Hokksund - Solberg 7-2

I strålende sommervær plukket jeg opp André som hadde fått kveldens planer endret av en avlyst kamp, og satte kursen vestover. Etter en kjapp pitstop for at han skulle få pakka noe i kjeften kryssa vi Drammenselva, kjørte litt til, og kryssa elva en gang til. Vi var i Hokksund, og fant etter hvert fram til Falkbanen hvor det ble gjort klart til toppoppgjør i femtedivisjon mellom Hokksund og Solberg.

Etter å ha blitt stekt litt på den lille benken som var eneste tribunefasilitet her innså jeg at her ville det være smart å flytte seg til kortsida i vest, både for å få bedre lys med sola i ryggen, men også fordi der kunne jeg stå i skyggen! Som tenkt så gjort, og jeg hadde knapt kommet meg dit før en av hjemmelagets spillere sendte avgårde det som umiddelbart så ut som et ræva skudd, men som gjestenes keeper ble stående og se på at gikk i mål til 1-0, før fem minutter var spilt.

Gjestene var rystet, men ikke verre enn at de omtrent umiddelbart etterpå leverte en dobbeltsjanse som var nær å gi dem en utligning, men god keeperinnsats gjorde at det ikke ble noen scoring nå. Spillet fortsatte, og det var nok serielederne i gult og rødt som hadde overtaket, men lenge uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Foran vel femti tilskuere fikk vi en drikkepause, og klokka begynte å gå mot pause (Selv om dommeren etter en stund oppdaget at han hadde glemt å starte den etter drikkepausen, så han måtte konferere med assistenten sin om hvor lenge det var spilt).

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at hjemmelaget ville ha en knapp ledelse til pause, men så slo den berømte ketchup-effekten inn for fullt. 2-0 kom i det 39. minutt, 3-0 i det 42, og på overtid kom også 4-0. Hva nå, Solberg?

Jeg fikk i pausen overrakt en liten gave fra hjemmelaget, som jeg raskt konkluderte med at jeg nok måtte vente til høsten før jeg kunne ta i bruk. Deretter begynte André og jeg å se trekningen av neste runde i cupen på stream, men det skjedde lite de første minuttene av andre omgang, og da gjestene vartet opp med et nydelig angrep som ga 4-1 med 55:20 på klokka var jeg igjen klar på kortsida.

Etter at gjestene fra Solbergelva (Som jeg har fått streng beskjed om ikke å kalle drammensere, selv om det er i Drammen kommune) så kom med nok en god mulighet ga hjemmelagets gode keeper (som hadde fått André til å bli fullblods Hokksund-supporter) lagkameratene sine en aldri så liten skjennepreken, og etter dette så de seg aldri tilbake.

I det vi bikket en time spilt kom 5-1, under to minutter senere 6-1, og like før vi kom til 70 spilte minutter kom også 7-1. Om det skyldtes at Hokksund-spillerne hadde fått nyss i at jeg utfordret André til å gå for baris om det ble tosifra vet jeg ikke, men etter dette ble det ikke flere mål til hjemmelaget.

Fem minutter før full tid kom derimot de hvitsvarte til en ny scoring, denne gangen på et hjørnespark som ble ekspedert i nettet til 7-2.

Dette ble også sluttresultatet, og mens hjemmelaget jublet for økt ledelse på tabelltoppen kunne jeg sette kursen tilbake mot hovedstaden med nok et stadion på lista mi.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.