Jeg startet søndagen ganske full av adrenalin etter gårdagens seier og de påfølgende kranglene på twitter, men roet meg etterhvert nok ned til å sette meg i bilen og sette kursen nordøstover. Etter noen stadionhjerte-fotostopp gjennom Solør og på Finnskogen krysset jeg etterhvert grensa og kom fram til bygda Sysslebäck. Her var det klart for årets første kamp på hjemme-hjemmebane for Nordvärmland, som tok imot Lidköping til oppgjør på nivå 4, Division 2 Norra Götaland.
At to så små steder som Sysslebäck og Ambjörby med henholdsvis 570 og 270 innbyggere har et lag på såpass høyt nivå som dette er på grensen til sensasjonelt, og når man hører at de tidligere hjemmekampene denne sesongen har måttet bli flyttet til Torsby vel ni mil unna, så skjønner man at forholdene for fotball ikke nødvendigvis er helt optimale her så langt opp i Klarälvdalen at man nesten er i Trysil. Likevel har man skrapt sammen en tropp som av og til spiller her på Lillängen, og av og til på Nyvallen i nabobygda. På Lillängen har man en flott liten overbygd tribune, og to mindre uten tak, og i tillegg en liten kiosk og en speakerbu. Bak innbytterbenkene så jeg et lite garderobebygg, men både spillere og dommere benyttet seg av fasilitetene i idrettshallen bak tribunene i stedet.
Jeg hadde som sagt vært på veien ei stund ved ankomst, så jeg sørget for å skaffe meg en kjapp hamburgare før kampen starta. Enkel og god. Om jeg savna noe var det kanskje en løkring eller to på toppen. (Og sylteagurk, såklart).
Da kampen ble blåst i gang fikk vi første scoring før to minutter var spilt. Gjestene levde raskt opp til favorittstempelet sitt, og med en kombinasjon av litt uflaks hos keeper, og en litt humpete gressmatte, så ble ballen til slutt satt i mål til 0-1.
De rundt 70 fremmøtte kunne lettet konstatere at regnet som hadde truet med å komme ved kampstart raskt hadde gitt seg, men for de fleste av dem var nok dette en fattig trøst så lenge hjemmelaget lot til å slite voldsomt mot de tilreisende fra Västergötland. Bortelaget dominerte spillet voldsomt, men lenge uten å sette blåtrøyene på de helt store prøvene.
Apropos blåtrøyer, dommertrioen stilte også i blå trøyer, så tidvis var det litt forvirrende å se hvem som var hvem, uten at jeg så noen situasjoner hvor dette ga uheldige utfall. Tross LFK-dominansen var kampen på ingen måte enveiskjørt, men heller ikke NFF-sjansene medførte noe resultat. Vi måtte faktisk vente til det var spilt nesten 41 minutter før vi igjen fikk en scoring, og nok en gang var det bortelaget som kunne juble for mål.
Lagene tok dermed pause med 0-2 på scoringstavla, og jeg trakk mot kiosken for å få i meg enda litt mer næring. På veien passerte jeg speakerbua, hvor jeg la merke til at metoden speaker brukte for å få litt musikk på anlegget i pausen var at han fant en danseband-video på youtube, ventet til reklamen var avspilt, og så la mobilen med volumet på fullt ved siden av mikrofonen han ellers brukte til å snakke i. Mens jeg småhumret av denne enkle måten å løse behovet for musikk på fant jeg igjen kiosken, og kjøpte en dobbel korv i bröd.
Da lagene kom tilbake skjønte jeg at det ikke var bare jeg som hadde reagert på dommernes fargevalg. De hadde rett og slett brukt hviletiden til å skifte trøyer, så i andre omgang var det ingen risiko for forvekslinger. Nordvärmland tok så avspark, og så gikk Lidköping rett opp og økte ledelsen til 0-3 etter ca 25 sekunders spill.
Med en såpass klar ledelse la Lidköping seg nå veldig lavt, noe som medførte at hjemmelaget fikk ha ballen mye mer enn de hadde hatt i første omgang. De slet likevel med å trenge gjennom forsvaret, tross at det tidvis så ut som om det at vertskapet hadde ballen så mye tidvis frustrerte en del av de tilreisende spillerne, så det ble en del kjefting, og dommeren måtte et par ganger ta en alvorsprat med lagkapteinen.
Så, med under ti minutter igjen av kampen fikk vi dagens store kontrovers. Et forsøk på et skudd eller et innlegg fra kanten gikk rett i en LFK-forsvarer, som for meg så ut til å holde hendene rett foran magen, så ballen traff dem. Dommeren mente på sin side at armen hadde vært utstrakt, og dømte straffespark. Bortelaget var rasende, men kom ingen vei med protestene sine, og dermed fikk Nordvärmland ta straffen og redusere til 1-3 i det 85. minutt.
Sluttminuttene ble ganske intense, men det kom ikke fler scoringer, så da dommeren til slutt blåste kunne de lyskledde juble, mens hjemmelagets menn fortvilet måtte innse at avstanden opp til trygg plass over nedrykksstreken alt etter 7 kamper begynner å merkes.
Jeg satte kursen mot shoppingsenteret i Charlottenberg, måtte kjøre ei mil omkjøring på grusvei, men fikk til slutt fylt opp vaniljecolalageret før siste etappe hjem til Oslo gikk høyst begivenhetsløst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar