Nordvärmlands FF - Immetorps BK 3-2

De siste årene har jeg nesten latt det bli en tradisjon at jeg rømmer landet på nasjonaldagen, og 2026 ble intet unntak i så måte. Etter en rolig frokost satte jeg kursen østover, og etter en liten pitstop i Torsby fortsatte jeg den siste lille timen mot dagens destinasjon. Jeg hadde beregnet meg god tid, og svingte rundt en time før avspark inn ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 5 mellom Nordvärmland og Immetorp.

Nordvärmland er jo en klubb jeg har besøkt tidligere, da på deres andre hjemmebane Lillängen i Sysslebäck, men nå var det altså på Nyvallen i Ambjörby det skulle spilles. I tillegg til at det var en annen bane det ble spilt på nå var det også et helt annet nivå kampen gikk på. Etter 2023-sesongen som endte med nedrykk fra division 2 (Nivå 4) ble det bestemt at man skulle trekke laget og starte på nytt på plassen til andrelaget på nivå 8 i seriesystemet. I 2025 (Da jeg så dem på bortebane) ble det opprykk, og man hadde nå vært gjennom en seig start på sesongen på et nytt nivå, med tre tap på rappen innledningsvis. Skulle det endelig snu i dag?

Under oppvarminga regna det ganske kraftig i dalen hvor Klarälven (som lenger nord blir til Trysilelva) renner, men Yr lova at det ikke skulle være sånn hele tida. Jeg hadde søkt tilflukt under taket foran kiosken i garderobebygget, og så at det også var tak over de to små tribunene som var på motsatt side, så jeg tok plass der da avspark nærmet seg for å få fotografert myntkastet.

Som varslet ga regnet seg omtrent ved kampstart, og jeg og 80-90 andre fikk i et tidvis strålende solskinn se gjestene fra Karlskogas østkant komme best i gang, og etter 6-7 minutter fikk de kampens første virkelig store sjanse da et hjørnespark traff tverrliggeren. De grønnkledte fortsatte å male på, og rett etter at omgangen var halvspilt fikk de endelig juble da 0-1 ble hamret inn.

Ikke lenge etter scoringen kom det en ny regnbyge, så jeg rømte inn under tribunetaket igjen, og fikk derfra se Nordvärmland prøve å slå tilbake. Det var ikke før regnet hadde gitt seg de lyktes, og etter 33 minutter av kampen kom det en fæl glipp i Immetorp-forsvaret som gjorde at de mørkeblå kunne sette inn utligningen til 1-1!

1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter inntok spillere og dommere igjen gressmatta. Den første drøye halvtimen av andre omgang var en lite minneverdig affære. Det skjedde lite spennende, tempoet var lavt, og hver gang det var hjørnespark gikk det evigheter før ballen ble slått inn (Dette gjaldt uansett hvilket av lagene som hadde hjørnespark). Noen harde tak ble det likevel, og det var liten tvil om hvor han her hadde fått vondt etter et sammenstøt.

Så, i det 82. spilleminutt var det hjemmelagets forsvar sin tur til å kollapse. Kollapsen forble ikke ustraffet, og dermed kunne bortelaget juble for å ha satt inn 1-2. Det gikk dog bare knapt tre minutter før ledelsen hadde forsvunnet. En ball ble lobbet på tvers foran mål, og kontant hamret i nettet fra 6-7 meters hold. Et rett og slett nydelig mål! (Jeg fikk dessverre bare bilde av assisten)

Hjemmelaget hadde nå fått blod på tann, og i det vi gikk inn i overtiden fikk de et frispark fra skummel posisjon. Ballen ble løftet inn i feltet hvor den fant et hode som stusset den videre mot stolperota. Keeper gikk riktig vei, men nådde ikke fram, og dermed ledet vertskapet for første gang kampen!

Det ble lagt til noen minutter til, men Immetorp klarte ikke å slå tilbake, og dermed endte kampen med 3-2 og årets første trepoenger for hjemmelaget i det det kom nok et skybrudd.

Jeg hastet mot bilen, og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og var etter knappe tre timer hjemme igjen etter en flott syttendemaifeiring med å se kamp på det som var min stadion nummer 1025 i Futbology.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Villastaden - Immetorp 1-1

Etter at min opprinnelige plan om Gudbrandsdalslørdag gikk i vasken hadde jeg snekret sammen en ny todagersplan som ville bringe meg til 500 søndag ettermiddag likevel. Dette innebar blant annet å stå grytidlig opp lørdag og sette kursen østover, så litt over elleve parkerte jeg utenfor Sannahedens idrottsplats i Kristinehamn. Her skulle klokka tolv nivå åtte-kampen mellom Villastaden og Immetorp sparkes i gang.

Da klokka nærmet seg tolv fanget jeg opp at kampen ville bli utsatt ca 45 minutter, da den opprinnelig oppsatte dommeren hadde blitt syk. Jeg begynte umiddelbart å undersøke hvordan jeg nå skulle klare å få to kamper i dag, men jeg fant heldigvis en med avspark 1600 som kunne erstatte den planlagte 1500 uten å øke kjørelengden noe særlig.

Etter tre kvarters venting i vind og solskinn kom vi i gang, og helt fra første stund var det gjestene i sine grønne trøyer som så farligst ut. De omlag 25 tilskuerne som hadde møtt opp fikk se både en annullering, et stolpetreff og et innlegg etter en corner som endte i tverrliggeren, men scoringen lot vente på seg.

I solsteiken var det tross den sterke vinden ganske varmt, og jeg hadde en mistenke om at det at spillerne hadde ventet i 45 minutter ekstra, og deretter løp rundt i sola påvirket dem noe. Det var etterhvert ganske mange hissige sjeler ute på gresset, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig i spilleren som irritert utbrøt at «det är ju bara bråk nu, ingen jävla fotboll längre» etter nok en episode med knuffing og kjefting etter ei takling.

I det 33 minutt fikk så Immetorp et frispark noenogtjue meter fra mål. Dette passerte muren, og hjemmelagets keeper kunne ikke annet enn å stå og se på at ballen gikk inn til en fortjent ledelse, 0-1!

Fotball er av og til et ganske merkelig spill. Den første halvtimen av kampen hadde Immetorp totalt dominert det som skjedde på banen, men etter at de scoret skulle alt forandre seg. Det var nå Villastadens gulsvarte spillere som styrte alt, og presset på, men heller ikke de lyktes foran mål, selv om bortelagets keeper ved en anledning var veldig nær å rote det veldig til for seg selv.

Det sto dermed 0-1 da lagene tok pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en is i et forsøk på å kjøle meg litt ned.

Etter pause virket det som om dommeren hadde sagt fra at han var lei av kjefting og klaging. Lista for å dele ut kort for slikt så ut til å være lagt en del lavere, og flere spillere pådro seg kort nå. Da de tilreisende igjen fikk annullert en scoring for offside ble jeg nesten litt overrasket over at ingen fikk kort, for det var langt mer klaging denne gangen enn det hadde vært da det samme skjedde i første omgang.

Med rundt 10 minutter igjen av kampen skjedde så det jeg hadde mistenkt kom til å skje. En spiller pådro seg sitt andre gule kort, og måtte se ferdig kampen fra tribuneplass mens Immetorp måtte spille ferdig kampen med ti mann.

Like etter at vi gikk inn i overtiden ble så lagene igjen jevne, da også en av gultrøyene pådro seg rødt kort og måtte forlate banen. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at kampen ville ende med borteseier da en episode i feltet foran grønntrøyenes mål medførte straffespark! Etter enda mer knuffing og rop om røde kort mens dommeren drev og skrittet opp straffemerket og hadde ryggen til ble straffesparket satt i mål til 1-1.

Knapt seks minutter på overtid endte kampen dermed med ett mål og ett poeng til hvert lag, mens jeg kunne storme mot bilen og sette kursen mot Kumla en drøy times kjøring unna for dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.