Viser innlegg med etiketten valdres. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten valdres. Vis alle innlegg

mandag 8. april 2024

Faaberg - Valdres 3-3

Normalt sett skulle jeg denne aprilsøndagen ha vært i Sandefjord og sett Tromsø-kamp i Eliteserien, men siden man fant ut at dette var en bra tid for å legge kunstgress på stadion der satte jeg heller kursen nordover fra hovedstaden på jakt etter en ny fotballbane å se fotball på. Ekstremværet Hans i fjor høst hadde sørget for at fotballbanen på Jorekstad fortsatt er ute av drift, så derfor ble ettermiddagens mål Øyer, hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Faaberg og Valdres.


På plass var det første jeg fikk se noen unger som klarte å kræsje en drone inn i ballfangenettet, og i forsøket på å pirke den ned med et hjørneflagg også satte fast dette flagget, så man måtte tilkalle forsterkninger for å få ned både flagg og drone. Det så heldigvis ut som alt gikk bra til slutt. Etter at «Fishing i Valdres» hadde blitt spilt under oppvarming vekslet jeg før avspark noen ord med dagens dommer, som er en ivrig Futbology-bruker og (litt avdanket) twitrer, og så entret lagene banen klare for sesongåpning.


Fra avspark kom Faaberg ut i hundre, før valdrisene kom sterkt tilbake og jobbet seg inn i kampen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da et hjørnespark i det 12. minutt endte med scoring og 0-1.


Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake foran de omlag førti tilskuerne som hadde møtt opp. Begge lag kom til noen halvsjanser, men tross at det var en god del tilskuere som holdt med bortelaget var flertallet hjemmesupportere, og det var disse som i det min stoppeklokke passerte 26 spilte minutter fikk juble da et skudd ble fyrt av fra spiss vinkel og i mål til 1-1!


1-1 sto seg til pause, og mens jeg gikk og kjøpte en svært god vaffel undret jeg meg på om den andre omgangen kunne leve opp til den svært livlige førsteomgagen vi nettopp hadde fått servert. Spoiler alert: Det kunne den!

Knappe ti minutter inn i andre omgang jublet alle på Valdres' benk for scoring, men jeg stussa litt på at den antatte målscoreren forholdt seg ganske så rolig. Joda, det viste seg at ballen hadde strøket like på utsida av stolpen, noe som var svært vanskelig å se annet enn rett forfra.


Like etter at banen ble fylt av deilig gjødsellukt fra en bonde i nabolaget smalt det så i feltet. En av Valdres-spillerne gikk i bakken, dommer slo ut med armene mens alle de tilreisende ropte etter straffe, men ute på sidelinja sto assistentdommeren og viftet med flagget som en gal. Etter en liten prat mellom dommer og AD innså førstnevnte at han nok hadde tatt feil og pekte på straffemerket. Faaberg-spillerne var ikke spesielt fornøyde! Straffen ble enkelt satt i mål, og med et minutt igjen til timen var spilt sto det 1-2.


Valdres var nå virkelig i siget, og hjemmelagets unge keeper (2009-årgang, etter sigende!) fikk mer enn nok å gjøre, og sørget ved flere anledninger for at de blågule fortsatt hadde håp om å få noe med seg fra denne kampen når han vartet opp med kremredninger. I det 70. minutt måtte han likevel gi tapt, og med 1-3 mistenkte jeg at toget nå var gått for vertskapet.

Samtidig som de nå lå under med to mål så jeg at det virket som det bredte seg mer og mer frustrasjon innad i laget hos Faaberg, men samtidig begynte også Valdres å vise tegn på svakhet. Et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte totalt, og at det ikke ble redusering da var nesten mirakuløst.

Det hadde vært noen skader og stopp i spillet, så det var klart at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden da vi passerte nitti minutter. Vel to minutter inn i overtiden lyktes så endelig Faaberg med å få den etterlengtete reduseringen. 2-3, og nytt liv i kampen!


Da vi passerte seks minutter spilt etter at klokka hadde passert nitti minutter hørte jeg noen rope at det nå var to minutter igjen, så det var tydeligvis lagt til åtte minutter. Jeg hadde skrevet klar en tweet om at kampen var ferdig med 2-3, men plutselig ble jeg nødt å slette den. Et Faaberg-angrep endte i det min stoppeklokka viste 97:40 med utligning til 3-3 og ville jubelscener!


Da jubelen roet seg fikk en av hjemmelagets menn sitt andre gule kort og måtte forlate banen, men dette fikk liten betydning fordi da spillet igjen ble satt i gang ble kampen nær umiddelbart blåst av, og dermed hadde det etter nittini minutter og ni sekunder blitt 3-3 og ett poeng til hvert lag.

Jeg satte med radiosporten på bilstereoen kursen sørover, og kunne etter et par begivenhetsløse timer parkere hjemme igjen.

lørdag 13. november 2021

Valdres - Lillehammer 1-5

Hadde for denne lørdagen sett meg ut en liten meny kamper, og da helga nærmet seg var det liten tvil om hvilken jeg skulle velge. I oppgjøret mellom Valdres FK og Lillehammer FK var det veldig mye på spill både i topp og bunn av tabellen. Jeg satte derfor kursen nordover langs Randsfjorden, og suste forbi Etnedal til jeg kom til Valdres. Her ble en bedre butikkvarmedisklunsj fortært fra dashbordet før jeg tuslet opp bakken og kom til Blåbærmyra, eller Fagernes idrettspark som vel er det offisielle navnet.

Her ble jeg umiddelbart gjenkjent av urovekkende mange folk, både fra bortelagets leir og av de lokale. Ble derfor en god del banehoppingsprat inn mot kampstart. Som sagt var det mye på spill i Valdres i dag, for gjestene var det hele enklest: Dersom de vant med fire mål eller mer ble det kvalikspill mot Engerdal eller Ottestad. For hjemmelaget var det litt mer komplisert, de måtte selv gjøre jobben med å vinne, men var i tillegg avhengige av at Faaberg som i utgangspunktet ikke hadde noe å spille for slo Reinsvoll som de siste kampene hadde vist svært god form.

I de snødekte omgivelsene var det i starten av kampen ikke veldig tydelig at vi hadde med en kamp mellom topp og bunn i avdelinga å gjøre. Sammen med 50-60 andre fikk jeg se begge lag ha ballen en hel del, og da man hadde fått liv i stadionuret og det gikk mot tjue spilte minutter uten scoringer begynte det nok å dukke opp litt nerver hos begge lag. Valdres' loddselger prøvde å roe ned egen trener ved å tilby ham å kjøpe noen lodd, uten hell, og med halvspilt omgang kom så scoringen. Til Lillehammer.

For hjemmelaget som bare trengte en enkel seier for å ha gjort sin del av jobben så nå alt veldig mørkt ut, mens for gjestene var det bare å male på. En av de tilreisende spillerne løp derfor inn i målet for å hente ballen og få satt spillet raskt i gang igjen, noe hjemmelagets keeper ikke var like interessert i. Temperaturen ble heller ikke noe lavere av at valdrisene mente angrepet som endte med mål skulle vært avvinket for offside, og det ble derfor litt knuffing, og dommeren måtte ile til for å stramme opp de involverte. 

Da 0-2 kom 8 minutter senere kom det ingen beskyldninger om offside, men igjen prøvde et par av hjemmelagets spillere å forhindre at ballen ble hentet raskt. Denne gangen fikk ikke dommeren det med seg, da han sto og noterte scoringen i boka si. Hadde han sett hendelsen mistenker jeg at det kunne vanket et gult kort.

Med vel fem minutter til pause kom så omgangens fineste angrep, og igjen kunne de hvitkledde juble. Med 0-3 var man bare ett fattig mål unna den tiltrengte målforskjellen for å passere Ham-Kam 2, og nå kjente nok lillehamringene lukta av opprykkskvalik trenge inn i neseborene.

0-3 hadde nok vært en grei stilling å ha med seg inn til pause, men som sagt var det forjettede land nå innen rekkevidde for laget fra byen som jevnlig nevnes som en av landets mest underpresterende fotballbyer. De fyrte derfor av skudd både fra nært og fjernt, og i det min klokke viste 42:35 smalt det først i stolpemetallet før det raslet i målnettet. Det sto 0-4, og på livetabellen da lagene gikk til pause hadde Lillehammer kvalikplassen i lomma.

Mens lagene gikk i garderoben kjente jeg en utrolig forlokkende duft fra kioskbua, så jeg sikret meg en svært god, og ikke minst nystekt vaffel med jordbærsyltetøy på. Omtrent det eneste som kunne toppet dette var om de hadde hatt rakfisk til salgs i kiosken!

Da andre omgang kom i gang forelå det rapporter fra Trysil om at Engerdal ledet sin kamp der, så dersom Lillehammers ledelse holdt, så var det dem hvittrøyene skulle møte i kvaliken. Hjemmelaget fikk en kort god periode etter hvilen, men LFK tok snart igjen over initiativet, og etter 6-7 minutters spill blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Det var litt misnøye ute på banen med dette, men ikke overraskende støttet bortefansen dommerens avgjørelse 110%. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og sør-gudbrandsdølene ledet 0-5.

Med bare et par minutter igjen av ordinær tid gjorde jeg den klassiske tabben å kommentere kamputviklingen. I en tweet skrev jeg at Lillehammer lot til å ha full kontroll, selv om de nok gjerne skulle hatt et mål eller to til å gå på. Jeg hadde knapt trykket på «send», så ble en av Valdres' spillere felt på kanten av sekstenmeteren, og dommeren pekte igjen på straffemerket, denne gang i motsatt ende av banen. Heller ikke denne eksekutøren gjorde noen feil, og med 1-5 på scoringstavla med noen minutters overtid igjen var det duket for en svært nervepirrende avslutning på kampen for bortelagets spillere, støtteapparat og tilskuere. 

Hjemmelaget hadde fått hjelpen de trengte fra Faaberg, men til liten nytte. Med under to minutter igjen og fem mål som måtte scores var det eneste de kunne oppnå å ødelegge drømmen for karene fra olympiabyen. All ære til Valdres for at de gjorde sitt beste, men da dommeren tre-fire minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-5, og Lillehammer kunne juble for å ha vunnet avdelinga på målforskjell. Jeg ante dog at man holdt litt igjen på jubelen. Her skulle det ikke virkelig jubles før etter man eventuelt hadde vunnet kvaliken!

Jeg tok en kjapp prat med GDs utskremte medarbeidere før jeg igjen satte kursen mot hovedstaden, denne gang via en gårdsbutikk som skaffet meg litt utsøkt kveldsmat.



onsdag 4. august 2021

Hallingdal - Valdres 2-2

Etter et ublidt møte med en flyvende stein på gårdagens tur til Trysil måtte jeg innom ei bilglassjappe på tampen av dagen i dag, og tilfeldigvis var denne vegg i vegg med jobben til André Øyvåg, så da tok jeg ham like godt med på langtur. Etter å ha forsert rushtrafikken ut til Sandvika gikk turen oppover dalen mot Gol greit, så vi fant ut at vi skulle få i oss noe mat på Flå. Akk, for en feilvurdering! Køen i «McDrive» sto helt stille, og totalt tok det 25 minutter å få mat, og vi var plutselig sent ute til kamp. Til alt hell var avspark et par minutter forsinket, og vi entret Hallingmo stadion akkurat i tide til å se dommeren blåse i gang treningskampen Hallingdal - Valdres.

Etter å ha beskuet starten på kampen fra øverste hylle trakk vi ned mot tribuna, hvor vi ble ønsket velkommen av Hallingdal FKs Eirik Reime Thorberg, som overrakte en goodiebag med diverse lokale godsaker vi ble enige om å teste i bilen på vei hjemover. Ute på banen var det hjemmelaget i sine nye drakter med reklame for veldedighetsprosjektet Midlands Children Hope Project som kom best i gang, da de i det tiende minutt stanget inn en knallsterk scoring.

Det tok dog bare drøyt seks minutter før de mange tilreisende supporterne kunne juble for utligning, og vi var like langt. Etter dette følte jeg også at det var gjestene som var i ferd med å feste et visst grep om kampen, uten at jeg vil strekke det så langt som til å si at de hadde overtaket.

I pausen testet jeg de lokale vaflene, som var veldig gode! Øyvåg klaget som vanlig på at kaffen var for varm, men denne gangen tror jeg ikke han mente det, ettersom han var så dårlig kledd at han holdt på å fryse ihjel.

Da andre omgang startet fikk vi se noe spesielt. Tre mann hadde i pausen begynt å fikse et eller annet med nettet på det ene målet på stadion, og det at det skulle spilles fotball der stoppet ikke dem fra å gjøre seg ferdige. Iallfall 5-10 minutter inn i omgangen fortsatte de å styre på, kun avbrutt av at de flyttet seg litt når det kom et angrep mot dem.

Jeg hadde flyttet meg bort fra tribuna for å fotografere litt og få et bedre overblikk, og fikk da se gjestene ta føringen i det klokka mi viste 61:40. Jeg hadde nettopp talt opp og sett at det var ca 90 publikummere til stede, og nå som jeg fikk se hvor mange som klappet for scoringen ble jeg ganske sikker på at det faktisk var et flertall på tribuna som hadde krysset over fjellet for å se bortekamp.

Dagens største gledesutbrudd var det forresten ikke noen av målscorerne som sto for. Ca 5 minutter etter 1-2-scoringen kom en Valdres-spiller alene mot Hallingdals keeper (som for øvrig spilte med nr 98 på ryggen!). Sistnevnte klarte på mesterlig vis å avverge scoring, og kom med noen jubelrop som ikke sto tilbake for det beste i utlandet.

Den lille dominansen gjestene hadde hatt i første omgang hadde blitt klart tydeligere etter hvilen, men mer enn én scoring hadde det ikke blitt. Det ble derfor spennende da hjemmelaget satte inn en liten sluttspurt i det klokka tikket mot 90 minutter. Lenge ga ikke denne spurten noen effekt, men langt inne i overtiden kunne de hvitkledde eksplodere i kollektiv jubel. 2-2!

Det ble enda et par minutters spill etter scoringen, men ingen av lagene maktet å gjøre mer ut av kampen, og kampen endte dermed uavgjort. Undertegnede og André satte kursen mot Oslo igjen, og kunne kose oss med potetgull med brunost- (ikke veldig godt) og tyttebær- og rømme-smak (veldig godt) på veien!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.