Tromsø - HamKam 3-3

Etter å ha forlatt kampen på fastlandet ble Henrik, Absalon og undertegnede sluppet av litt ovenfor stadion, og etter å ha forsert en livsfarlig bakke inntok vi tribuna for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Hamarkameratene.

Været hadde nok medvirket til at oppmøtet på Alfheim var ganske tynt i kveld, og også på felt L syntes jeg det var noe tynnere enn vanlig. Vi som var der lot likevel ikke det hindre oss fra å synge og synge og synge for å mane «Gutan» framover til kamp.

Motivasjonen til å synge fikk seg dog i det 22. og det 25. minutt ikke bare én knekk, men to i rask rekkefølge. TIL hadde fram til nå sett klart sterkest ut, men uten å skape noe seriøst sluttprodukt. Jeg mistenker at dette overtaket hadde gått inn i hodet på spillerne og fått dem til å tro at jobben var gjort, men med de to baklengsmålene fikk man nå en seriøs reality check!

Før halvtimen var spilt ble det likevel tent et nytt håp hos alle med rødhvitt hjerte. En Kamma-spiller handset i feltet, og dermed fikk TIL straffe. Erlien gjorde det han får betalt for og satte ballen i mål til 1-2.

1-2 sto seg til pause, og jeg kunne forsvinne ned i gangen under tribuna for å prøve å gjenopplive tærne mine som var ganske frosne. Kioskkøene var for lange til at jeg orka å prøve å skaffe meg noen Mydland-pølser, så da andre omgang skulle starte var det fortsatt på tom mage jeg vifta med flagget. Heldigvis meldte en ung avløser seg til tjeneste, og jeg kunne konsentrere meg om synging og klapping mens flagget jeg hadde viftet med gjennom første omgang var i gode hender.

Snøfallet hadde roet seg kraftig ned gjennom første omgang, så man spilte nå med en vanlig hvit ball i stedet for den orange som hadde blitt brukt før pause. Om dette var grunnen til at et innlegg fra Kent-Are Antonsen på akrobatisk vis ble satt i mål av Lasse Nordås vet jeg ikke, men det sto iallfall nå 2-2 etter 51 spilte minutter.

Etter halvspilt andreomgang kunne det igjen jubles. Tidligere nevnte Antonsen fikk en dytt i ryggen, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Erlien gjorde nok en gang det han skulle, og TIL var i føringa 3-2!

Det begynte nå å snø igjen, og det forundret meg noe at ikke dommeren kommanderte bytte av ball igjen. Snøen hindret likevel ikke TIL i å fortsette å jage etter mål, men nå ville det seg ikke. Leo Cornic fikk riktignok satt ballen i nettet, men det var korrekt avvinket for offside, og vi håpet nå virkelig at vi skulle få se en TIL-seier igjen.

Så feil kunne vi ta! Etter først å ha fått et varselskudd hvor vi ble reddet av offsideflagget fikk HamKam hjørnespark helt på slutten av de fire tilleggsminuttene. Keeper ble med opp, stusset ballen mot mål så Haugaard måtte levere en kjemperedning før en uheldig Romsaas bommet på sitt forsøk på å klarere, og ballen ble slått i brystkassa på en grønnkledt spiller og så spratt i mål til 3-3.

Dette ble omtrent det siste som skjedde, og da dommeren blåste av var det en ganske utslått gjeng både på tribuna og på banen som måtte innse at tre poeng hadde blitt til ett, og man fortsatt måtte leve litt i uvisshet omkring eliteserieframtida.

Jeg prøvde før jeg forlot stadion å oppildne mine medsupportere til å ta turen til Haugesund neste helg, uten at jeg tror det hjalp så veldig, så vi blir nok en nokså eksklusiv gruppe på bortefeltet der, men som det heter i sangen, vi skal støtte TIL «overalt samme faen»!