lørdag 4. juni 2022

Eidskog 2 - Nord-Odal/Sander 2 (4-3)

En lørdag for noen uker siden hadde jeg planlagt å få groundhoppet Matrand i Eidskog, men da ble kampen flyttet til Eidskogs «hovedarena» på Magnor, så jeg måtte gjøre et nytt forsøk ved en senere anledning. Gleden var derfor stor da jeg øynet håp for en grenseoverskridende trekamperslørdag med avspark 13, 16 og 19, og en knapp time kjøring mellom hver kamp. Hva skjer da? Joda, 13-kampen flyttes til 1500 og hele korthuset raser sammen. Etter litt om og men bestemte jeg meg likevel for å få «ryddet unna» Matrand nå, og nøye meg med kun en kamp i dag. Jeg satte derfor kursen østover, og kom fram i god tid til sjettedivisjonsoppgjøret mellom Eidskog 2 og Nord-Odal/Sander 2.


Da kampen ble blåst i gang på en kanskje litt ujevn, men ellers fin gressmatte var vi knapt ti tilskuere tilstede, men grenseboerne i Eidskog kom etterhvert sigende til, så i løpet av ikke veldig mange minutter hadde tallet mangedoblet seg. Jeg kom fram til at totalt må det ha vært rundt 50 personer som så større deler av kampen.

Det de fikk se var et besøkende lag med odalinger (Jeg nekter å anerkjenne at man kan være annet enn enten -dalinger eller -døler, både og går ikke!) som hadde ballen mest og presset mest, mens hjemmelaget produserte de klart største sjansene. Etter ganske nøyaktig tjue minutters spill kulminerte så dette i at hjemmelaget tok ledelsen 1-0.


Fem minutter senere kom også 2-0, og dette var kanskje den tredje avslutninga på mål fra de hvitkledde. Her snakker vi dødelig effektivitet!

2-0 sto seg helt til det ble pause på det som nok var årets til nå varmeste dag på Østlandet. Da jeg oppdaget at det var åpen kiosk på stadion var det likevel vaflene som fristet mest.

Etter en kort hvil var spillerne igjen klare for kamp, og mens spillet ble gjenopptatt kom jeg i prat med en eldre svenske som kunne fortelle at barnebarnet hans spilte kampen, og at svigerfaren hans også hadde bodd her i området. Fra svigerfarens arsenal av røverhistorier fikk jeg høre om da de spilte kamper på grus på Kongsvinger på tredvetallet, og det var hverdagslig at det lå 4-5 kneskåler igjen etter kamp, som det bare var å pakke i lomma og ta med hjem til neste gang.

Ute på gressmatta her var det heldigvis få løse kneskåler å se, og sant å si var tempoet i kampen ikke høyere enn at skadepotensialet i taklingene var rimelig lavt. Gjestene fra Nord- og Sør-Odal prøvde febrilsk å få redusert, men begynte samtidig å irritere seg voldsomt over dommeren. Frustrasjonen fikk dog en pause etter et drøyt kvarter av andre omgang, da de endelig lyktes med å få scoringen sin så det ble 2-1.

Klagingen tok seg dog raskt opp igjen, da hjemmelaget på ny økte ledelsen i det 65. minutt. 3-1.

Tomålsledelsen varte denne gangen i under to minutter. Nord-Odal/Sander 2 reduserte på nytt, og øynet på ny håp om poeng med hjem da det sto 3-2.

Etter målbonanzaen midt i omgangen roet ting seg noe ned igjen til vi nærmet oss slutten på kampen. Med ganske nøyaktig 85 spilte minutter på min stoppeklokke kunne endelig de tilreisende virkelig storjuble. Utligningen satt i nettet, og det sto 3-3!

Det kunne nå virke som om det gikk mot ett poeng til hvert lag, men historien ville det annerledes. Godt inn i overtiden gikk en eidskoging overende på hjørnet av sekstenmetersfeltet. De mørkeblå var ikke bare uenige i at det overhode var snakk om en ulovlig felling, de lot også til å mene at det iallefall ikke skjedde innenfor streken, men dommeren hadde bestemt seg: Det ble dømt straffespark! Straffen ble satt i mål, og hjemmelaget ledet igjen.


De spillet igjen ble satt i gang skjedde det ikke stort før kampen ble blåst av, og dommeren fikk noen velvalgte ord med seg hjem fra bortelagets spillere, mens jeg dro hjem for en kjapp powernap før tilberedning av en framifrå pizza.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar