Siden jeg måtte prøve å få klemt inn et dekkskift før helgas langtur slo jeg for noen dager siden fra meg planen om å dra til Telemark denne tirsdagskvelden, og fant ut at jeg heller skulle ta en litt mer kortreist kamp på en bane jeg har besøkt før. Etter litt dialog med Ole Jakob og Mattis landet vi på at en tur til Ytre Enebakk hadde vært fint, så etter å ha fått på sommerdekk og plukket opp mine to kumpaner ble kursen satt sørover langs Øyerens vestbredd. Etter en liten pitstop kom vi like før avspark fram til Mjær, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Driv og Råde 2.
Det tok bare litt over tre minutter før Driv fikk sitt første mål foran litt over seksti tilskuere, hvorav det virka som om de fleste var hjemmefans. Etter dette tok Råde-rekruttene mer over, men da de etter et lite kvarter fikk ballen i nettet ble det avblåst for en offside de rødkledte var mildt sagt kritiske til.
Skumringen gjorde utover i kampen at det ble verre og verre å fotografere, så jeg fant etter en halvtimes tid ut at jeg like gjerne kunne skaffe meg en vaffel. Denne viste seg å være veldig god, og når den var ferdig fortært sto jeg og pratet med de to passasjerene mine og Martin som også var på plass. Vi hadde det faktisk så hyggelig at da hjemmelaget i det 44. minutt smalt inn 2-0 på en perle av et frispark glemte jeg å filme det. Bare et minutt senere fikk vertskapet også 3-0, en stilling som sto seg til pause, tross at også Driv hadde en nettkjenning som ble underkjent som offside.
Etter en kort hvil kom kampen i gang igjen, og når sant skal sies skinte det litt gjennom hos Råde-spillerne at de ikke var veldig optimistiske på at kampen skulle snus. Var ikke ting ille nok fra før fikk vi så i det 58. minutt en liten keepertabbe som ga 4-0.
Med 63:30 på min stoppeklokke kom så 4-1, etter litt kaos i feltet foran Driv-keeperen etter et frispark ute fra kanten.
Dette målet ble likevel ikke starten på noen snuoperasjon. Halvanna minutt etter reduseringen økte hjemmelaget til 5-1, før de i løpet av åtte minutter fra 70:35 fikk 6-1, 7-1 og 8-1.
Flere mål enn dette ble det ikke, så det var altså en rimelig solid hjemmeseier vi sto igjen med da dommeren blåste av kampen.
Vi sa takk for selskapet til Martin, og satte igjen kursen mot hovedstaden, hvor det selvsagt var noe veiarbeid som gjorde veien hjem litt mer kronglete enn planlagt.
Tirsdagskveld, og siden fjerdedivisjonssesongen i Oslo er over måtte kursen settes ut av byen. Målet for kvelden ble Mjær, som var den mest kortreiste muligheten til å få sett litt fotball. Vel framme parkerte jeg, og så straks at også Tom, Ludvig og Martin hadde tatt turen for å se sjettedivisjonskampen mellom Driv og Lervik.
Det var ikke så verst oppmøte her i kveld, sannsynligvis fordi kampen var ganske viktig for hjemmelaget, og rett før avspark dukket også Terje opp. Med seier ville Driv ha mulighet til å ta et direkte opprykk, med poeng var de sikra minimum kvalik, mens med tap kunne de risikere å bli tatt igjen. Etter at kampen var sparket i gang ble det raskt tydelig at Driv ikke hadde tenkt å miste muligheten til opprykk, og de blårøde festet raskt et solid grep om kampen.
Tross den klare dominansen fra hjemmelaget kom de hvitkledde fra Fredrikstads vestligste utpost til et par sjanser av typen jeg tenkte ville vært kroneksempler på «mot spillets gang» dersom de hadde endt i nettet. Inn mot halvspilt førsteomgang kom så vertskapet til en voldsom corner-bonanza, men stort sett klarte Lervik å klarere til ny corner, og når ballen endelig endte i nettet annullerte dommeren scoringen for en hands i forkant.
Det var likevel et hjørnespark som skulle sørge for at hjemmelaget endelig tok ledelsen, da ballen etter litt kaos rett foran målet trillet ut og en umarkert spiller fikk fyre løs til 1-0 rett etter halvtimen var spilt.
Dette skulle vise seg å gi en ørliten ketsjup-effekt, og det tok bare to og et halvt minutt før et nytt hjørnespark endte med nok et mål og 2-0.
Jeg slo like etter dette av en prat med en av Drivs trenere, som tross dominans og ledelse absolutt ikke virket overbevist om at dette skulle holde helt inn. Det var nok derfor en liten lettelse for ham da laget hans gikk opp til 3-0 i det 39. minutt.
Slutten av omgangen ble ganske hendelsesløs, og det sto fortsatt 3-0 da lagene tok pause, og dommeren i høy hastighet forsvant i retning kiosken. Jeg fulgte hans eksempel, og skaffet meg en helt nystekt vaffel av beste sort. Jeg rakk bare såvidt å få smurt syltetøy på denne, før lagene igjen var klare for fotball, og kampen fortsatte.
Driv slapp seg nå noe ned, uten at Lervik klarte å utnytte dette til å komme noe særlig inn i kampen. I lyset fra 12 av 18 lyspunkter i flomlysmastene fikk vi se et relativt kontrollert Driv-lag beholde styringen, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom 4-0, også det på et hjørnespark.
Etter dette slappet nok de lokale enda litt mer av, og vi fikk se Lervik komme litt mer med i kampen. De hvite hadde et par halvsjanser, før vi 11 minutter før full tid fikk se noe som rett og slett må ha vært en kandidat til årets mål i sjettedivisjon. 4-1, og kanskje et ørlite håp om opphenting?
Noen opphenting fikk vi aldri. Dommeren blåste av kampen, det sto fortsatt 4-1, og med storseier til Askims andrelag som spilte samtidig må Driv forberede seg på kvalik mot enten Trøgstad/Båstad eller NMBUI etter siste kamper i den andre avdelinga i kretsen. Jeg ryddet plass i bilen til Ludvig og Martin, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyd med endelig å ha fått besøkt Ytre Enebakk igjen.
Etter middag på konferansehotellet jeg er på denne uka stakk jeg en svipptur til Ytre Enebakk, bare et drøyt kvarter unna for å se sjettedivisjonsfotball i periferien av Oslo fotballkrets. Hjemmelaget Driv skulle være vertskap i oppgjøret mot Abildsø, et lag som på slutten av nittitallet kjempet i andredivisjon, men nå har forsvunnet nedover i systemet.
Vel framme fant jeg et flott anlegg hvor det var det totale kaos, da det krydde av unger som spilte kamper på banen, noen var just ferdige og ble henta, noen skulle som meg på kamp og kom akkurat, men jeg fant en tilbaketrukket plass hvor det gikk an å parkere, og tuslet opp til stadion. Her fant jeg en benk å sitte på enden av rett over den lille steintribuna.
Da kampen noe forsinket kom i gang koblet hjemmelaget umiddelbart et visst grep om kampen, men da den første scoringen kom etter drøyt fem minutter var det gjestene fra Østensjøvannets sørende som fikk åpne scoringsprotokollen, og de som satt rundt meg gryntet misfornøyd.
Baklengsmålet viste seg raskt å bare være en glipp, og Driv fortsatte å ha ganske god kontroll på det meste, men siktet var enten ikke godt nok innstilt, eller så leverte Abildsøs keeper en superredning. Da utligningen endelig kom etter drøyt halvspilt omgang gjorde også keeper en god redning, men returen mer eller mindre spratt rett i han som hadde avsluttet, og deretter trillet ballen rolig i mål utenfor keepers rekkevidde.
Fem minutter før pause var snuoperasjonen gjennomført, og på et frispark på skrått hold fra like utenfor sekstenmeteren ble det 2-1.
Kampen startet som sagt forsinket, men etter en rekordkort pause startet andre omgang helt i rute, og bare ett minutt etter pause hadde Driv økt ledelsen til relativt komfortable 3-1. Resten av omgangen kontrollerte Driv det meste som skjedde, og hadde fortsatt flere store sjanser uten å risikere for mye bakover. De grønnkledde fra Oslo hadde en og annen halvsjanse, men virkelig farlig ble det aldri. Jeg sørget imens for å skaffe meg en meget god vaffel, muligens årsbeste på vaffelfronten!
Den berømt spikeren i kista kom på et frispark fra omlag 30 meter knapt ti minutter før slutt, og med 4-1 var det aldri noen risiko for at Abildsø skulle kunne komme tilbake, og Drivs spillere og de omlag 50 frammøtte på tribuna kunne feire tre poeng.
