Driv - Lervik 4-1

Tirsdagskveld, og siden fjerdedivisjonssesongen i Oslo er over måtte kursen settes ut av byen. Målet for kvelden ble Mjær, som var den mest kortreiste muligheten til å få sett litt fotball. Vel framme parkerte jeg, og så straks at også Tom, Ludvig og Martin hadde tatt turen for å se sjettedivisjonskampen mellom Driv og Lervik.

Det var ikke så verst oppmøte her i kveld, sannsynligvis fordi kampen var ganske viktig for hjemmelaget, og rett før avspark dukket også Terje opp. Med seier ville Driv ha mulighet til å ta et direkte opprykk, med poeng var de sikra minimum kvalik, mens med tap kunne de risikere å bli tatt igjen. Etter at kampen var sparket i gang ble det raskt tydelig at Driv ikke hadde tenkt å miste muligheten til opprykk, og de blårøde festet raskt et solid grep om kampen.

Tross den klare dominansen fra hjemmelaget kom de hvitkledde fra Fredrikstads vestligste utpost til et par sjanser av typen jeg tenkte ville vært kroneksempler på «mot spillets gang» dersom de hadde endt i nettet. Inn mot halvspilt førsteomgang kom så vertskapet til en voldsom corner-bonanza, men stort sett klarte Lervik å klarere til ny corner, og når ballen endelig endte i nettet annullerte dommeren scoringen for en hands i forkant.

Det var likevel et hjørnespark som skulle sørge for at hjemmelaget endelig tok ledelsen, da ballen etter litt kaos rett foran målet trillet ut og en umarkert spiller fikk fyre løs til 1-0 rett etter halvtimen var spilt.

Dette skulle vise seg å gi en ørliten ketsjup-effekt, og det tok bare to og et halvt minutt før et nytt hjørnespark endte med nok et mål og 2-0.

Jeg slo like etter dette av en prat med en av Drivs trenere, som tross dominans og ledelse absolutt ikke virket overbevist om at dette skulle holde helt inn. Det var nok derfor en liten lettelse for ham da laget hans gikk opp til 3-0 i det 39. minutt.

Slutten av omgangen ble ganske hendelsesløs, og det sto fortsatt 3-0 da lagene tok pause, og dommeren i høy hastighet forsvant i retning kiosken. Jeg fulgte hans eksempel, og skaffet meg en helt nystekt vaffel av beste sort. Jeg rakk bare såvidt å få smurt syltetøy på denne, før lagene igjen var klare for fotball, og kampen fortsatte.

Driv slapp seg nå noe ned, uten at Lervik klarte å utnytte dette til å komme noe særlig inn i kampen. I lyset fra 12 av 18 lyspunkter i flomlysmastene fikk vi se et relativt kontrollert Driv-lag beholde styringen, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom 4-0, også det på et hjørnespark.

Etter dette slappet nok de lokale enda litt mer av, og vi fikk se Lervik komme litt mer med i kampen. De hvite hadde et par halvsjanser, før vi 11 minutter før full tid fikk se noe som rett og slett må ha vært en kandidat til årets mål i sjettedivisjon. 4-1, og kanskje et ørlite håp om opphenting?

Noen opphenting fikk vi aldri. Dommeren blåste av kampen, det sto fortsatt 4-1, og med storseier til Askims andrelag som spilte samtidig må Driv forberede seg på kvalik mot enten Trøgstad/Båstad eller NMBUI etter siste kamper i den andre avdelinga i kretsen. Jeg ryddet plass i bilen til Ludvig og Martin, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyd med endelig å ha fått besøkt Ytre Enebakk igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.