Fjellhamar 2 - Leirsund (3-6)

Selv om jeg kjente at jeg trengte noen rolige kvelder midt i uka kunne jeg jo ikke ta helt fotballfri. Jeg bestemte meg derfor for å bli med André til Fjellhamar på onsdagskvelden, der han skulle ta et skritt nærmere fullbyrdelse av sitt «Romerike-prosjekt» hvor han prøver å se alle lag på Romerike spille hjemmekamp. I kveld var turen kommet til sjettedivisjonskampen mellom Fjellhamar 2 og Leirsund.

Jeg kom fram i god tid, og fikk se slutten på en M48-kamp, hvor en spesielt laber avslutning ble mottatt med kommentaren «Noen går i mål, og noen går til innkast. Sånn er'e!». André dukket etterhvert opp og utførte litt akrobatikk for å hente en ball som hadde forsvunnet bak et gjerde, og så var vi klare for den kampen vi egentlig hadde kommet for å se. Dessverre, når det spilles aldersbestemt fotball på en bane fram til det annonserte kampstarttidspunktet, så er sjelden banen klar selv om spillere, dommer og tilskuere er det. Klokka ble derfor nesten ti minutter etter planlagt tid før det ble blåst i fløyta og ballen trillet i gang.

Om det var forsinkelsen som hadde gjort spillerne utålmodige vet jeg ikke, men det tok bare ett og et halvt minutt før vi fikk første mål, og det var de gulgrønne fra Leirsund som kunne juble først. Hjemmelaget slo raskt tilbake, og før det var spilt fire minutter sto det 1-1.

Som om det ikke var nok med en opphenting, i det sjuende minutt kom så 2-1, og vertskapet hadde snudd kampen etter noen helt elleville åpningsminutter. Etter dette roet spillet seg noe ned, og jeg benyttet anledningen til å stikke en svipptur utenfor gjerdet for å hente litt myggmiddel i bilen, for her var det nok av blodsugere etter de siste ukers regn. (Riktig så ille som da jeg var på Leirsund var det riktignok ikke).

Etter en knapp halvtime utlignet så Leirsund igjen, med en frekk lobb, før storebroren til LSKs stjerneskudd Henrik Skogvold (I følge lagkameratene ikke riktig like god, men klart raskere enn broren) herjet med Fjellhamar-forsvaret og satte inn 2-3 etter 35 minutter av kampen. Stadionnabo Per Tandberg hadde også dukket opp nå, og det ble mye prat om mygg og andre fæle ting fram mot pause.

Da lagene tok pause var kiosken fortsatt åpen, så jeg fikk sikret meg en vaffel. Svært god, men dessverre litt preget av ikke å være helt nystekt. Da spillerne sto klare for å starte andre omgang hadde pausen vært så kort at man hadde hentet inn hele forsinkelsen fra første omgang, men dette ville ikke dommeren ha noe av. Da han endelig dukket opp var vi igjen ca fem minutter forsinket i henhold til opprinnelig skjema.

Etter hvilen fikk vi se begge lag brenne noen helt vanvittige sjanser, før gjestene fra Leirsund etter halvspilt omgang satte inn 2-4. Med et kvarter igjen av kampen vartet de så opp med et fremragende mål som ga 2-5.

Om dette gjorde at gultrøyene senket skuldrene litt for mye skal være usagt, men i det 81. minutt valgte hele forsvaret å bli stående og se på at Fjellhamar 2 kom i et nytt angrep, og etter dette som ikke kan kalles annet enn en total forsvarskollaps sto det 3-5.

Dette var dessverre for hjemmefansen ikke annet enn et spark i ræva til Leirsund som igjen våknet, og etter et raid på høyrekanten hvor nevnte bror Skogvold virkelig fikk vist frem farta si satte han inn 3-6 med 84:10 på min stoppeklokke.

Etter 2-4 hadde kampen aldri egentlig vært spennende, og det ble heller ikke sluttminuttene. Leirsund forsvarte inn sin tremålsledelse, og da dommeren blåste av var det gjestene som kunne juble over å ha tatt et viktig skritt nærmere opprykk. Jeg takket André for selskapet (Per hadde forsvunnet underveis) og flyktet hjemover mot myggfri omgivelser.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Betydelig færre enn vanlig pga horrible lysforhold)