En bane jeg har kjørt forbi utallige ganger på vei til Värmland er gressbanen på Skotterud, der veien fra Setskog munner ut i hovedveien fra Kongsvinger mot Charlottenberg. For ganske nøyaktig 366 dager siden skulle jeg dit, men da jeg kom fram var kampen flyttet til Magnor, og det ble en bomtur. Nå i år hadde jeg derimot fått bekrefta at kampen skulle gå der, så etter å ha kjørt en liten shoppingtur over grensa kom jeg fram til banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Eidskog og Vinger.
Jeg var ganske sulten ved ankomst, så jeg ble svært glad da jeg så at det var åpent i kiosken, men dessverre hadde de ikke pølser der. Jeg fant derfor ut at jeg måtte holde meg til pause og ta en vaffel da, så jeg satte meg og ventet på avspark. Etter hvert ble myntkast tatt, og da kampen kom i gang så en av spillerne fotoapparatet mitt og ropte til meg at jeg måtte si fra før jeg fotograferte så de rakk å trekke inn magen.
Det første kvarteret av kampen ble ikke noen veldig minneverdig affære. Begge lag ble plaget av en ganske heftig vind som blåste over banen, og i tillegg spilte hjemmelaget mot en stadig lavere kveldssol som utvilsomt var litt slitsom å ha i øynene. Jeg noterte meg at det sto 1-1 i Futbology-innsjekka innbyttere på lagenes benker, og fikk også vekslet noen ord med han som var på gjestenes benk.
Jeg hadde akkurat fisket opp mobiltelefonen for å rapportere at heller ikke det andre kvarteret av kampen hadde vært så mye å skrive hjem om da en Vinger-spiller klarte å smette forbi Eidskog-forsvaret og nikke et innlegg i mål. Hvittrøyene ropte etter offside, men dommeren var ikke enig, og ballen ble satt i mål til 0-1 i det 31. minutt.
De sortkledde fra Kongsvinger hadde nå en ganske god periode, men flere mål ble det ikke. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på pause da en av dem kom i skade for å felle en motspiller foran eget mål på høyst ureglementert vis, og dermed ble det straffespark. Straffeskytteren gjorde akkurat den jobben han var der for å gjøre, og ballen gikk i mål til 1-1, som også ble pausestillinga.
Jeg hasta mot kiosken og fikk kjøpt meg en sårt etterlengtet vaffel, som jeg slo meg ned på en benk for å få fortært. Jeg hadde knapt rukket å svelge unna før lagene igjen var klare, og dommeren blåste i gang andre omgang ute på den fine gressmatta.
Ut fra start av andre omgang så gjestene svært bra ut, og jeg ventet egentlig bare på at de skulle ta ledelsen igjen, og etter 58 minutter av kampen kom målet. I motsatt ende av banen. 2-1, og stor glede hos hjemmelaget.
Eidskog overtok nå helt, og jeg så få tegn til at Vinger skulle klare å slå tilbake. Vertskapet kom til et par store sjanser, men vi måtte vente helt til det 88. minutt før en av dem klarte å drepe kampen ved å sette inn 3-1 før han feiret voldsomt sammen med supporterne.
Etter noen lange overtidsminutter hvor Vinger faktisk fikk et par muligheter til å score ble kampen blåst av uten at vi hadde fått flere mål. Seier 3-1 til hjemmelaget, og jeg kunne på veien hjemover kaste noen lange blikk mot Elvevollen på Tobøl, og håpe at Eidskog nå som jeg har sett dem både på gress og kunstgress på Magnor, på Matrand og her på Skotterud kanskje kan legge en kamp dit ved en senere anledning?
Tirsdagskveld, og gleden var stor da jeg oppdaget at det endelig bød seg en anledning til å få sett Eidskog spille på Skotterud, som var det av de tre anleggene klubben bruker jeg fortsatt ikke hadde besøkt. På facebook så jeg til min store glede at klubben hadde skrevet at det skulle være kamp, så bekymringsløst plukket jeg opp Ole Jakob og satte kursen østover. Da vi kom fram så det veldig tomt ut der, og etter litt research fant jeg ut at kampen var flyttet til kunstgresset på Magnor. Vi hoppet i bilen og kjørte i full fart de 7 minuttene bortover, og omtrent i det jeg hadde parkert bilen hørte jeg dommeren blåse i gang sjettedivisjonskampen mellom Eidskog og Kjellmyra.
Jeg var mildt sagt lite blid, da gress- og kunstgressbanene på Magnor bare ligger inne som ett anlegg i Futbology-appen, og da var det en fattig trøst at mitt forrige besøk her tross alt var en kamp på naturgresset. Ole Jakob var like blid da han manglet banen, og Geir Ingvald og Stian fikk heller ikke bomtur på denne måten. Jeg tenker at det at banen på Skotterud ikke var spillbar, det fant man ikke ut fem minutter før kamp, det hadde man visst minst i et par timer, og da burde det være mulig å kommunisere endringen av kamparena ut både på sosiale medier men ikke minst på fotball.no hvor det fortsatt står at kampen gikk der den skulle gått.
Vel, kamp ble det altså uansett, og sammen med rundt femti andre fikk vi se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Omtrent det eneste som skjedde var at hjemmelaget litt ut av det blå scoret to kjappe mål i det 21. og 23. minutt.
Det sto dermed 2-0 da lagene tok pause og jeg fikk skaffet meg en vaffel som var såpass god at jeg nesten glemte hvor irritert jeg egentlig var. Etter en kort hvil sto alle klare på banen igjen. Alle unntatt dommeren, som hadde gått til garderoben en tur, men da han endelig kom tilbake fortsatte kampen, og det virket som om tenningsnivået hos lagene var skrudd et knepp opp nå.
Tross økt tenningsnivå, de store målsjansene lot fortsatt vente på seg, og mens vannet fosset utover gressbanen bak oss fra en vannslange hvor stoppekranen hadde røket satt vi nå der og så begge lag stange mot hver sin vegg, helt til vi like før det var spilt 78 minutter fikk se en av Eidskog-spillerne score et episk mål. Dessverre for hjemmelaget var det i eget mål, og det sto dermed 2-1 når vi gikk inn i sluttfasen av kampen.
Vertskapet slo raskt tilbake, og etter et raid ute på venstrekanten ble ballen slått inn og enkelt satt i mål til 3-1 etter 82 minutters spill. Nå måtte det da vel være avgjort?
I etterkant av scoringa ble det litt knuffing mellom han som slo inn assisten og forsvarsspilleren han hadde overvunnet, og etter dette tok kampen virkelig fyr. Begge lag virket veldig hissige nå, men spesielt hos de tilreisende utartet dette noe. Det ble delt ut flere gule kort til rødtrøyene, men likevel klarte de omtrent da vi gikk inn i overtiden å redusere til 3-2. Skulle det likevel bli poeng med hjem til Solør?
Tross reduseringen var ikke stemningen blitt noe bedre, og innimellom flere gule kort til de på Kjellmyras benk klarte også lagkapteinen å kjefte på seg et direkte rødt kort ute på banen. Sluttminuttene ble dermed gjennomført med bare ti mann, og like før kampen ble avsluttet var faktisk Eidskog svært nær å øke til 4-2. Avslutningen ble likevel for dårlig, og dermed endte kampen 3-2.
Ole og jeg takket de to fra Hamar for selskapet, og satte kursen videre østover for en kjapp handletur over grensa, før vi igjen kunne returnere til hovedstaden.
Jeg hadde egentlig tenkt å ta en fotballfri tirsdagskveld, men da jeg oppdaget at det var en mulighet for internasjonal fotball kombinert med å fylle opp vaniljecolalageret ble kursen satt østover etter jobb. Etter å ha fylt bagasjerommet på bilen ble en enkel middag fortært på parkeringsplassen utenfor shoppingsenteret, før jeg lokaliserte kunstgressbanen i Charlottenberg hvor det var klart for treningskamp mellom IF Örnen og naboene fra Eidskog rett over grensa.
Da jeg parkerte var det fortsatt mørkt på kunstgressbanen dagens kamp skulle spilles på (Jeg har jo tidligere besøkt gressmatta ikke langt unna), men like etter ble flomlysene slått på, og det begynte å dukke opp spillere som varmet opp. Presis klokka 1930 ble så kampen sparket i gang, og innledningsvis var det ganske jevnt i den hustrige kvelden som pr definisjon skulle vært en vårkveld. Det var dessverre lite som minnet om vår, og som om det ikke var ille nok at det var surt og kaldt begynte det snart å småregne også.
Den første store sjansen var det det svenske vertskapet som kom til, da en av spillerne deres virkelig herjet med Eidskog-forsvaret, men til slutt ble han for alene og avslutningen ble ikke god nok til at det ble scoring.
Samtidig med at regnet tiltok ganske kraftig arbeidet de hvitkledde fra Norge seg mer inn i kampen, og i like etter at klokka hadde passert 16 spilte minutter lyktes en av dem endelig med å smette forbi Örnens forsvarsrekke. Keeper kom stormende ut mot ham, noe han utnyttet til å vippe ballen over ham, og etter noen nerverpirrende øyeblikk snek den seg under tverrliggeren og i mål til 0-1.
Vi fikk så oppleve den velkjente ketchupeffekten i praksis, da det bare tok halvanna minutt fra den første scoringen til ballen igjen lå i nettet. Skulle det komme enda mer?
Eidskog fortsatte å ha styringen på kampen nå, men de genererte ikke så mange store sjanser utover. Mot slutten av omgangen kom så värmlenningene mer med på notene igjen, og de kom til noen svært store muligheter før dommeren blåste i fløyta så spillerne kunne unnslippe det etterhvert svært ufyselige været for en stakket stund.
Jeg anslo (det var vanskelig å se alle pga mørke utenfor baneområdet) at vi var rundt 30 som fulgte med på det som hadde skjedd på kunstgresset, noe som været tatt i betraktning var overraskende mange. I løpet av pausen forskjøv riktig nok balansen mellom tilskuere og bilskuere seg noe, da det var flere av de oppmøtte som valgte å sette seg i bilen på parkeringa bak det vestlige målet foran andreomgangen. Selv hadde jeg hentet en paraply i bilen som holdt den verste nedbøren unna. Det var nemlig ikke lenger bare snakk om regn, grensen fra regn til sludd var forlengst krysset, og grensen mellom sludd og snø ble stadig utfordret!
Spillerne kom etter et lite kvarter tilbake, og det første som skjedde i andre omgang var at Örnen kom til en kjempesjanse, men heller ikke nå ble det noen scoring. Noen minutter senere var det Eidskogs tur til å ha en stor mulighet, i deres tilfelle etter et hjørnespark.
Med 51:45 på min stoppeklokke kom så 0-3 som resultat av litt kriging i feltet foran hjemmelagets mål, og jeg mistenkte at vi nå så i praksis at norsk nivå 6-fotball er et lite hakk kvassere enn svensk nivå 7. Samtidig må det sies at Eidskog ikke hadde virket bunnsolide, men de hadde da klart å unngå baklengsmål så langt. Et lite kvarter ut i omgangen trodde så alle at nå skulle baklengsmålet komme. Dommeren blåste frispark helt på kanten av sekstenmeteren, men etter å ha vært ute ved sidelinja og pratet litt med assistenten der ble dette omgjort til straffespark. Nå måtte det da vel bli mål? Neida, Eidskog-keeperen leverte en svært god redning, og stillingen var uforandret.
I det 72. minutt ble det så igjen scoret, og samtidig som scoringstavla skifta til 0-4 fikk vi kampens første skade, da han som mistet ballen ble liggende igjen og vri seg i smerter. Været ble samtidig bare verre og verre, og det var sikkert flere som misunte ham noe da han hinket mot garderoben.
Med knappe fem minutter igjen av kampen skjedde så det flere av bortelagets spillere hadde sagt ikke skulle skje. Nullen sprakk, og Örnen fikk sitt sårt etterlengtete (og strengt tatt ganske fortjente) trøstemål.
1-4 sto seg til kampen var over, og jeg hastet mot bilen, slo på setevarmen, og satte kursen tilbake til Oslo.
I stekende lørdagssol satte jeg kursen østover mot Charlottenberg, men denne gang var det ikke grensehandel som var det primære målet, men fjerdedivisjonskamp rett før jeg kom til grensa. På Magnor gressbane tok Eidskog mot Gran.
Jeg kjørte først feil, og havnet på motsatt side av kunstgressbanen, men jeg rakk fint å kjøre rundt til parkeringa ved travbanen før avspark. Tok først plass på den lille «tribuna», som var en lang benk på vollen mellom gress- og kunstgressbanen.
Det første drøye kvarteret var ganske jevnspilt. Ingen av lagene hadde noe tydelig overtak, og det kom heller ikke noen sjanser å skrive hjem om. Etter dette skrudde lputselig gjestene fra Oppland opp nivået et hakk, og etter 16 minutter kom 0-1 på en frekk lobb fra litt distanse.
Etter dette handlet alt bare om hvor stor borteseieren skulle bli. Med unntak av noen få forsøk på kontringer som stort sett kokte bort i ingenting så vi lite til hjemmelaget, med unntak av keeperen som virkelig storspilte, og absolutt forhindret et større tap.
At det ble 0-2 med litt over ti minutter igjen til pause kunne han dog ikke forhindre, og det flotte angrepet som kom rett før dommeren sendte spillerne i garderoben kunne han heller ikke stoppe. Det sto dermed 0-3 da jeg gikk til kiosken for å teste vaflene, samt få i meg litt drikke.
Vaflene her viste seg å være årsbeste! Anbefales på det sterkeste. Det eneste jeg så av forbedringspotensiale må være at de kunne hatt litt mer røre i hvert jern under stekingen.
Etter pause fortsatte Gran-dominansen, og like før timen var spilt havnet ballen igjen i mål. Assistentdommeren hadde dog løftet flagget, så til store protester fra bortelagets spillere og trenere ble målet annullert. Må innrømme at etter å ha sett på bildene mine skjønner jeg det ikke helt, men vi får tro Gran ikke trenger ett mål til på målforskjellen ved serieslutt.
Ti minutter senere kom dog 0-4-scoringen. En Gran-spiller hadde kjempet seg helt ned til linja, og slo perfekt ut derfra. Ballen passerte alle i feltet, traff en lagkamerat omlag på sekstenmeteren, og han fikk god tid til å sikte og skyte i mål.
Litt senere kom også 0-5, og tross en liten sluttspurt med tanke på å prøve å få et trøstemål ble aldri gjestenes keeper satt på noen virkelig prøve. 0-5 sto seg til kampen var over, og siden jeg uansett var så nær grensa stakk jeg over en tur og handlet litt godsaker før returen til Oslo.
