Etter noen timer med fjernkontor var det igjen tid å komme seg på kamp, og etter to dager med mange timer i bil var det deilig å nå bare skulle reise kollektivt. Første etappe gikk med buss til hurtigbåtkaia i Trondheim, hvor også Anders dukket opp med samme mål som meg. Vi tok deretter hurtigbåten rett over fjorden til Vanvikan. Anders tok bussen oppover, mens jeg belaget meg på en drøy halvtimes spasertur. Dette slapp jeg, da jeg ble gjenkjent av Vanvik ILs speaker og klubbleder Rainer som tilbød meg skyss, og dermed ankom jeg Skavelmyra stadion i svært god tid før avspark i femtedivisjonskampen Vanvik - Rindal.
Siden vi var så tidlig ute ble vi tilbudt å sitte inne i kiosk-/speakerbua og vente på kampen for å ikke fryse ihjel i det gufne været. Her ble det mye banehoppingsnakk fram til kioskbetjeningen dukket opp og vi trakk ut av bua. Skavelmyra har en nydelig tribune, så siden det var litt regn i lufta var det greiest å plassere seg der inntil videre.
Da kampen kom i gang trakk jeg ut for å få fotografert litt mens det ennå var et visst lys over gressmatta. Jeg fikk da se hjemmelaget kjempe seg til et lite overtak i kampen, men lenge uten at det ga noen særlig uttelling i sjansestatistikken. Da klokka tikket mot pause var det fortsatt ganske jevnt i sjanser, men også liten tvil om at det ikke hadde vært ufortjent om hjemmelaget ledet.
Etter å ha fått varmet fingrene litt på en deilig nystekt vaffel i pausen observerte jeg at i tillegg til den sure vinden var regnet i ferd med å tilta, så andre omgang ble i sin helhet tilbragt under tribunetaket. Herfra fikk jeg se at gjestene nå fremsto mye bedre enn de hadde gjort før hvilen, men fortsatt lot scoringene vente på seg, tross at det kom en rekke enorme sjanser begge veier. Etter hvert gjorde så Vanvik noen bytter som revitaliserte laget, og de klarte dermed å annullere det overtaket Rindal hadde tilkjempet seg innledningsvis i omgangen.
Jeg hadde før kveldens kamp en rekke på 172 kamper på rad med scoring i, og da klokka passerte nitti spilte minutter innså jeg at denne rekka nok kom til å ryke, og jeg måtte starte på nytt. Over ett minutt på overtid fikk så hjemmelaget et frispark ute på kanten. Dette ble ikke slått spesielt bra, og rindalingene klarte å snappe ballen og sette i gang en kontring. Hvordan endte så dette, spør du? Joda, ballen endte i mål den, og de få tilreisende kunne juble for 0-1 i det 92. minutt. (Selv jublet jeg forsiktig inni meg for at scoringsrekka fortsatte).
Med 0-1 godt inn i overtiden kunne det virke som om alt var avgjort, men vanviksfolket hadde ingen intensjoner om å gi opp. Fire minutter inn i tilleggstiden ble en ball ikke klarert, og til slutt lyktes Vanvik med å få hamret ballen i mål. 1-1, og da dommeren blåste i gang kampen igjen var det bare snakk om sekunder før han igjen blåste og signaliserte at nå var det over.
Rainer skyssa deretter Anders og meg tilbake til hurtigbåten, som til alt hell la til kai med det samme vi kom nedover så vi kunne sitte i en varm og god salong og vente på avgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar