lørdag 31. august 2024

Ålen - Leik 1-2

Tidlig i vår så jeg på terminlistene at helga i månedsskiftet august-september kunne være fin for en trøndelagstur. Jeg satte derfor kursen nordover etter fredagens jobbing, og kom etter å ha forsert Rendalen, det nordligste av Østerdalen, og det sørøsligste av Gauldalen fram til Holtålen kommune. Her fant jeg en fin liten kunstgressarena like ved veien, parkerte, og gikk inn for å se femtedivisjonskamp mellom Ålen og Leik.


Ålen, som iflg en eldre herre jeg snakket med i pausen på kampen, er Norges (om ikke verdens) vakreste fjellbygd ligger altså like ved veien fra Røros til Trondheim, og på vei inn vekslet jeg noen ord med billettselgeren, som nærmest garanterte oppholdsvær hele kampen. Jeg så litt bekymra på flomlysmastene hvor det fortsatt ikke var lys, men da klokka hadde passert halv åtte kom det i det minste lys i fire av de seks mastene. Et par småstressa karer i klubbtøy fikk så like før kampstart også liv i de to siste mastene, så da ville det faktisk kunne spilles fotball over HELE banen også i andre omgang.

Det var forresten svært tydelig at vi nå var i samme fylke som det Rosenborg holder til i, for mens lagene varmet opp var Tsunami en av låtene som ble spilt, og mens oppvarmingsmusikken i breddefotballen har mange gjengangere tror jeg faktisk aldri jeg har hørt den noe annet sted enn på Lerkendal før. Lagene entret etter en svipptur i garderoben banen, og så var det endelig klart for kamp foran et etterhvert ganske tallrikt publikum på den lille tribuna.


Tabellsituasjonen ga gjestene fra Hølonda (IL Leik er klubben Oddvar Brå representerte som skiløper) et lite favorittstempel, og det tok ikke veldig lang tid fra avspark før den innledende hjemme-boosten ga seg og man begynte å se dette også ute på banen. Vertskapet hang rett og slett litt i tauene, og bortsett fra enkelte kortvarige visitter skjedde det meste foran de hvitkleddes keeper. Det var derfor på ingen måte ufortjent da bortelaget etter ca 21 minutters spill gikk opp i 0-1.


Jeg hadde på turen rundt banen funnet lokalavisas journalist Jon (Som huska at han hadde møtt meg i Fyllingsdalen i fjor), og sto og slo av en prat med ham mens spillet etter at gjestene hadde tatt ledelsen jevnet seg noe ut. Det var likevel fortsatt Leik som førte an, men Ålen, som var i en ganske desperat poengnød, jaget mer og mer på. Da dommeren sendte lagene til pause sto det uansett 0-1.

Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel, samt å snakke litt med flere av de frammøtte som hadde fanget opp at det var en langveisfarende på besøk, og at dette var min fotballbane nummer 789. Jeg så samtidig lenger ned i dalen at løftet om oppholdsvær neppe ville holde. Da kampen startet opp igjen startet også regnet, så jeg hastet mot bilen for å hente regnjakka, samt at kombinasjonen av regn og dårlig lys gjorde at jeg la fra meg kameraene.

Ålen trengte som sagt poeng, og det var derfor stor jubel da de drøyt ti minutter etter pause vartet opp med et angrep som ga scoring og 1-1. Skulle ferden vekk fra tabellbunnen starte i kveld?


Tross at regnet ga seg nesten med en gang jeg hadde hentet jakka økte frustrasjonsnivået hos begge lag ute på bana. Både blant spillerne og enkelte i publikum ble det mye kjefting utover i kampen, men også en del gode kommentarer. Etter utligningen var det igjen gjestene som tok litt over, og i det vi gikk inn i det 70. spilleminutt ble et hjørnespark stanget i mål til 1-2.


Frustrasjonen fortsatte likevel hos begge lag, og jeg tror ikke dommeren hadde skjemt seg ut om han hadde delt ut noen gule kort for klaging. Blant de mer humoristiske utvekslingene jeg hørte kan nevnes en situasjon hvor en Ålen-forsvarer feiret en vellykket skjerming svært høylytt, noe som fikk en tilreisende supporter til å rope ned til ham et syrlig «Ka e stillinga da?». Det skulle ikke være noen tvil om at når man ligger under hjelper det ikke med godt forsvar.

I sluttminuttene merka man tydelig at hjemmelaget ville gjøre alt for å få med seg noe fra denne kampen, men da dommeren noen minutter på overtid, og med en ny regnbyge i kjømda blåste av var sluttresultatet fortsatt 1-2, så det var de som skulle samme vei som meg etter kampen som kunne juble.

Jeg satte kursen videre mot trønderhovedstaden, og kunne prise meg lykkelig over at regnbygen jeg hadde sett ikke kom noe tidligere. Det regnet nemlig vanvittig mye mens jeg suste nedover i mørket på den svingete veien langs Gaulas bredder, for første gang denne høsten med setevarmen påslått.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar