes ikke Tune med i denne omgangen, tross sin dominans i spillet.
2-1 ble sluttresultatet, og jeg kunne plotte inn på GPS-en ei burgersjappe jeg hadde fått anbefalt på veien hjem.
Da et ettermiddagsmøte jeg skulle ha på jobb ble avlyst var jeg ikke tung å be, og hoppa i bilen i retning Østfold for å se litt sjettedivisjonsfotball.
Hadde nå svært god tid, så la kursen sørover gjennom Lørenskog, Skedsmo, Rælingen, Enebakk, Hobøl, Spydeberg, Skiptvet og Våler kommuner før jeg til slutt ankom Sarpsborg. Tunebanen lå lett tilgjengelig til ikke langt unna E6, og til min store glede var det noen benker langs banen også.
Den benken jeg satte meg ved var selvsagt den som var naturlig for bortelaget å bruke som innbytterbenk, så jeg ble raskt forsøkt vervet til laget, som bare stilte med 12 mann, og gjerne kunne tenkt seg mer enn én innbytter. Av hensyn til alle involverte var det nok best at dette ikke ble realisert.
I duskregn av typen du ikke egentlig merker før det er for sent og du er blitt gjennomvåt var det hjemmelaget som kom best i gang, men gjestene red effektivt av den første stormen, og kriget seg etterhvert mer inn i kampen. Begge lag hadde en del halvgode sjanser utover i omgangen, men de virkelig store sjansene uteble, og det var egentlig betegnende for kampen så langt da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0.
Etter den kaldeste pausen jeg kan huske siden jeg var i Romania i fjor virket det som begge lag hadde bestemt seg for at andre omgang skulle bli noe annet. Tempoet var høyere, presisjonen større, innsatsen tøffere, men fortsatt manglet det avgjørende: Scoringene.
Den første virkelig store sjansen var det gjestene som kom til, men til deres store frustrasjon ble han som var alene gjennom avblåst for offside da han satte ballen forbi keeper og i mål. Også Tune fikk ballen i mål, men også ble det avblåst, i deres tilfelle for et frispark i feltet.
Hjemmelaget kom så på et hjørnespark til en gigasjanse, men fortsatt ville ikke ballen på rett side av stolpen. Så, et lite kvarter før full tid kom endelig målet. En av Tune-spillerne fikk ballen på halvlangt hold, og fyrte av utagbart for keeper. 1-0, og Tune-trener Lars Kristian Eriksen kunne glise i Disneyland.
Det var nå mange som var blitt litt hete i toppen tross kulden, og det siste kvarteret ble preget av klaging, sutring, og innimellom noe som ligna litt på moves inspirert av WWE Raw. Gjestene prøvde febrilsk å utligne, og fikk også en kjempesjanse hvor hjemmelagets kaptein berget laget sitt. Det hele endte deretter med en totalkollaps i det Milan-stripete forsvaret, og en av de grønnkledde fikk en enkel jobb med å øke til 2-0, som også ble sluttresultatet.
Jeg skyndte meg til bilen, satte varmeanlegget på fullt, og cruiset tilbake til Oslo.
Flere bilder fra kampen kan du se på facebook. (Tross litt utfordrende fotolys)
Etter pause tok Tune helt over spillet, men ikke snakk om at de klarte å score. Sjanse på sjanse ble produsert, men enten var avslutningene for dårlige, eller så klarte hjemmelagets forsvar og keeper å avverge.
