Tromsø - Aalesund 2-2

Oppildnet av suksessen etter forrige besøk i Tromsø booket jeg meg en ny tur til siste serierunde, selv om det ikke var allverden å spille for. Fikk lurt med meg Marita nordover og grytidlig søndag morgen satte vi kursen ut mot Gardermoen. Etter litt usikkerhet rundt avgangstiden kom vi oss endelig avgårde, og slo etter ankomst ihjel noen timer i Nordens Paris før vi trasket opp til Alfheim hvor det var klart for årets siste eliteseriekamp, mellom TIL og Aalesund.

Vi kom fram i veldig god tid før avspark, og tok plass på et foreløpig tomt L-felt. Det første vi noterte oss var at TIL-flagget som var spent opp ved siden av capo-tårnet var montert speilvent, før det like etterpå dukket opp en vakt som gikk og klemte på alt av flagg og bannere som var lagt ut. Også i inngangen hadde det vært litt strammere sjekk enn vanlig, så det var tydelig at vaktene forventet at ting skulle skje i dag.

Etterhvert ble feltet fylt opp, og det ble også klart at noe pyro hadde sluppet forbi inngangsvaktenes skarpe øyer. Noe av dette ble beslaglagt før kampstart, men da dommeren blåste i gang kampen hadde en gjeng stilt seg på et avsperret område foran capo-tårnet og futtet av en rekke bluss og røyk-dingser. Vaktene må ha syntes dette var veldig imponerende, for de var veldig opptatte av å dokumentere det som skjedde med mobiltelefonene sine…

Med god ledelse i front tok vi i Forza uansett kjapt tak i kampen, men innledningsvis uten å få den helt store responsen ute på kunstgresset. Sang gjorde vi uansett, og etter 12 minutter løsnet det endelig! Lasse Nilsen kriget seg oppover høyrekanten, la inn, og mens AaFK-forsvaret sto og så på sendte Warren Kamanzi ballen i mål! Ny runde med blussing, og stor jubel!

Dessverre klarte ikke «Gutan» å utnytte ledelsen og støtten fra tribuna til å ta over kampen. Flere av spillerne lot tidvis til å allerede ha startet juleferien, og før det var gått ti nye minutter av kampen sto det 1-1.

Som om ikke ting var ille nok fra før, så kom etter 35 minutter av kampen det alle visste kom til å skje. Moses scoret. 1-2, og den ene (mulig det var fler, men fra min plass så man bare en) bortesupporteren kunne juble for at sunnmøringene hadde snudd kampen. Vi jobbet likevel videre på feltet, og også nye generasjoner av supportere fikk lede an innimellom.

I andre omgang var det heldigvis litt bedring å spore ute på banen, men fortsatt ble ikke Grytebust i Aalesund-målet satt på de helt store prøvene. Med Niklas Vesterlund på plass på feltet sang vi likevel av full hals for å støtte laget, og om ikke dansken var rød og hvit nok fra før ble han det iallfall da «Vi vil se Niklas i baris» begynte å runge over feltet. Dansken sto imot presset, og de syngende skiftet etterhvert fokus til andre aktører.

Med vel ti minutter igjen begynte plutselig noen å synge «Vi vil se Helgå i baris», og i motsetning til han som sto noen rader bak meg var jeg ikke så tung å be. Til stor jubel fra de syngende røk bekledningen på overkroppen av, og resten av kampen bli bivånet delvis avkledd.

Om det var dette som var inspirasjonen som trengtes vet jeg ikke, men bare noen minutter senere viste iallfall Warren Kamanzi hvorfor vi synger at han er «beste trønder'n i hele Norge» og leverte et helt episk innlegg som ble ekspedert i mål av August Mikkelsen. 2-2, og plutselig var det faktisk mulig å kunne klatre litt på tabellen før årets sesong ble avsluttet.

Det ble dessverre ikke flere scoringer, så som i Ålesund i vår endte kampen uavgjort. Fra supporterplass fikk vi takket spillerne for å ha levert TILs beste sesong i eliteserien på årevis, og jeg klarte på toppen av det hele å endelig få tigget til meg en keepertrøye! Stor takk til Jakob Haugaard for det!

Etter å ha ryddet sammen på feltet stilte Ronny opp som privatsjåfør og fikk avlevert meg og Marita på flyplassen igjen, og etter litt innledende bekymring for om flyet var forsinket ble kursen igjen satt sørover etter en finfin dag i Tromsø. Takk for i år, alle TIL-hengere!

Vear - FK Eik Tønsberg 1-3

Etter ei uke med landsmøte og null fotballmuligheter var det endelig klart for litt ball igjen. Jeg satte kursen sørvestover fra Oslo, og etter en snarvisitt hos en av mine faste grønnsakspushere kom jeg fram til Vear i sørenden av Tønsberg kommune. Her parkerte jeg ved en tilsynelatende nydelig gressbane, og ble sittende og vente og se om det skulle komme noen som så ut som de skulle spille sjuendedivisjonskampen mellom Vear IF og FK Eik Tønsberg.

Vent litt, sier du kanskje nå, FK Eik Tønsberg spiller jo i tredjedivisjon, dette må da ha vært tredjelaget deres? Neida, klubben som har laget sitt i tredjedivisjon er FK Eik Tønsberg 871 (med andrelag i fjerdedivisjon). Dagens bortelag var derimot allianseidrettslaget FK Eik Tønsbergs a-lag, og som vanlig er Tønsberg-fotballen helt umulig å skjønne noe av for uinnvidde.

Iallfall, kampen nærmet seg, og etterhvert dukket det opp en fyr jeg rettmessig mistenkte for å være dommeren. Han kunne fortelle at forrige forsøk på å spille denne kampen hadde gått i vasken pga dårlige baneforhold, og han var slett ikke sikker på at det kom til å gå noe bedre denne gangen. Etterhvert dukket også begge lag opp, og etter en grundig prat mellom dommeren og begge lags ledelse kunne han i det minste bekrefte at det kom til å bli gjort et ærlig forsøk på å spille kampen, så fikk man se hvor ille banen ble etterhvert. Det hadde seg nemlig sånn at det som ved første øyekast så rimelig fint ut, var så vasstrukket at jeg har gått på myrer som har vært tørrere enn dette.

Kampen kom i gang, og foran et varierende antall tilskuere (Med stort og smått stort sett mellom 30 og 50) var noe av det første som skjedde at dommeren gikk på ræv på det glatte gresset. Spillerne klarte derimot stort sett å håndtere forholdene ganske fint, og da 0-1 kom etter at Vears keeper sendte klareringen etter en vunnet duell rett til en motspiller i det sjette minutt kunne han definitivt ikke skylde verken på gresset eller gjørma.

To og et halvt minutt senere ble en av gjestene felt innenfor sekstenmeteren, og dommeren pekte på straffemerket (Som ikke var der, så han måtte skritte opp hvor straffen skulle tas fra). Keeper var nær å stoppe ballen, men den smøg seg under ham og i mål til 0-2.

FK Eik Tønsberg hadde fått en knallstart på kampen, men like før det var spilt seksten minutter var det hjemmelagets tur til å juble. I et veritabelt lynangrep satt plutselig alle pasningene helt som de skulle, og vips sto det 1-2.

Vear ble etter reduseringen egentlig resten av omgangen satt under et voldsomt press, men de klarte å ri av stormen, og dermed sto det fortsatt 1-2 da lagene tok pause. Begge lag valgte å samle seg ved banekanten for å legge strategien for andre omgang, ettersom garderobefasilitetene her var i Vearhallen som lå en solid spasertur unna banen. Selv trasket jeg rundt banen, og ble plutselig oppsøkt av en fyr i Vear-jakke som overrakte meg et supporterskjerf med den fantastiske teksten «WE ARE VEAR WE» på.

Som sagt var dagens bane svært fuktig, men det må sies at det at det overhode er mulig å spille breddefotball på ekte gress i midten av november er intet mindre enn utrolig! Dette var dessverre den siste kampen noensinne på gresset her, da også denne klubben er så rammet av kapasitetspress at de har valgt å sette i gang en omlegging til kunstgress. Så fuktig var iallfall banen i kveld at litt ut i andre omgang hørte jeg en av Vears spillere utbryte at han hadde deltatt i orienteringsløp i myrlandskap som hadde vært lettere å løpe på enn hva denne banen var. (Klubbens andre gressbane, litt lenger nord, var for øvrig visstnok enda fuktigere, og det ble spøkt med at man vurderte å dyrke ris der for å finansiere kunstgresset.)

Begge lag begynte etterhvert å vise at underlaget tappet dem for krefter, og både ble luntene kortere og presisjonen i taklingene noe lavere. Uten at kampen på noe tidspunkt ble direkte stygg måtte kamplederen derfor likevel ofte i lomma og fiske opp det gule kortet.

Akkurat da timen var spilt fikk gjestene igjen straffespark, og denne gangen var det ingen tvil om at ballen skulle i mål. Det ble feiret på Cristiano-vis, og med 1-3 ble kampen aldri virkelig spennende igjen.

Vear hadde noen OK sjanser, men klarte ikke å kjempe ballen i mål, og da dommeren til slutt blåste av årets siste sjuendedivisjonskamp sto det fortsatt 1-3. Aktørene på banen takket hverandre for i år, og satte kursen mot hver sine avslutningsfester (forhåpentligvis med tid til en aldri så liten dusj først), mens jeg igjen satte kursen mot hovedstaden for å snekre meg en skikkelig luksusmiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ham-Kam - Tromsø 1-2

Jobben min er stort sett ganske fleksibel, men hvert fjerde år har jeg én søndag jeg må jobbe. Siden jeg flyttet sørover i 2014 har dette skjedd tre ganger, og i år kræsjet denne søndagen for andre gang med eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø! Da forpliktelsene var over ca kvart over fire hoppet jeg likevel i bilen, og etter halvannen time E6 ankom jeg Briskeby, akkurat i tide til pausen i dette oppgjøret som handlet om lite annet enn heder og ære.

Etter å ha blitt unormalt grundig visitert tok jeg plass på tribunen, og fikk se hjemmelaget sette ballen i mål etter et hjørnespark, men før jubelen tok av blåste dagens dommer frispark for angrep på keeper, og det sto dermed fortsatt 0-0 etter det som ble sagt å ha vært en svært begivenhetsløs førsteomgang.

Jeg brukte pausen på å hilse på en rekke gamle kjente fra Isberget som hadde tatt turen sørover, før jeg tok plass sammen med mine Forza Tromsø-medsammensvorne for å synge «Gutan» framover til seier gjennom andre omgang. Planen om å heie laget til seier så ut til å få seg et lite skudd for baugen da TIL etter en bra start på omgangen slapp hedmarkingene til foran mål, og det etter 8 minutter av andre omgang plutselig sto 1-0.

Vi ga likevel ikke opp, og like før timen var spilt skjedde det noe foran målet i andre enden av banen. Eric Kitolano hoppet opp og nikket til ballen, men uten at vi så nøyaktig hva som skjedde, og det så heller ikke ut til at spillerne lot seg engasjere noe særlig. Plutselig så vi at dommeren pekte mot midtsirkelen, og at 0-en på storskjermen ble til et ettall! Det hadde faktisk blitt mål! Noe forsinket hev vi flaggene til værs og feiret som gale.

Noe av grunnen til at jeg hadde tatt turen nordover denne søndagskvelden var at dette ikke bare var Tromsøs siste kamp for året sørpå, det var også den siste kampen noensinne hvor den gamle sittetribuna på Briskeby skulle brukes. I forbindelse med bygging av nytt politihus rett bak stadion skal tribuna rives og noe nytt skal komme i dens sted. Det var derfor et visst historisk sus over å være tilstede på «gamle sittan» i kveld. Vi lot oss dog ikke bergta mer av ærefrykt enn at både «Vi skal rive sittan» (mel. We're not gonna take it) og «Sittan er vår» (mel. Seiern er vår) ble sunget fra bortetribunen i løpet av noen hektiske minutter.

TIL hadde etter den tunge starten på omgangen kjempet seg tilbake, og med knapt ti minutter igjen av kampen kunne vi igjen juble fra bortefeltet. Nok en scoring, og det sto nå 1-2! Skulle vi igjen få oppleve borteseier i 2022?

I motsetning til en del andre kamper denne sesongen ble det aldri veldig spennende i sluttminuttene. TIL kontrollerte det hele inn, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng da dommeren blåste av kampen.

I glede over resultatet hadde jeg pådratt meg en bar overkropp, noe som gjorde at etter jubelen var over klarte jeg å tigge til meg Lasse Nilsens bortetrøye, som han jo ikke ville ha mer bruk for i år. Godt utbytte!

Hei @MariusHelgaa , @arvfug er bekymret for helsa di. Kle på deg!@ForzaTromso @TromsoIL pic.twitter.com/QJkvDz86IC

— Ulf-Johnny Jenssen (@ulfjj75) November 6, 2022

Etter å ha ryddet med oss greiene våre fra feltet fylte jeg bilen, dumpet Jørgen på togstasjonen, og satte kursen sørover igjen sammen med Arne, Marita og Isak. Vi stoppet for en hamburger på veien, men ellers skjedde det lite nevneverdig, og praten gikk ikke så veldig løst, da det nok var flere av oss som trengte å hvile stemmebåndene litt etter ymse utrop fra tribuneplass. Fornøyde var vi uansett!

Eiger - Hinna 3-0

I et anfall av «enda galere enn vanlig» hadde jeg innsett at jeg kunne ta meg en fredagskveldstur til Rogaland for å se fotball nå i starten av november. Etter å ha tigget litt på internett hadde jeg fått ordnet meg skyss fra Sola til Egersund, så etter en liten flytur og en påfølgende biltur var jeg i «Okka by» for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Eiger og Hinna.

Dette var ikke noe helt vanlig oppgjør. Det var siste serierunde i Rogaland, og mens Madla allerede hadde sikra opprykket i den andre avdelinga var det nettopp de to klubbene Eiger og Hinna som kunne havne øverst i avdeling 1. Tabellsituasjonen var den at hjemmelaget ledet med ett poeng før denne kampen, og de ville dermed rykke opp hvis det ble uavgjort eller hjemmeseier, mens gjestene var helt avhengige av å vinne.

Da jeg kom til stadion var jeg innom og hilste på sportslig leder, og fikk en svært god mottakelse. Ikke bare fikk jeg litt pizza, jeg fikk også utlevert en haug med Eiger-effekter! Da det var litt under en time igjen forlot jeg klubbhuset og vandret over de to kunstgressbanene som hadde frikveld før jeg kom til den banen hvor ting skulle skje i kveld. Her hadde man en tribune som strakk seg langs nesten hele langsiden, og til min store overraskelse var det iallfall 200 mennesker på denne allerede over 50 minutter før avspark!

Det hadde regnet kraftig i Rogaland hele dagen, men nå inn mot avspark hadde det faktisk letnet litt, så jeg øynet håp om å holde meg sånn nogenlunde tørr. Det skulle dessverre vise seg å bli med håpet. Omtrent samtidig som bortelagets supporterbuss kom til stadion begynte det igjen å regne, og mens spillere og dommere marsjerte inn på banen akkompagnert av fyrverkeri, bluss og en vuvuzela åpnet himmelens sluser seg igjen for fullt.

Ut fra start ble det raskt klart at det var gjestene som var avhengige av å score mål, og innledningsvis virket vertskapet kanskje noe nølende. Heldigvis for flertallet av de frammøtte tilskuerne jobbet Eiger-spillerne seg etterhvert mer med i kampen, og spesielt leverte de utover i første omgang noen ganske så skumle cornere.

Omgangens store snakkis kom likevel etter omlag en halvtimes spill. En av Hinnas forsvarsspillere trodde han headet ballen bakover mot egen keeper, men det han ikke så var at keeper hadde rykket ut, og ballen gikk derfor i en fin bue mot et tomt mål. En annen av de for anledningen hvitkledde løp som en gal mot streken og omtrent i det ballen passerte mållinja sparket han den vekk. Fra min posisjon var det umulig å se 100% sikkert, men det så veldig ut som om den faktisk var over før den ble klarert. Det ble uansett ikke dømt mål, og det var heller ikke tid til å klage så veldig for Hinna dro umiddelbart i gang et angrep i motsatt retning.

Nærmere scoring enn dette kom vi uansett ikke før hvilen, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg slo av en prat med noen av de tilreisende supporterne, før jeg ble kjapt intervjuet av Aftenbladets nett-sending fra kampen.

Etter pause fortsatte Eiger den gode trenden de hadde hatt i andre del av første omgang, og etter et kvarter løsnet det endelig for hjemmelaget. 1-0, og enorme jubelscener.

Ikke lenge etter holdt Hinna på å gi bort et mål på nytt, men de slapp unna med skrekken denne gangen. Det gikk likevel ikke lenger enn et kvarter før det sto 2-0 etter at en Eiger-spiller så at keeper sto langt ute og på frekt vis sendte ballen i en lang bue over ham. Hadde ikke veien til opprykk sett lang nok ut for Hinna fra før, så fremsto den nå nærmest uendelig.

I det 84. minutt kom så spikeren i kista, og med 3-0 kunne man ikke annet enn å slutte seg til han som fra tilskuerplass ropte «Hinna, no slite dokke!» Hjemmelaget følte seg etterhvert så sikre på at dette gikk veien at de gjorde en haug med bytter, og tilogmed keeperen fikk avløsning.

På overtid fikk vi en siste runde med jubel fra hjemmefansen, men denne gangen fikk den en brå slutt da scoringen ble avvinket for offside.

Da dommeren endelig blåste av var det duket for vill jubel, og igjen ble det sendt opp ganske heftige mengder fyrverkeri. Eiger FK var klar for tredjedivisjon i 2023!

Jeg fikk ordna meg skyss ned til Egersund sentrum, hvor jeg skulle slå ihjel noen timer og få i meg noe mat mens jeg ventet på buss for tog tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandefjord 2 - Råde (2-1)

Jeg hadde lenge tenkt å få med meg minst en av kvalikkampene mellom fjerdedivisjonsmesterne fra Østfold og Vestfold, og da det første oppgjøret ble flyttet fra «Gamle stadion» i Sandefjord til «Release arena» ble ikke lysten noe mindre. Jeg satte derfor i et forferdelig regnvær og en enda verre trafikk kursen vestover ut av Oslo etter jobb, og mens regnet ble verre og verre nærmet jeg meg Sandefjord hvor det var klart for første del av opprykksduellen mellom Sandefjord 2 og Råde.

Etter ankomst var på mirakuløst vis den første jeg traff hun som hadde lovet meg foto-adgang, og jeg fikk forklart hvor jeg skulle finne fotovesten. Oppe i kontorene møtte jeg daglig leder Espen Bugge Pettersen, og etter å ha konkludert med at noen andre måtte ha tatt vesten jeg skulle ha fant han en annen fyr som tok meg med til et rom hvor jeg fikk låne en vest med eliteserie-logo på.

Jeg tok meg en runde på tribuna hvor det krydde av tilreisende østfoldinger. Bortelaget hadde klart å fylle fire busser med tilskuere, og i tillegg var det nok også noen som hadde krysset fjorden på egenhånd. Blant de fremmøtte fant jeg også et par larvikinger som nok innerst inne håpet på en liten fiasko for Sandefjords-rekruttene, og like før avspark dukket også Lippert opp.

Jeg hadde i anledning det ufyselige været ikledd meg regnjakke, så dermed sluttet det naturligvis å regne da kampen ble blåst i gang. Det var likevel en tidvis ganske voldsom vind, så det var egentlig greit å ha et skikkelig vindtett ytterstelag i bekledningen siden jeg hadde tenkt å oppholde meg nede ved banekanten og ikke oppe på de overbygde tribunene.

Tross støtten fra tribuneplass var Råde litt vaklende innledningsvis, og det ble veldig mye Sandefjord 2 ute på den våte gressmatta. Rødtrøyene slet med å utnytte at de hadde medvind, mens vertskapet stadig satte forsvaret på prøve i motsatt ende av banen. Lenge ble det likevel ikke noe utbytte, men i det 22. minutt kunne endelig hjemmefansen juble, da et hjørnespark etter litt fram og tilbake endte med scoring og 1-0.

Knapt tre minutter senere kom det på ny en strøm av mishagsytringer fra bortesupporterne, som etter en hendelse i feltet måtte se at dommeren ikke bare ga gult kort til en av spillerne deres, men også pekte på straffemerket. Straffen ble omgjort til scoring, og det sto 2-0.

Råde kom etterhvert litt mer inn i det, og leverte like før pause en stor mulighet på et hjørnespark som nesten ble skrudd rett i mål ved hjelp av den før nevnte vinden. Nesten river som kjent ingen mann av hesten, og det sto dermed fortsatt 2-0 da lagene tok pause. Jeg trakk sammen med Lippert mot kiosken, hvor det var så lang kø at jeg slo fra meg å kjøpe noe og heller ble stående og diskutere Sandefjords fæle eliteseriesesong med Kjetil som var blant de fremmøtte hjemmesupporterne.

Da kampen igjen tok i gang ble det raskt klart at Råde hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi opp opprykket uten kamp, og før det var spilt ti minutter kom de med et flott angrep som endte med et nydelig skudd og 2-1.

Scoringen virket å gi nye krefter til både spillere og supportere, og det var tidvis et massivt trykk fra de tilreisende både på banen og på tribunen. 

Hadde første omgang handlet om hjemmelaget, så var det i denne andreomgangen definitivt bortelaget som førte an, og de klarte da også å få ballen i nettet en gang til uten at det førte til annet enn et gult kort for å sparke bort ballen, siden det var blåst offside mot han som var kommet gjennom alene mot keeper.

Avslutningsvis ble det ganske tydelig at ingen av lagene var veldig komfortable med den sleipe gressmatta, og vi så stadig spillere som skled i relativt upressa situasjoner. Dette var nok litt medvirkende til at det ikke kom flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det 2-1, og slik jeg ser det er det vidåpent foran returoppgjøret neste uke.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Oppsal 4 - Holmlia 2 (1-3)

Etter å ha kommet hjem fra Italia hev jeg i full fart i meg noe mat, før jeg satte kursen ut i Oslo-kvelden for å se litt deilig breddefotball igjen. Turen gikk ikke lenger enn til Trasop hvor jeg har vært mange ganger før, og denne gangen var det klart der for åttendedivisjonskampen mellom Oppsals fjerdelag og Holmlias andrelag.

Utgangspunktet foran kampen var rimelig enkelt. Haugerud hadde alt vunnet divisjonen, og i kampen om den andre opprykksplassen var det sånn at vinneren av denne kampen ville ta den. Et lite plot twist forelå dog gjennom at dersom det skulle ende uavgjort her i kveld ville Linderud som alt hadde spilt ferdig sesongen ta opprykket. Mye på spill, og en hel del Linderud-spillere på plass på tribuna.

Rett før avspark dukka Eivind opp med noen stykker deilig Halloween-kake, og mens jeg gomla i meg kake ble det mye fotonerdeprat, og han benytta også anledninga til å teste kameraet mitt litt ettersom han ikke hadde orka å dra med seg sitt eget utstyr opp bakken hjemmefra.

I det tiende minutt ble en av Holmlias spillere felt like innenfor sekstenmeteren. Jeg hørte noen med tilhørighet til hjemmelaget som mente det var svært billig, men for meg som sto ganske nært virka det helt på sin plass å dømme straffe her. Det var uansett dømt straffespark, og dette ble på frekt vis satt i mål til 0-1.

I en kamp hvor begge lag hadde hentet flere forsterkninger fra sine høyere rangerte lag var det gjestene fra Oslos sørende som førte an, men hjemmelaget var absolutt ikke ufarlige på sine visitter i motsatt ende av banen. Det ble likevel ikke flere scoringer før pause, derimot ble det voldsomt mye munnhuggeri både mellom de to lags benker, og mellom benkene og utespillerne. Dommeren lot heldigvis til å få situasjonen mer eller mindre under kontroll så det ikke utartet.

Etter en kort peptalk kom lagene igjen på banen, og de blåkledde gjorde nå en langt bedre figur enn i første omgang. Jeg hadde i pausen kommet i prat med en Eurosport-ansatt jeg må innrømme jeg ikke fikk med meg hvem var, men vi hadde en svært hyggelig samtale hele omgangen hvor han blant annet lovet meg Watts-kavalkade på nyttårsaften også i år. Da spillet ble gjenopptatt tok det bare halvanna minutt fra avspark til vi fikk se hjemmelaget utligne, til stor jubel fra Linderud-segmentet blant de totalt nærmere 60 tilskuerne.

Natten før denne kampen hadde vi som kjent gått over fra sommertid til normaltid, men dette var det tydeligvis ingen som hadde huska å fortelle flomlysene på Trasop. Presis klokken 2115 gikk lysene i svart, og jeg begynte å frykte at vi skulle få en situasjon hvor lagene måtte møtes på nytt senere for å spille ferdig kampen.

Daglig leder i Oppsal IF Fotball Jørgen Grydeland spilte heldigvis kampen, så det tok svært kort tid før lysene igjen var i drift, og bare noen minutter senere kom Oppsal til noen ville sjanser uten å lykkes med å klemme ballen inn mellom stengene.

Etterhvert kom de rødkledde tilbake i kampen, og ganske nøyaktig i det min stoppeklokke (som pga litt rusk rundt pausen ikke lenger var så nøyaktig) passerte 68 spilte minutter klarte Holmlia 2 å score. Stor jubel hos gjestene og deres sympatisører, heller dempet stemning blant de frammøtte fra Linderud.

Oppsal 4 fortsatte å prøve, men da en av spillerne deres fikk sitt andre gule kort knapt fem minutter senere begynte det å se veldig vanskelig ut for dem. Litt inn i overtiden fikk så Holmlia noen sjuke sjanser som ikke ble til scoring, før det aller siste som skjedde var at sluttresultatet ble fastsatt til 1-3.

Mens jeg tuslet mot bilen for å komme meg hjem igjen hørte jeg vill jubel oppe fra banen, så det var tydelig at opprykket var etterlengtet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Inter - Sampdoria 3-0

Etter dagens første kamp tråklet jeg meg tvers gjennom byen, og stakk innom Carrefour og kjøpte litt å tygge på og litt å drikke på hotellrommet før jeg tok turen ut i Milano-kvelden. Denne gang var ikke reisa så lang, men t-banen desto fullere. Det ble fullere og fullere, men endelig kom vi fram til endeholdeplassen, San Siro stade, hvor det var klart for kamp mellom Inter og Sampdoria.

Det var denne kampen som var selve grunnen til at jeg hadde dratt til Milano, og mye av grunnen var at det nylig var vedtatt at det ikoniske stadionet skal erstattes med et nytt på nabotomta, så selv om det nok er mange år til rivingen starter var det greit å ha besøket her unnagjort.

Jeg passerte gjennom et veritabelt folkehav rundt streetfood-vognene som var plassert foran stadion, og kom meg endelig til riktig inngang. Etter å ha vist fram at posen min bare innehold en jakke, og at billetten min var utstedt til han det var bilde av i passet mitt var jeg inne på stadionområdet, og det er ingen tvil om at dette var et imponerende byggverk. Jeg fant riktig tårn, og kom utslitt til topps etter å ha vekslet mellom å ta runder på rampa og noen etasjer i trappa i midten.

Etter å ha funnet riktig plass var det bare å vente på avspark, og jeg var virkelig spent på hvor folksomt det kom til å bli i kveld. Da kampstart nærmet seg var det ikke så langt unna fullsatt, men jeg merket snart at det var noe unormalt i kveld. Da kampen ble satt i gang ble alle bannerne i nordkurven plukket ned, og ultrasene sang ikke, men satt(!) ganske rolig og applauderte når det var noe å applaudere.

Jeg hadde (nær sagt som vanlig) fått i meg for lite væske i løpet av dagen, men etter å ha sett hvor utrolig dårlig mange håndterte konseptet plassbilletter fant jeg ut at det var tryggest å holde meg på plassen min så jeg slapp å krangle når jeg kom tilbake. Heldigvis dukket det opp en ambulerende drikkepusher, og jeg fikk i meg en flaske iste (som langtfra var iskald). Ikke lenge etterpå kom det en stor kontrovers da det i en situasjon plutselig ble markert offside. Inters spillere var med god grunn rasende, da det var et innkast som innledet det hele.

Om det var frustrasjonen fra den gale offsiden som slo ut i økt intensitet vet jeg ikke, men de blåsvarte tok nå mer eller mindre helt over, og like etter at klokka passerte tjue spilte minutter kom 1-0-scoringen på et hjørnespark.

Jeg fant like etter dette ut at grunnen til den begrensede opptredenen på ultrasfeltet var at en mangeårig leder i miljøet hadde blitt angrepet og skutt hjemme, og hadde omkommet av skadene. Det var derfor ingen flagging heller etter scoringen, mens de tilreisende fikk råde grunnen alene fra sitt felt oppunder taket i motsatt ende av stadion.

Jeg så for meg at det kom til å stå 1-0 når lagene gikk til pause, men plutselig kom det et lynangrep fra hjemmelaget. Til min store overraskelse holdt assistentdommeren flagget nede, og dermed sto det 2-0 med 43:25 på klokka. Denne stillinga sto seg til pause, så det var ganske god stemning, kan man vel si.

I pausen merket jeg at det begynte å tømmes for folk på ultrasfeltet, og utover i omgangen ble det større og større områder som var folketomme som en slags siste hilsen til den avdøde lederen. I takt med at feltet i svingen tømtes dukket mange av de som hadde hatt plass der opp på langsida, og etterhvert var det et salig kaos rundt meg, med folk overalt. Dette var nok en medvirkende årsak til at alt før 3-0 kom i det 73. minutt var det familier som hadde forlatt stadion.

I sluttminuttene så jeg at lederne for «walk out»-aksjonen slet voldsomt med å overbevise de siste langs kanten av feltet om å reise seg og gå, men det kan ikke ha vært mer enn max 20 igjen da dommeren etter fem minutter overtid blåste av og nerazzurri hadde tatt tre nye poeng.

Tilbaketuren til hotellet gikk nesten helt greit. Jeg sto og hang litt for å få dekorert stadion med et lite Forza Tromsø-klistremerke, og fikk også se noen 1. FC Magdeburg-fans som risikerte liv og lemmer for å gjøre det samme med sine klistremerker. Da jeg kom ned var det fortsatt masse folk utafor, men køen ned til t-banen var helt overkommelig. De hadde et smart system her som bare slapp inn 450 personer på stasjonen for hvert tog som skulle gå, og jeg slapp gjennom telleporten til det tredje toget etter jeg hadde stilt meg i kø. Da jeg skulle skifte til trikk det siste stykket til hotellet forsvant derimot flyten jeg hadde hatt så langt, og jeg måtte vente langt og lenger enn langt før det omsider kom en skranglete sporvogn som tok meg med tilbake til senga.