Vang - Storhamar 4-4

Etter dagens dont på jobb laga jeg meg en strålende risotto før jeg bestilte reise til en korpshelg nordpå. Hoppa deretter i bilen med det jeg trodde var grei tidsmargin for å komme meg til Hamar i tide for avspark på Vangbana klokka åtte. De ti minuttene jeg hadde til gode viste seg etter en bilstans på motorveien mellom Kløfta og Jessheim, og en bensinfylling på Nebbenes å ha skrumpet inn til det Google Maps hevdet var -2 minutter margin, men takket være grei flyt i trafikken videre nordover langs Mjøsa rakk jeg akkurat å få fotografert myntkastet ved ankomst foran femtedivisjonskampen Vang - Storhamar.

Etter kampstart ble jeg raskt gjenkjent av Magnus, og jeg vekslet noen ord med ham mens jeg trasket rundt ved banekanten foran den lille tribuna hvor han befant seg sammen med noen kompiser. Ute på kunstgresset var det gjestene som startet best i den lave kveldssola, men hjemmelaget jobbet seg raskt inn i kampen, og da vi etter vel 13 minutters spill fikk 1-0 var det på ingen måte ufortjent. Noe klart overtak var det likevel ikke snakk om, og da de for anledningen mørkeblå like før halvspilt omgang utlignet etter et nydelig angrep var heller ikke det noe noen kunne klage på.

Jeg hadde egentlig akkurat begynt å forberede meg på å ta pause på 1-1 da en av hjemmelagets spillere på 25-30 meter litt ute på kanten så at keeper sto litt ut, og dundra ballen avgårde. I utgangspunktet virka skuddet ganske optimistisk, men det skulle vise seg å være helt perfekt utført, og det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben, mens jeg tuslet mot kiosken.

I kiosken ble jeg tatt imot av to svært serviceinnstilte småjenter bak disken. Ifølge dem selv var mødrene kun assistenter, det var DE som var sjefene her. Jeg fikk etter å ha knota litt med å få logga inn på Vipps igjen ettersom jeg hadde fått ny telefon samme dag betalt for en vaffel, og bevegde meg bort mot tribunen for å slå av en prat med Magnus og kompisene hans som viste seg å være Storhamar-fans.

Da andre omgang kom i gang var det gjestene fra Prestrud som kom best i gang, og med 52:50 på min stoppeklokke sto det 2-2 etter et hjørnespark.

Knapt tre minutter senere kom det så et frispark. Magnus meldte scoring, og jaggu fikk han ikke rett! 2-3 i det 56. minutt.

Selv om Storhamar nå virket sterke hadde ikke gultrøyene fra Vang tenkt å legge seg ned og få juling, og de jaget på i jakten på å hente inn igjen den tapte ledelsen. Jubelen var derfor stor da en av dem ble felt foran motstandernes mål og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og vips var det 3-3.

Det var stort sett god stemning i kampen, men innimellom ble dommeren skyteskive for noen verbale skuddsalver, og spesielt en av Vangs spillere hadde et par ganger gitt uttrykk for sin vrede. Jeg hadde mens jeg sto på tribunen hevdet at jeg var overbevist om at han kom til å kjefte på seg et gult kort, og omtrent i det 70. minutt kom det etter at en av Storhamars spillere fikk gult kort etter en takling, og han og flere andre mente det burde vært rødt.

Frisparket som fulgte etter denne situasjonen endte uansett med et hjørnespark, og dette hjørnesparket endte på sin side med scoring, så plutselig var hjemmelaget igjen i føringen med 4-3.

Fire minutter senere utlignet igjen Storhamar, og nå var jeg virkelig spent på hvor dette skulle ende. 5-5? 6-6? Enda mer? Det skulle vise seg at tross at bortelaget kom til noen helt vanvittige muligheter på tampen av kampen ble det ikke scoret flere mål, og dermed endte kampen med 4-4, og ett poeng til hvert lag.

Før jeg satte kursen tilbake til Oslo kom en som viste seg å være Arve Fuglum bort og hilste på, og så kunne jeg sette meg bak rattet med lyden av Europa League-finalen på bilstereoen, og nå rakk jeg hjem akkurat i tide til å se andre ekstraomgang og straffesparkkonkurransen som endte med stor pokal til Eintracht Frankfurt!

Flere bilder fra kampen på Vang kan du se på Google photos.