Jutul - Oslo-Ørn 2 (2-3)

Etter et kjapt besøk i fotball.tv sitt studio dro jeg hjem og flippet meg en solid bunke pannekaker, før jeg satte kursen vestover gjennom Bærum. Etter å ha krysset E16 kom jeg til foten av den gamle hoppbakken på Skui, og her på Skuisletta var det klart for tiendedivisjonskamp mellom Jutul og Oslo-Ørn 2.

Det første som slo meg ved ankomst var at det var uventet mye folk tilstede, og da avspark nærmet seg ble jeg enda mer forundret over at de fleste av de som var der faktisk inntok tribunen. Hadde vi med noe så sjeldent som et tiendedivisjonslag med solid supporterstøtte å gjøre?

Dagens dommer, som vanligvis dømmer i Norsk Tipping-ligaen sju divisjoner over dette (Jeg spurte om hvorfor han var i tiendedivisjon nå, og han kunne fortelle at han hadde som mål å dømme på alle nivåer på sin vei mot toppen, og denne fredagen passa det å dekke den laveste divisjonen i Oslo fotballkrets), tok myntkast og det viste seg rett før avspark at min mistanke stemte: Hjemmepublikummet var faktisk der for å støtte laget med lyd! Et realt jubelbrøl ledsaget første spark på ballen, og derfra hadde vi det gående!

Ute på kunstgresset syntes jeg kanskje bortelaget i sine orange overtrekksvester (Begge lag hadde egentlig grønn som hovedfarge på draktene) kom best i gang, men det var Jutul som etterhvert kom til de første sjansene, og som etter 17 minutters spill førte de omtrent hundre frammøtte(!) til himmels. Et angrep endte med scoring, og det sto 1-0 mot serielederen fra hovedstaden.

Oslo-Ørns andrelag var likevel ikke beseiret, og kom kjapt inn i kampen igjen. Bare fem minutter etter den første scoringen ble et hjørnespark etter litt om og men ekspedert i nettet, og vi var med 1-1 like langt.

Da halvtimen var spilt forsvant matchballen opp på et tak, og mens man ventet på en mann med stige måtte man finne en annen ball å spille med. Etter at to-tre av hjemmelagets lærkuler var blitt underkjent endte man med at gjestene måtte nedi sin «løkpose» og fiske opp en ball som under tvil ble godtatt så spillet kunne fortsette.

Om det var ballen som gjorde det vet jeg ikke, men i det 35. minutt fikk vi igjen en scoring, og igjen var det gjestene som kunne juble. Vi gikk dermed pausen i møte med 1-2 på blokka.

Jeg fikk mens jeg gomlet på en kroneis i pausen vite at grunnen til at det var så folksomt (Dommeren mente det var både mer folk og definitivt mer liv enn på mange av tredjedivisjonskampene han vanligvis dømmer) var at man fredager arrangerer løkkefotball på banen, og at det ble oppfordret til å være igjen og heie på a-laget de fredagene det er hjemmekamp. Definitivt et vellykket tiltak, skal jeg dømme ut fra oppmøtet på kampen.

Etter pause fortsatte hjemmesupporterne å heie fram «den grønne armé» som jeg ved flere anledninger hørte det ble referert til. Da et helt praktfullt angrep etter 12 minutters spill så førte til utligning til 2-2 ventet jeg nesten at det skulle komme banestorminger så hardt som det ble feiret på tribunen! 

Det var nå Jutul som styrte kampen, og de kom også til noen helt vanvittige sjanser, deriblant flere hvor det sang i metallet, men ballen spratt feil vei for grønntrøyene. Selv om Jutul var på hugget var bortelaget også frampå innimellom, og det var klinkende klart at det ikke var noe som helst som var avgjort på Skui i kveld.

Det som for meg framsto som en av de mest underholdende fotballkampene jeg hadde sett på lange tider gikk mot slutten, og etter noen minutters overtid ble det meldt fra dommer at det var igjen ca ett og et halvt minutt. Like etter dette kom så Oslo-Ørn 2 fremover i et nytt angrep, som endte med at han som hadde ballen ble revet overende i feltet og dommeren blåste for straffespark.

Protestene var enorme. Alle med helgrønt hjerte var overbevist om at det skulle vært avblåst for offside, men som vanlig hjalp det ikke stort å protestere. Dømt er dømt, og straffesparket ble satt i mål til 2-3, hvorpå de jublende tok seg en svingom foran tribuna for å fyre opp stemninga litt ekstra.

Jutul kom faktisk til noen halvsjanser før kampen ble avblåst, men det endte med borteseier 2-3, og en ganske så skuffet gjeng bæringer måtte innse at tross at de nok var det klart beste laget etter hvilen ble straffet av sin ineffektivitet foran mål. Jutuls keeper var fortsatt ikke helt ferdig med situasjonen hvor han mente det var offside før straffesparket ble gitt, og jeg må innrømme at jeg var forberedt på at dommer Nygård fort kunne komme til å dele ut et kort etter kampslutt, men han slapp unna denne gangen.

Tross sin jubel foran tribuna etter overtidsscoringen gikk gjestenes spillere etter kampen bort og gjorde noe publikum definitivt fortjente: Applauderte for innsatsen fra tribuneplass! Selv må jeg si at dette definitivt var en innsats som sto til terningkast åtte, minst! Jeg hoppet så i bilen akkurat i tide til å høre på radioen at Casper Ruud tok seg til tennis-finalen, og satte kursen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.