Rygge - Tveter 5-4

Endelig var dagen kommet. Det Stig-André hadde ment kom til å gå rett inn på topp 2 av St. Hansaftener i norsk fotball (Hva som var på topp av dette og 1998 trodde han de lærde kom til å strides noe om) skulle skje. Jeg hadde plukka opp Thomas og Torsi fra fotball-tv, og sammen satte vi kursen ned mot banen på Østfolds solkyst hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Rygge og Tveter.

Bakgrunnen for at det var kamp her var at vi var flere i banehoppermiljøet som lenge hadde siklet etter å få krysset av denne banen med det litt uvanlige navnet Park Lane (Visstnok et navn den hadde fått fordi to lokale ildsjeler var fans av klubbene som spilte på de to engelske stadionene Villa Park og White Hart Lane). En av de mest aktive for å få spilt en kamp her hadde vært nettopp Stig-André, og i vinter hadde han endelig fått napp hos Rygge IL. De hadde fått klarsignal fra motstander, krets, og baneeier, og vi banehoppere hadde takket for dette ved å mobilisere for å få folk til å komme. Og folk kom! Alt før bussen Kald Kaffe hadde satt opp var kommet hadde antallet innsjekk passert 70, og jeg skjønte snart at det kom til å bli et tresifret antall Futbology-brukere på plass!

Et drøyt kvarter før kampstart var bussen på plass, og snart hadde hundrevis av folk pakket seg sammen langs gjerdet mot den lille veien langs stadion. Myntkast ble tatt, buss-sjef André hadde fått seg et par pølser, lagene byttet side, og kampen kom i gang.

Til frustrasjon for de mange hjemmesupporterne som var på plass var det gjestene fra fylkeshovedstaden som kom best i gang, og i det 6. minutt ble ballen satt i mål til 0-1. Vi var nok mange som trakk et lettelsens sukk, tenk for en skandale om halve banehopper-Norge skulle fått nullstilt rekkene sine med kamper med scoring i samtidig?

De sortkledde med sine mildt sagt interessante draktnumre (Sebastian hadde regnet ut at gjennomsnittlig nummer var 55,5, og da hadde de også en utespiller med nummer 1) fortsatte å styre det som skjedde ute på gressmatta, og like etter at første omgang var halvspilt kom 0-2.

Gjestene økte til 0-3 i det 38. minutt, men nå slo endelig hjemmelaget tilbake, da et hjørnespark ganske nøyaktig to minutter senere ble satt inn til 1-3.

Tveter hadde likevel ikke tenkt å slippe vertskapet inn i kampen, og 85 sekunder senere hadde de igjen skaffet seg tre måls forsprang da 1-4 ble satt i mål.

Litt inn i overtiden før pause fikk så Rygge tildelt et straffespark, og da dette ble hamret inn kunne lagene gå til pause med 2-4 i dommerens bok og fortsatt litt kontakt mellom lagene.

Jeg hadde rett før pause skaffet meg en vaffel og spist den, og resten av pausen ble brukt til å rusle rundt og hilse på kjentfolk, og dem var det mange av. Jeg hadde som sagt tippet at vi kom til å passere tresifret innsjekk, og vi var godt over 100 nå! Det var også solid oppmøte av andre, så sammen med Anders og Stig-André kom vi fram til et estimat et sted godt over 350.

Da lagene kom på banen etter pause virket det plutselig som om all futten var gått ut av Tveter, som helt klart hadde vært det førende laget i første omgang. De hadde lagt seg lavt, og det var nå Rygge som hadde ballen mest, men lenge uten å sette bortelagets forsvar på de helt store prøvene. Da de i det 65. minutt fikk et frispark ytterst i buen foran sekstenmeteren ble dette derimot en håndfull både for mur og målvakt, og plutselig var Tveters ledelse redusert til 3-4 og bare ett mål!

Rødtrøyene fra Halmstad (Som altså er et tettsted i Østfold i tillegg til en by i Sverige) hadde nå fått ferten av poeng, og fortsatte å male på, og med knapt tjue minutter igjen av ordinær tid kom en utligning til 4-4 jeg på ingen måte hadde sett for meg at skulle komme da stillingen var 1-4 drøye tre kvarter tidligere.

Tveter prøvde desperat å komme tilbake i kampen, men Rygge hadde ikke tenkt å bli nødt å minnes denne fotballens festaften som noe annet enn nettopp en fest. Jubelen var derfor enorm da de i det 84. minutt etter å ha avsluttet i stolpen satte inn returen til 5-4! Skulle vi virkelig få en hjemmeseier foran det en entusiastisk speaker kunngjorde at var 401 tilskuere (og dermed tilfeldigvis akkurat mange nok til å være sikret tilskuerrekord, den gamle var 3-400 fra en treningskamp mot Molde i 1982)?

Etter fem lange tilleggsminutter satte dommeren fløyta mot leppene for siste gang i kveld og blåste tre ganger. Det ble banestorming og stor jubel for 5-4-seieren, mens hos oss banehoppere gikk smilet nesten rundt hodet etter det som hadde vært en helt fantastisk breddefotballkveld. 400 tilskuere, 111 innsjekkete i Futbology, 9 mål, et ukjent antall pølser og vafler, nesten ikke regn, Dagfinn Enerly, lokalmedia, riksmedia, SteP, TikTok-kjendiser, sponsorinntekter, naturgress og alt som var fint på en gang!

Jeg satte fornøyd kursen hjemover, og ikke en gang en omkjøring og en tunnel med femtigrense klarte å ta knekken på det gode humøret mitt. Dette var noe jeg håper flere klubber får til i årene som kommer, og jeg vet iallfall hva JEG rangerer øverst av «Mirakelet i Marseille» og «Lekkerbiskenen på Larkollen» når det gjelder santkthansaftenkamper i norsk fotball! Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet av filminga til Thomas og Torsi og legger lenke her når episoden kommer på nett.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.