Årvoll 3 - Sandaker (7-0)

Endelig var kvelden kommet. Helt siden jeg i 2019 gikk glipp av muligheten til å se kamp på Tonsenhagen  har jeg ventet på en ny sjanse, og i år var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut denne fredagskvelden, og etter å ha laget en episk pastamiddag ble kursen satt nedover Groruddalen, og snart var jeg på plass ved banekanten her hvor det skulle være tiendedivisjonskamp mellom Årvoll 3 og Sandaker.

Jeg hadde jo faktisk sett motsatt oppgjør, også det på en ny bane, før sommeren, så jeg var spent på om det kom til å bli en mulighet for revansj for gjestene, som hadde gått på en liten smell i hjemmekampen. Da jeg kom fram var det flere barnetreninger på banen, men hjemmelaget hadde funnet seg et lite område midt på å varme opp på, mens Sandaker-spillerne løp rundt på den lille kunstgressbanen like ved for å få blodomløpet i gang.

Da kampen kom i gang hadde jeg fått selskap av Ludvig og Martin, og sammen med noenogtretti andre fikk vi se Årvoll 3 ta tak i oppgjøret ganske umiddelbart. Det tok likevel nesten et kvarter før vi fikk første scoring, men da var det på ingen måte overraskende at det var vertskapet som kunne juble for 1-0.

Jeg ble underveis i min runde rundt banen litt søtsugen, så jeg stakk innom kiosken og hentet ut en vaffel som var oppe og vaket mot årsbeste, og da den var fortært kom 2-0 i det 35. minutt, før vi fem minutter senere fikk se 3-0 bli satt i mål.

Etter ca 6 minutters opphold ble spillet igjen satt i gang, og med en stadig økende mengde mygg i lufta var jeg glad jeg hadde brukt pausen til å hente en genser i bilen. Sandaker hadde tydeligvis bestemt seg for å prøve å slå tilbake, og fikk ganske snart et treff i tverrliggeren som like gjerne kunne sneket seg inn i mål. Det ble med den ene storsjansen for hvittrøyene, og snart var kampen tilbake i samme spor som i første omgang, der det meste havnet om hjemmelaget. Vi måtte likevel vente helt til det 70. minutt før det igjen ble scoring, men igjen var det altså Årvoll 3 og deres supportere som kunne juble, nå for 4-0.

Denne scoringen bidro for øvrig til å avlive noe dårlig stemning som hadde spredt seg på banen de siste minuttene, og da vi ti minutter senere fikk se et straffespark som ga 5-0 ble det enda mindre dårlig stemning, iallfall hos hjemmelaget.

I det 84. og 85. minutt kom det sjette og syvende målet til groruddølene, så da dommeren iallfall iflg min stoppeklokke blåste av litt før klokka hadde passert 90 minutter var det ingen som protesterte. 7-0 var definitivt et anstendig resultat.

På vei hjem sørget jeg for endelig å få tømt bilen for norsk tomgods, så alt var klart for utflukt til noe så sjeldent som åpning av en flunke ny bane dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandaker - Årvoll 3 (0-3)

En bane jeg lenge har siklet etter å få krysset av i lista er Nordre Åsen KG 2, altså den banen som ligger bak mediatårnet på Skeids hjemmebane. Da jeg først begynte å planlegge å ta den ble den gravd opp for bytte av kunstgress, og så kom det fram at de som var satt opp med hjemmekamper der «alltid» gikk ned til hovedarenaen på anlegget og spilte der fordi underlaget var bedre. Jeg hadde derfor mast mye i sosiale medier nå, og fått bekreftet at kveldens kamp skulle gå der. Etter jobb dro jeg først til Lillestrøm og spilte inn en podkast, før jeg dro på generalprøve med symfoniorkesteret. Turen gikk så videre med t-banen opp til Storo, og så tuslet jeg opp bakken for å få sett seriestarten i tiendedivisjon mellom Sandaker og Årvoll 3.

Begge lagene er så vidt jeg har forstått i praksis nystarta i år, gjestene et helt nytt tredjelag i klubben, mens hjemmelaget også stilte lag i fjor, men hele mannskapet er skifta ut siden det. Da jeg kom fram drev gjestene og varma opp på et ledig hjørne av banen, og snart var også vertskapet, dommeren og dommerobservatøren på plass. Ikke uventet var det å få sett kamp her noe mange banehoppere hadde på bucketlista si, så etterhvert strømmet også andre som var ute i samme ærend som meg til.

Da kampen startet var alle de forventete frammøtte på plass, bortsett fra at jeg ikke kunne se Mattis som kanskje hadde vært den ivrigste på å komme seg hit noe sted. Litt ut i kampen begynte jeg å lure på om utepilsen litt lenger ned mot sentrum hadde tatt ham, men det viste seg at han alt var på plass, men heller hadde satt seg i skråninga øst for banen for å få litt sol i ansiktet heller enn å stille seg med oss andre på vestre langside.

Etter et drøyt kvarter syntes jeg det var gjestene som hadde sett farligst ut ute på kunstgressmatta, og i det min stoppeklokka passerte 20 spilte minutter kom et ikke ufortjent 0-1-mål, selv om jeg mistenkte at akkurat denne scoringen kanskje ikke ville overlevd en assistentdommer, men er det noe jeg ikke kritiserer singeldommere for er det å overse offsider.

Bare halvanna minutt senere kom også 0-2 på et skudd fra distanse, og etter dette roet kampen seg ned noen hakk. Jeg hadde nå slått meg til sammen med Mattis og flere andre med HamKam-tilhørighet, og da en av dem sporet opp at i 1959 ble «Kamma» slått ut av cupen av nettopp Sandaker ble det mye søking i Nasjonalbibliotekets arkiv, sjekk hos rsssf og diskusjoner om denne sesongen. (HamKam var sesongen 1958/59 med en femteplass i sin avdeling på nivå tre bak Raufoss, Kapp, Fremad, Lena, Gjøvik-Lyn, Nybergsund, Kvam, Dovre, Hamar, Elverum, Fåvang, Otta, Mesna, Trysilgutten, Follebu, Lesja, Gjøvik, Koppang, Sør-Fron og Dombås i fotballhierarkiet i Innlandet. Sandaker endte på sin side på fjerdeplass på nivå to, og var dermed Oslos sjette beste lag, bak Skeid, Vålerengen [sic.], Frigg og Lyn.).

0-2 sto seg til pause, og etter en kort omgruppering ved sidelinja ble andre omgang blåst i gang. Kampen fortsatte å ligne ganske mye på hvordan første omgang hadde vært, med relativt få sjanser, og de få som kom ble effektivt avverget, men det kom også noen relativt harde dueller hvor en av partene ble liggende igjen.

Jeg hadde en lang og hyggelig prat om groundhopping, dømming og annet moro med dommerobservatøren, og hadde akkurat flyttet meg bak Årvollmålet i tilfelle Sandaker skulle få til noe i den sluttspurten jeg syntes jeg merket at de var i ferd med å sette inn. Dette medførte at Årvoll i det 82. minutt gikk opp i 0-3, og i den grad det hadde vært noen spenning igjen i kampen var denne nå helt død.

Kampen endte også med 0-3, og glad for å ha fått tettet et gapende hull i min liste over Oslos fotballbaner takket jeg de andre for selskapet og satte kursen hjemover for å nyte en ellers fotballfri helg etter først å ha sovnet på sofaen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandaker - Holmen 2 (2-3)

Endelig hadde dagen kommet! Helt siden jeg i sommer ble gjort oppmerksom på at det var satt opp en kamp på Muselunden kunstgress hadde jeg vært spent på om den faktisk kom til å bli spilt der. Etter en siste uke med talløse refreshinger av NFFs kampside innså jeg at det faktisk kom til å skje! Etter å ha hatt hjemmekontor på fredagen dro jeg og spilte på UiOs årsfest, og hoppet så på første T-bane mot Sinsen for å få sett tiendedivisjonsoppgjøret mellom Sandaker og Holmens andrelag.

Vel på plass traff jeg nær umiddelbart kjentfolk, og det bare fortsatte og fortsatte å strømme på inn mot kampstart. Vi var rett og slett for mange banehoppere tilstede på denne banen, hvor det ikke har vært spilt senior herrefotball siden 2014, til at jeg kan nevne alle her av redsel for å glemme noen. Det var iallfall mye hyggelig prat ved sidelinja mens lagene gjorde seg klare for å starte.

På banen som tross at den ligger klin inntil Ring 3 ligger utrolig idyllisk til med et stort grøntområde bak var det rødtrøyene fra vest som kom best i gang, men Sandaker bet også godt fra seg. Det varte og rakk likevel før det skjedde noe særlig å skrive hjem om ute på kunstgresset. På sidelinja var det derimot ekstremt hektisk, da det i likhet med på Fjellhamar et par dager tidligere krydde av mygg!

Da vi nærmet oss halvtimen spilt begynte det å skumres ganske mye, og vi var flere som undret på om vi kom til å få en kamp som ble stoppet på grunn av dårlig lys. Ikke før hadde vi nevnt muligheten, så kom lysene på, og her må jeg si at dersom banen her hadde hatt like mange flomlys på motsatt side som de fire som sto på den sida hvor flertallet av tilskuerne sto, så hadde det faktisk vært en av Oslos bedre belyste breddebaner.

Slik var det altså ikke, vi måtte nøye oss med lys på en side av banen, og fikk i de litt labre lysforholdene tre minutter før pause se gjestene gå opp i 0-1, en stilling som sto seg til pause. Her var det ingen fasiliteter rundt banen, men stemninga blant banehopperne var likevel god, da det var svært mange som hadde en boks eller to med ymse drikke i sekken.

Etter en kort hvil var noe av det første som skjedde at to Holmen-spillere som jaget etter ballen smalt sammen så han ene gikk rett i asfalten utenfor banen. Dette så umiddelbart svært stygt ut, men han kom seg heldigvis etterhvert på bena igjen uten andre utvortes skader enn noen skrubbsår og en kul. Det virket likevel som om han var ferdigspilt for kvelden.

Kveldens dommer hadde nok å ta tak i, og basert på fordelingen av kjeft han fikk virket det som om dømmingen hans må ha vært ganske rettferdig tross at den kanskje ikke alltid var hundre prosent rikitg. Da han ikke flyttet Holmens mur lenger unna ballen på et Sandaker-frispark kokte det dog over for noen av de hvitkledde, uten at dette lot til å affisere ham noe særlig.

Like etter at timen var spilt økte bortelaget ledelsen til 0-2, før også 0-3 kom i det 73. minutt tross spede forsøk på hjemmesupport fra enkelte av de fremmøtte. Apropos frammøtte. På kampen var det totalt mellom 25 og 30 tilskuere. Av disse var det tilsammen 22 som hadde registrert kampen i Futbology-appen, noe jeg nekter å tro at har skjedd noe sted før!

Jeg kom etterhvert i prat med Sandaker-lagets primus motor Adam, og fikk sammen med ham se gjengen hans redusere til 1-3 i det 78. og til 2-3 i det 83. minutt. Skulle vi få en virkelig gyser av en avslutning på kampen? Som om det ikke var spennende nok at ledelsen hadde skrumpet fra tre til ett mål, så satte Holmen 2 en ball i tverrliggeren som spratt ned og ut uten at dommeren mente den hadde vært over målstreken.

Dette var det nærmeste vi kom scoring på tampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-3, og det var altså bortelaget som hadde levd opp til det favorittstempelet de hadde hatt før kampen. Før vi skilte lag samlet jeg de fleste av de fremmøtte groundhopperne til en liten fotosession før vi alle dro hver til vårt etter å ha ført Muselunden fra å være et stadion bare 2 mann hadde registrert i appen, til at vi nå var 23 med registrert besøk her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.