Etter å ha kommet meg bort fra kampen jeg hadde sett og tilbake på fastlandet passerte jeg en lang rekke tunneler før jeg befant meg litt bak Åsane Storsenter. Fant først en av få ledige parkeringsplasser, før jeg navigerte meg fram til presserommet hvor jeg etterhvert fikk utlevert en fotovest så jeg kunne gå ut og gjøre meg klar til å se førstedivisjonskampen mellom Åsane og Start.
Ved å sjekke inn her fikk jeg endelig fullført OBOS-ligaen, og som en uventet bonus fikk jeg også badge for å ha fullført Toppserien for kvinner, ettersom Åsanes damelag også spiller her. Etter at myntkastet var tatt tok jeg meg ned en av de mange trappene i forkant av den imponerende hovedtribunen på det ganske nyetablerte stadionet, og fikk se kampen komme i gang akkompagnert av litt pyro fra bortefansen.
Jeg hadde på forhånd ventet at kampen ute på banen kunne komme til å bli ganske jevn, men tribunekampen hadde jeg virkelig ventet at gjengen fra Sørlandet skulle komme seirende ut av. Innledningsvis leverte de gulsvarte virkelig bra fra tribunen, mens dem de var der for å støtte kanskje ikke virket like bra ute på banen i sine blå reservedrakter. Hjemmefansen var på sin side kanskje et lite hakk eller to over det jeg hadde forventet, mens de orangekledte ute på kunstgresset faktisk tidlig tok styringen i kampen uten på noen måte å framstå overbevisende.
Kampen bølget fram og tilbake gjennom omgangen, og det virket etterhvert som om den energien Start-supporterne hadde vist innledningsvis begynte å forsvinne litt etter litt, mens Åsanes «Martyrene» på sin side virket både sterkere og mer koordinerte etter som kampen forløp.
Det sto likevel 0-0 da dommeren sendte lagene til pause, og mens deltakerne på dagens barnecup utenfor stadion ble tatt inn på banen for å få sine premier utlevert dro hjemmefansen i gang «Jesus elsker alle barna». I pausen kom plutselig selveste Sindre iført en Pyro & Pivo t-skjorte bort og hilste på, så vi fikk tatt en liten groundhopping-prat før kampen fortsatte og jeg igjen karret meg ned en trapp for å fotografere litt. Siden jeg hadde sittet på tribuna hele pausen gikk jeg nå bort til borte-kiosken hvor køen hadde roet seg ned og skaffet meg en vaffel, som tross at jeg var skrubbsulten i beste fall kan kategoriseres som vomfyll.
Med et drøyt kvarter igjen av kampen hadde jeg begynt å frykte at oppgjøret skulle bli målløst, og da Åsane misbrukte en gigasjanse til å score ble ikke frykten noe mindre. Mens Åsanes supportere terget de tilreisende med en runde «Er det alltid like stille over der?» og fikk svar på tiltale med en ganske imponerende kraftig «Gi meg en S, gi meg en T, [osv.]» fortsatte begge lag å ikke produsere allverden.
Plutselig, i det klokka akkurat hadde passert 81 spilte minutter, fikk Steffen Lie Skålevik satt ballen i mål til 1-0! De fleste på stadion var ekstatiske, mens bortefeltet fortvilte. Dagens kamp var et bunnoppgjør hvor en seier ville vært verdt mer enn de tre poengene, og nå var seieren i ferd med å gå til Åsane! Start prøvde febrilsk å komme tilbake, men da kampen ble blåst av etter noen minutters overtid sto det fortsatt 1-0, og dermed måtte skuffede sørlandske spillere takke sine fans for støtten, mens hoppende glade vestlendinger jublet sammen med sine supportere.
Jeg forlot stadion, fant fram til en burgersjappe og tok med meg et svært godt måltid tilbake til overnattingsstedet hvor det ble fortært før det var tid for å samle krefter til søndagens kamp og hjemturen.
Opptatt med korpset hele ettermiddagen denne lørdagen, så hva passet vel da bedre enn en aldri så liten Grorud-kamp før avgang til konsert. Kjørte opp og parkerte nedafor stadion, og tok etter å ha tørket vekk et tykt lag med sørpe (Kudos til Grorud for å plassere ut store mengder tørkepapir på tribuna) plass litt mer sentralt på tribuna enn jeg pleier.
Da kampen startet tok det nøyaktig 75 sekunder før vi fikk kampens første gule kort, da dommeren blåste av et angrep og en frustrert Christos Zafeiris likevel fullførte. En noe urovekkende start på kampen! Heldigvis klarte både han og de andre gulblå å holde hodet på rett sted etter dette, og vi fikk se mye bra spill, men ikke de helt store sjansene første firedel av kampen. I det 26. minutt slo så Groruds kaptein inn et hjørnespark som Oscar Aga på elegant vis stusset videre inn i målet, og det sto 1-0.
Etter scoringen fortsatte det i stor grad slik det hadde gjort før, men vi fikk en og annen målsjanse innimellom. Helt inhabilt vil jeg likevel si at den aller beste innsatsen var det Ultras Grorud som sto for, med en sammenhengende strøm av synging og roping. Tross støtten fra tribunen var det bergenserne som fikk kampens neste scoring, da Grorud-forsvaret tre minutter før pause slurvet litt og en hvitkledd som kom gjennom alene med keeper fikk sette inn 1-1.
Da pausen kom stussa jeg litt på at et bord ble båret inn på kunstgresset sammen med to stoler. Det viste seg at dagens «pauseunderholdning» var at fornyet sponsoravtale med OBOS skulle signeres live med publikum.
Etter pausen fikk Grorud på nytt hjørnespark etter ett minutt, og denne gang steg Henrik Bredeli til værs over alt og alle, og stanget ballen i nettet til 2-1. Enorm jubel!
Det var litt færre fotballcelebriteter å se på Grorud denne høstdagen enn det har vært ved enkelte tidligere anledninger, men foruten Per Ravn Omdal så jeg plutselig at også Lars Tjærnås der. For så vidt ikke så spesielt i seg selv, men det spesielle var at han stimet rett forbi hovedtribuna, og forsvant i retning bortesvingen. Foruroligende!
Det er ofte sånn at det er de som scorer mål som hylles mest, mens de i andre enden av banen har lett for å bli glemt. Det er derfor veldig på sin plass i dag å hylle Geirald Meyer, som etter rundt et kvarters spill foretok en vill redning på strek i en meget god Åsane-periode. Hadde han ikke vært rett mann på rett plass der, så hadde vi vært like langt med 2-2, men det sto ennå 2-1 i høstsola i Groruddalen.
Åsane var store deler av andre omgang det førende laget, men Grorud red av angrepsbølge etter angrepsbølge, og kom samtidig selv smått til farlige situasjoner foran gjestenes mål. Med knappe fem minutter igjen av ordinær tid fikk groruddølene både på banen og på tribuna nok en gang grunn til å juble. Oscar Aga ble spilt gjennom, herjet litt med Åsanes forsvarsspillere og keeper, før han hamret ballen i mål til 3-1. 22 mål og solid grep rundt toppscorertittelen for en spiller på et bunnlag lar seg høre, og det skal bli veldig spennende å se hva han klarer å prestere i Allsvenskan neste sesong!
Vi var nok flere som nå trodde at kampen var avgjort og Grorud ville safe inn med to måls ledelse, men nesten før kampen var satt i gang ble en Åsane-spiller felt foran Groruds mål. Jeg mente det så billig ut, men fikk senere høre at det nok var en helt grei straffe som ble dømt. Tidligere nevnte Meyer som hadde overtatt kapteinsbindet klarte å pådra seg et gult kort i protester, ikke på straffesparket, men på plasseringa av ballen på 11-metersmerket! Åsanes spiller som skulle ta straffesparket lot seg dog ikke påvirke av kranglinga, og satte ballen sikkert i mål til 3-2.
I sluttminuttene ble det ganske hektisk, men nå klarte Grorud å ri av stormen, og da dommeren endelig blåste av drøyt fire minutter på overtid fikk vi en solid runde «Grorudgutt hei», mens jeg la merke til at flere fra Åsane-leiren var borte og klagde til dommer. Jeg oppdaget også etterpå at ikke bare hadde Åsanes assistenttrener pådratt seg et gult kort, hovedtreneren hadde også fått rødt kort, så det var tydelig at bortelaget følte seg snytt for et eller annet.
Grorud hadde uansett sikret seg 3 nye poeng, og samtidig fikk jeg sikret meg en overskuddsvaffel ved utgangen når jeg hastet avgårde for å spille konsert. Når det utover ettermiddagen viste seg at alle de tre lagene bak på tabellene tapte, så ser det nå veldig lyst ut med tanke på fornyet kontrakt i den nest øverste divisjonen!
Etter knappe 13 timers togtur nordfra hoppet jeg av på Lillestrøm, tok lokaltoget hjem og dumpet bagasjen, før jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Strømmen stadion. Hit hadde også Åsane tatt turen, med håp om å få tre nye poeng med seg i bagasjen hjem til Bergen. Da jeg ankom oppdaget jeg at Jørgen Tjærnås også hadde dukket opp der, og like før avspark var plutselig også Stig-André Lippert på plass. Av andre kjente fjes som ble observert kan nevnes Ray Tørnkvist som har blitt kampvert på stadion, så det ble nok av røverhistorier, og litt snakk om muligheter for kommende banehoppingsturer.
Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som helt klart var friskest, men jeg fryktet at dette kunne bli slik man ofte ser: Et hjemmelag som er friske men ikke klarer å score, og så faller helt sammen etter å ha fått en scoring imot.
Dette skjedde likevel ikke, og selv om begge lag hadde noen sjanser i kampens første ti minutter var det Strømmens sjanser som var flest og størst. Det føltes derfor veldig fortjent da de etter en drøy halvtime tok ledelsen etter en kjempeprestasjon av en av de gråkledde.
1-0 sto seg inn til pause, som ble blåst til etter 45 minutter og 1 sekund.
Andre omgang er det egentlig ikke så mye å si om. Åsane var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen, da hjemmelaget i stor grad hadde nektet dem å spille slik de ønsket, men noen scoring ble det likevel ikke. Det eneste som havnet i målnettet var en strømmenspiller som måtte utføre en smådesperat klarering på tampen, med det resultat at målet nesten veltet. Etter hvert ble det klart at Strømmens spillestil var krevende, det ble mye tøying og alternative ganglag i sluttminuttene, men de klarte likevel å ri av stormen gjennom seks lange minutter tilleggstid.
Kampen endte 1-0, og jeg hastet hjemover for å se litt TV-fotball også før jeg tok kveld, mens hjemmesupporterne kunne juble for tre sårt tiltrengte poeng.
