Rosenborg - Tromsø 1-0

Etter å ha overrasket mamma med å dukke opp lørdag kveld hjemme hos søstra mi i Trondheim hvor også hun og pappa var på besøk ble søndagen i stor grad tilbragt horisontalt før jeg etter middag satte kursen mot Lerkendal. Fant en litt sketchy parkeringsplass jeg anslo ville gjøre det enkelt for meg å komme meg sørover etter kamp, og tuslet det lille stykket bort til stadion hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Rosenborg og Tromsø.

På veien bort ble jeg gjenkjent av faren til RBK-spiller Sverre Nypan som Emil hadde introdusert meg for da vi var på kamp mandag, og jeg hilste også på hans håndballspillende datter. Jeg fant fram til bortesupporterinngangen, og mens vaktene gransket innholdet i bagen med supporterutstyr drakk jeg opp min medbragte brus før jeg entret bortefeltet og hilste på Sindre som alt var på plass etter å ha fløyet ned fra Nordens Paris.

Etter å ha hengt opp de medbragte bannerne og gjort klar flaggene så jeg meg rundt, og konkluderte med at man måtte ha sådd ganske nylig ute på gresset, det krydde iallfall av fugler som gikk og gomlet frø. Ellers så matta som vanlig upåklagelig ut, så her lå alt til rette for en fremragende fotballkamp mellom to denne sesongen underpresterende fotballag.

Inn mot avspark dukket Martin, Arne, Leif og alle the usual suspects opp, og i tillegg kunne jeg stolt konstatere at foruten meg var Mo Hornmusikk representert med hele to andre medlemmer på bortefeltet. Også Chris Erik hadde tatt turen fra vakre Helgeland, så som vanlig i Trondheim var det godt med kjentfolk på plass, men blant de 170-180 frammøtte var det også celebriteter som skihopper Johann Forfang!

Før avspark kom vaktene med en dunk med blankt innhold og deponerte på feltet vårt. Som avholdsmann blir man automatisk litt skeptisk når dette finner sted i Trøndelag, men trønderne vokter nok godt om sine kjellerproduserte kjemikalier: Dunken inneholdt vann som skulle avverge at noen av oss svimte av i varmen som fortsatt holdt taket om stadion selv om det hadde skyet litt til og det var noen regnbuer å se av og til.

Ute på banen ble første omgang en seig affære. RBK virket et lite hakk kvassere, men TIL så ut til å holde fullt følge, og jeg begynte allerede nå å lure på om jeg skulle få bivåne nok en 0-0-kamp. Det sto iallfall fortsatt 0-0 da vi etter 45 minutter med synging fikk en pust i bakken.

Etter pause hadde trønderne koblet inn et helt annet gir, og jeg skjønte raskt at veien mot poeng her i dag kom til å bli veldig lang. En nær utenomjordisk god keeper Haugaard holdt lenge TIL inne i kampen, men rett før det var spilt tjue minutter av omgangen raknet det bak, og en hvitkledd fikk uforstyrret hamre ballen i mål til 1-0.

Knappe fem minutter senere byttet «Gutan» begge vingbackene sine, og nå ble det mer fart i raketten. Det kan selvsagt være at RBK nå ble mer opptatt av å forsvare ledelsen enn å øke den, men anført av nyervervelsen Leo Cornic, som jeg jo kjente godt til fra hans fortid i Grorud ble det siste kvarteret faktisk litt spennende. RBK hadde riktignok et par sjanser til å øke ledelsen, men nå fikk vi faktisk litt spill foran trøndernes mål, og helt på tampen var det et mirakel at vi ikke fikk tildelt et straffespark da noen prøvde å rive av Lasse Nordås shortsen!

Poeng i dag hadde nok kampen sett under ett vært et lite ran, men vi på bortefeltet var likevel litt skuffa da dommeren blåste av og det fortsatt sto 1-0. Det var bare å minne spillerne på at nå må det nullstilles før vi skal til Skottland, og så pakke sammen og komme seg hjemover.

Jeg tok med meg Martin og fant tilbake til bilen, og det viste seg at planen min om enkel exit sørover holdt stikk. Etter noen seige timer gjennom en bekmørk Østerdal med varierende grad av selskap fra min sidemann tok vi i grålysningen igjen LSK-supporternes buss akkurat i det de svingte av E6 på Skedsmovollen, så jeg og André vedtok uavgjort som et greit resultat i vår «førstemann hjem»-dyst.