Romedal - Moelven 5-1

I jakten på stadion nummer 900 var nå endelig tiden kommet til nest siste stopp. Jeg hadde egentlig sett meg ut en liten gresslette i Sverige, men da et nærmere alternativ dukket opp ble planene endret, og jeg tok med meg Jon-Are nordover til Mjøsas bredder. Etter en drøy times kjøring kom vi til en liten perle av en gressbane, hvor det krydde av folk fordi det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Romedal og Moelven.

Stadionet i Romedal blir for tiden renovert, så derfor er «Bævers», som hjemmelaget kaller seg i sosiale medier, på en liten baneturné for tiden. For litt siden var en kamp som senere ble avlyst planlagt spilt på Ilseng, og nå var det altså på Tangen ILs anlegg på Rabbsletta det skulle spilles seniorkamp for første gang på ganske lenge. På begge parkeringsplassene ved banen så det ganske kaotisk ut, så jeg svingte ut og parkerte langs veien før vi hastet mot banen akkurat i tide til å få med oss avsparket.

Foran et publikum på nærmere 90 var det hjemmelaget som kom best i gang, men etter at en av de sortkledde svidde alle sjansers mor begynte jeg med gru å tenke tilbake til da jeg så Romedal spille 0-0 mot Moelvens andrelag for noen år siden, noe som drepte ei rekke på nesten 190 kamper på rad med scoring. Jeg hadde nylig passert 170 kamper i en tilsvarende rekke, og fryktet selvsagt at den nå skulle stoppe opp.

Heldigvis viste frykten seg å være unødvendig. Rett før kvarteret var spilt kom 1-0, og det var herfra «no looking back» for Romedal. I det 21. minutt kom så 2-0, og mens jeg snek meg til en vaffel (usaklig god, her snakker vi årsbeste-nivå, attpåtil lot jeg meg fortelle at utgangspunktet var Toro-base!) fikk vi det tredje målet til hjemmelaget to og et halvt minutt før pause. I tillegg hadde to av vertskapets frispark truffet metallet bak Moelvens målvakt, så det var på ingen måte ufortjent at det sto 3-0 da dommeren ga lagene en pust i bakken.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor. Vertskapet dominerte rett og slett kampen, og mens jeg hadde slitt meg opp skråninga i sørvestenden av banen for å få litt utsikt over anlegget fikk jeg se Romedal etter en god Moelven-periode sette inn 4-0 i det 59. minutt.

Etter et ublidt møte med en brennesle tok jeg igjen plass nede ved banen, og fikk etter knappe 68 minutter av kampen se et frispark bli ekspedert i mål til 4-1. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?

Moelven kom like etterpå til noen gode muligheter til å hente inn enda mer av ledelsen, men da disse ble kastet bort mistenkte jeg at løpet var kjørt for de blåstripete. Det lille håpet som fortsatt kanskje fantes hos de aller mest optimistiske fra Moelv ble effektivt avviklet da ballen igjen gikk i mål til 5-1 med 81:40 på min klokke.

Ikke unaturlig var det Moelven som var mest ivrige etter å skaffe seg flere scoringer i sluttminuttene, men det skulle ikke lykkes for dem i kveld. Da dommeren etter et drøyt minutts overtid blåste av sto det fortsatt 5-1, og glade spillere kunne juble sammen med supporterne. Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte igjen kursen mot hovedstaden, denne gang via noen småveier på øvre Romerike for å unngå noe fæl kø forbi Jessheim Google Maps advarte mot.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Romedal - Moelven 2 (0-0)

Etter å ha forlatt Tynset fant jeg ut jeg skulle prøve noe nytt, og satet kursen nedover Rendalen i stedet for Østerdalen. Etter en pitstop på mæccern på Elverum (Forferdelig kø!) satte jeg så kursen mot Romedal, hvor jeg hadde oppdaget at det var mulighet for å få klemt inn en siste kamp under langhelgas turné uten å måtte ta noe særlig omvei. Etter å ha tråklet rundt på noen hedmarkske småveier fant jeg så stadion, hvor det snart var klart for sjettedivisjonskamp mellom Romedal og Moelven 2.

På det som nok en gang var et helt fremragende friidrettsanlegg var friidrettsfasilitetene nå ganske nedslitte, men selve gressmatta så helt strøken ut, og det var bare å glede seg til et livlig oppgjør ute på matta. Innledningsvis virka begge lag litt forsiktige, men etterhvert syntes jeg hjemmelaget lot til å feste et lite grep om det som skjedde ute på banen. Begge lag produserte likevel store sjanser, men uten å få uttelling på dem.

Slik fortsatte det helt fram til pause, og jeg konkluderte med at i en stadionkiosk tilsynelatende uten annet tilbud enn kaffe og «butikkvarer» kunne jeg stå over i kveld (Noe som egentlig var greit, siden det hadde blitt bakverk av ulike slag både på Støren, i Helgådal, i Flatanger, i Vanvikan, i Åfjord, på Bessaker og på Tynset de siste dagene).

I det lette regnet fortsatte de store sjansene å komme på løpende bånd i andre omgang, men fortsatt ingen scoringer. Jeg hadde siden november 2020 sett 186 fotballkamper med scoring i, og begynte nå seriøst å bekymre meg for om rekka skulle ende her. At den før eller senere kom til å ende var jeg forsåvidt forberedt på, men at det skulle skje i en sjettedivisjonskamp?

Det må sies at angrepsspillerne virkelig prøvde å få rekka mi til å vare lenger, men enten hadde de bare uflaks, eller så var ferdighetene et lite hakk for dårlige. Sjanse etter sjanse etter sjanse ble misbrukt, og de få gangene ballen faktisk endte i nettet mente dommeren det hadde vært offside.

Etter flere minutter tillegg i tiden ble mine bange anelser bekreftet. Kampen endte 0-0, og jeg kunne fortsette til hovedstaden, etter det som tross denne litt skuffende avslutningen hadde vært en helt strålende breddefotball-langhelg i Trøndelag og Innlandet. (Og attpåtil med 7 av 8 kamper på naturgress!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.