Tirsdagskveld, og gleden var stor da jeg oppdaget at det endelig bød seg en anledning til å få sett Eidskog spille på Skotterud, som var det av de tre anleggene klubben bruker jeg fortsatt ikke hadde besøkt. På facebook så jeg til min store glede at klubben hadde skrevet at det skulle være kamp, så bekymringsløst plukket jeg opp Ole Jakob og satte kursen østover. Da vi kom fram så det veldig tomt ut der, og etter litt research fant jeg ut at kampen var flyttet til kunstgresset på Magnor. Vi hoppet i bilen og kjørte i full fart de 7 minuttene bortover, og omtrent i det jeg hadde parkert bilen hørte jeg dommeren blåse i gang sjettedivisjonskampen mellom Eidskog og Kjellmyra.
Jeg var mildt sagt lite blid, da gress- og kunstgressbanene på Magnor bare ligger inne som ett anlegg i Futbology-appen, og da var det en fattig trøst at mitt forrige besøk her tross alt var en kamp på naturgresset. Ole Jakob var like blid da han manglet banen, og Geir Ingvald og Stian fikk heller ikke bomtur på denne måten. Jeg tenker at det at banen på Skotterud ikke var spillbar, det fant man ikke ut fem minutter før kamp, det hadde man visst minst i et par timer, og da burde det være mulig å kommunisere endringen av kamparena ut både på sosiale medier men ikke minst på fotball.no hvor det fortsatt står at kampen gikk der den skulle gått.
Vel, kamp ble det altså uansett, og sammen med rundt femti andre fikk vi se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Omtrent det eneste som skjedde var at hjemmelaget litt ut av det blå scoret to kjappe mål i det 21. og 23. minutt.
Det sto dermed 2-0 da lagene tok pause og jeg fikk skaffet meg en vaffel som var såpass god at jeg nesten glemte hvor irritert jeg egentlig var. Etter en kort hvil sto alle klare på banen igjen. Alle unntatt dommeren, som hadde gått til garderoben en tur, men da han endelig kom tilbake fortsatte kampen, og det virket som om tenningsnivået hos lagene var skrudd et knepp opp nå.
Tross økt tenningsnivå, de store målsjansene lot fortsatt vente på seg, og mens vannet fosset utover gressbanen bak oss fra en vannslange hvor stoppekranen hadde røket satt vi nå der og så begge lag stange mot hver sin vegg, helt til vi like før det var spilt 78 minutter fikk se en av Eidskog-spillerne score et episk mål. Dessverre for hjemmelaget var det i eget mål, og det sto dermed 2-1 når vi gikk inn i sluttfasen av kampen.
Vertskapet slo raskt tilbake, og etter et raid ute på venstrekanten ble ballen slått inn og enkelt satt i mål til 3-1 etter 82 minutters spill. Nå måtte det da vel være avgjort?
I etterkant av scoringa ble det litt knuffing mellom han som slo inn assisten og forsvarsspilleren han hadde overvunnet, og etter dette tok kampen virkelig fyr. Begge lag virket veldig hissige nå, men spesielt hos de tilreisende utartet dette noe. Det ble delt ut flere gule kort til rødtrøyene, men likevel klarte de omtrent da vi gikk inn i overtiden å redusere til 3-2. Skulle det likevel bli poeng med hjem til Solør?
Tross reduseringen var ikke stemningen blitt noe bedre, og innimellom flere gule kort til de på Kjellmyras benk klarte også lagkapteinen å kjefte på seg et direkte rødt kort ute på banen. Sluttminuttene ble dermed gjennomført med bare ti mann, og like før kampen ble avsluttet var faktisk Eidskog svært nær å øke til 4-2. Avslutningen ble likevel for dårlig, og dermed endte kampen 3-2.
Ole og jeg takket de to fra Hamar for selskapet, og satte kursen videre østover for en kjapp handletur over grensa, før vi igjen kunne returnere til hovedstaden.
Da jeg våknet denne onsdagen i slutten av juni var noe av det første jeg gjorde å sjekke mulighetene for å fly til Bodø på ettermiddagen. Jeg konkluderte med at det ble for dyrt å komme seg hjem igjen etter kampen, og beholdt dermed min originale plan om å dra til Innlandet på breddekamp. Etter å ha forsert en helt forferdelig trafikk ut av Oslo kom jeg meg endelig inn på E16 østover fra Kløfta og etterhvert Rv2 nordover fra Kongsvinger. På Flisa svingte jeg av samme vei som da jeg dro til Sysslebäck, og plutselig var jeg på plass og klar for femtedivisjonskampen mellom Kjellmyra og Kongsvinger.
Dette Kongsvinger er breddeklubben Kongsvinger ILs førstelag, og har teknisk sett ikke noe med førstedivisjonsklubben Kongsvinger IL Toppfotball å gjøre. I Futbology-appen er de likevel titulert som Kongsvinger 3, da de jo i praksis er KILs tredjerangerte lag etter lagene i første og fjerde divisjon. Kampen i kveld var et klassisk bunnoppgjør, hvor det eneste som var godt nok for noen av lagene var tre poeng.
Kjellmyra idrettspark var et nydelig anlegg med en nær strøken (ok, den var litt tørr i et av hjørnene) gressmatte, litt varierte publikumsplasser (men ingen virkelig tribune), og et veldig sjarmerende klubbhus med garderober og kiosk. Da kampen startet strømmet det fortsatt folk til anlegget, så jeg skjønte raskt at ikke alle var like opptatt av å være på plass i tide som jeg prøver å være.
Mens spillerne løp fram og tilbake og lagene vekslet på å ha ballen og produsere noe som knapt var halvsjanser bevegde jeg meg i retning kiosken. Trafikkaoset ut fra hovedstaden hadde gjort at min opprinnelige plan om å skaffe meg noe mat på veien hadde gått i vasken, så nå måtte jeg teste tilbudet i kiosken. Jeg kjøpte en pølse med «stomp», som viste seg å være det lokale navnet på lomper. Veldig godt, men strengt tatt var jeg så sulten at jeg nok hadde likt det om det så var grønne furukongler som ble servert.
Jeg ble litt etter at lagene hadde hatt en pust i bakken for å drikke litt oppsøkt av en loddselgerske, og håpet om en fruktkurv gjorde at jeg kjøpte fem lodd. Like etterpå kom hjemmelaget til noe som kanskje kunne blitt en god sjanse, men muligheten ble soset bort. Til alt hell for de rødkledde var det første gjestene gjorde etterpå å sose bort muligheten til å sette i gang en god kontring.
Det sto dermed 0-0 etter en sjansefattig omgang da lagene tok pause. Jeg stakk en tur innom bilen og hentet litt myggspray, mens bortelaget stakk i garderoben. Hjemmelaget, på sin side, de nøyde seg med å ta pausepraten bak hjørnet på klubbhuset.
Før hvilen hadde jeg hatt et inntrykk av at hjemmelaget kanskje lå et ørlite knepp over gjestene i nivå, og nå ble dette inntrykket forsterket. Det føltes derfor ikke spesielt feil da hjemmelaget etter vel ti minutter av omgangen gikk opp i 1-0.
Utover i omgangen ble jeg så mer og mer distrahert av hendelser på ei anna myr 75 mil nord for Kjellmyra, så jeg fikk ikke med meg så mye annet enn at det faktisk ble en del målsjanser nå, attpåtil en til hjemmelaget som var såpass stor at han som blåste den utenfor så veldig fortvilet ut.
Var fortvilelsen stor over misbrukte sjanser, så ble den ikke mindre da gjestene etter 89 minutters spill slo en corner hvor keeper feilberegnet litt på første forsøk, og ballen etter litt klabb og babb endte i mål til 1-1.
Overtiden ble nå ganske kaotisk, og det hele toppet seg da en av hjemmelagets karer fikk rødt kort etter at de selv hadde fått et frispark ute ved kanten. Jeg er litt usikker på hva som egentlig lå bak, men det må jo ha vært et eller annet som skjedde mens ballen var ute av spill. Vi fikk også en skadesituasjon som tok litt tid, men da dommeren (som tross at han ble beskyldt for mye rart underveis i det minste ikke dømte noen offsider på egen banehalvdel) til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-1, et resultat ingen av lagene virket spesielt fornøyde med.
