fredag 10. juli 2020

Gjesteblogg: Luftslott i norsk fotball

I tunge groundhopping-tider begynner mange groundhoppere å se på andre fotballrelaterte ting, og etter at @mattismoen kom med en twittertråd om storslagne stadionplaner inviterte jeg ham til å gjøre den om til en bloggpost for enklere distribusjon.

På 00-tallet opplevde norsk fotball en enorm interesse, noe som medførte at klubber med beskjedne tribunefasiliteter gjerne bestemte seg for å oppgradere. Ambisiøse og overivrige arkitekter, kommuner og klubbledelser sørget for at planene ofte viste seg å være svindyre luftslott.


Bryne planla i 2007 å bygge et helt nytt, toppmoderne stadion kalt Jæren Arena. Den "arkitektoniske nytelsen for samfunnet" skulle huse 8419 tilskuere, men kunne oppgraderes med et par tusen plasser til dersom behovet skulle melde seg. Prosjektet ble skrinlagt året etter, da man ikke klarte å forsvare det økonomisk.

Briskeby er eneste av disse som i hvertfall er påbegynt. Da Ståle Solbakken ledet Hamkam inn i en ny storhetstid på midten av 00-tallet fikk både klubben og kommunen overtenning da det skulle bygges ny arena. Briskeby måtte uansett oppgraderes for å tilfredsstille nye krav om arenaer til toppfotballen, og tre forslag til ny arena ble fremlagt. Man gikk for det største alternativet, med plass til 10 200 tilskuere. Hamkam var på randen av konkurs som følge av det ambisiøse prosjektet som rakk å bli halvferdig før man gikk tom for penger. 


Lyn spilte for glisne tribuner på Ullevaal, men tenkte som de fleste andre klubber på 00-tallet: dersom vi bygger stadion, DA møter folk opp! De hadde tidligere blitt stoppet av lokal motstand, men hadde i 2007 en optimisme rundt prosjektet som skulle bygges halvveis ned i jorden, etter inspirasjon fra Camp Nou. 15-20 000 tomme seter på Frogner Stadion ble dessverre aldri en realitet, da Lyn raskt fikk litt andre ting å tenke på og gikk konkurs i 2010.







Så et par varianter fra Norges fotball-EM 2016-planer:
Ullevaal ville bli for liten til å arrangere mesterskap, noe som skapte behovet for et massivt stadion i Groruddalen. Dette skulle huse 50 000 mennesker. Interessant å tenke over fasilitetene Grorud IL kunne hatt idag.


Lillestrøm hadde konkludert med at klubben ville vokse ut av Åråsen, og man ønsket å bygge en arena med plass til 35-40 000, med mulighet for å nedskalere etter EM.
Dersom Norge ikke skulle bli tildelt EM så skulle man uansett bygge nytt stadion med plass til kun 20 000 folk. 


I forbindelse med EM-planene ønsket noen å plassere arenaen midt i Nitelva, i håp om å binde Strømmen og Lillestrøm sammen. Uvisst hvor planene strandet, men håper noen påpekte at den beste måten å binde to stedene sammen er ved hjelp av den allerede eksisterende broa. 



Lillestrøm var ikke alene om planene om å bygge en massiv fotballarena i en elv. En ivrig investor i Strømsgodset hadde i 2006 store planer om et stadion med plass til 16 000 mennesker midt i Drammenselva. Drammensfolket var ikke like visjonære, og stemte ned forslaget. 





EM-prosjektet lanserte også planer om arenaer med plass til 30-40 000 i både Bergen, Stavanger, Trondheim og Bodø.

Vålerenga hadde en kronglete vei frem til nytt stadion, men denne løsningen er spesiell. Man slet med infrastrukturen til å huse 25 000 tilskuere, og måtte finne et sted med allerede fungerende infrastruktur, hva er vel bedre enn å plassere arenaen på taket av Oslo S?
 
Tromsø ønsket i 2010 å bygge et egg med 15 000 plasser på en søppelfylling i Tromsdalen. Prislappen på 1,2 milliarder kroner ble nok i stiveste laget og kritikere omtalte prosjektet som et luftslott og en "økonomisk hengemyr". Prosjektet ble skrinlagt senere i 2010.

Fra slutten av 90-tallet ønsket Stabæk å oppgradere stadionet sitt, da Nadderud allerede da var nokså slitent. Man kom opp med planer om en hall på Fornebu med det litt klamme navnet Blue Dream Arena. Stabæk med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, ønsket seg blått kunstgress. Hvorvidt dette var et PR-stunt eller et reellt ønske er uvisst. Planene strandet i 2004, men man fikk til slutt bygget Telenor arena hvor Stabæk spilte fra 2009 til 2011 før de ble kasta tilbake til Nadderud.


lørdag 27. juni 2020

Ull/Kisa - Tromsø 0-0

Fredag tidlig ettermiddag, og sommerens første treningskamp på østlandet for «Gutan», så jeg og medsupporter Arne hadde satt kursen nordøstover ut av Oslo for å se om det ikke lot seg gjøre å bivåne begivenheten fra «gratishaugen» selv om pandemien hadde sørget for at kampen ble spilt for stengte dører.

En forlatt vesteråling
på Skedsmokorset
Etter å ha krysset Nitelva ble vi fanget opp av en voldsom kø, og det viste seg at en trafikkulykke skapte kork helt fram til Berger. Etter å ha brukt alt for mye tid på å komme fram innså vi at vi ikke kom til å rekke avspark, så Arne måtte fiske fram Direktesport på mobilen for å få sett avspark da vi nærmet oss Jessheim.

Da vi endelig entret jordvollen ved stadion så vi at vi var litt lenger unna enn vi hadde håpa på, men vi hadde ganske god sikt til det meste av banen. Vi hadde missa knapt tjue minutter av kampen, men innså raskt at her måtte solkremen fram!

I hele første omgang var det TIL som ledet an, og det var også de for anledningen sortkledde som kom til de største sjansene (Uten at jeg vil kategorisere så mange av dem som _store_ sjanser).

I pausen tok vi oss en rekognoseringstur for å se om det var noen andre steder det var bedre å stå, og vi hadde nok endt opp bak søndre mål hadde det ikke vært for at der var det betydelig mindre vind enn oppe på jordvollen hvor vi fikk litt luftkjøling. Vi returnerte derfor dit for å se andreomgangen fra samme sted, og jeg gjorde et forsøk som ufrivillig wet t-shirt-deltaker da farrisflaska mi fikk en utblåsning.

Igjen var det nordnorges stolthet som startet best, og den hjemvendte sønn «Mo» Ahamed fikk sin første sjanse på banen etter kontraktsigneringen tidligere i uka. På kjent vis skapte han masse uro i Ull/Kisa-forsvaret, men fortsatt lot de helt store mulighetene vente på seg.

Begge lag gjorde etter hvert en rekke bytter, og om det var disse som gjorde at maktbalansen forskjøv seg, eller om det var den stekende sola som begynte å kreve sitt av spillerne vet jeg ikke, men de siste 15-20 minuttene av kampen var nok de gulgrønne fra Romerike best, og fem minutter før full tid var det bare en mesterlig inngripen fra TILs nr 1 Jacob Karlstrøm (som fram til nå hadde hatt en svært rolig dag på jobb) som forhindret scoring for hjemmelaget.

Kampen ebbet ut uten scoringer, og etter at jeg hadde forvirret trener Helstrup ved å rope «Eya TIL» uten at han klarte å lokalisere hvor lyden kom fra kunne vi sette kursen tilbake mot hovedstaden, lettere bekymret for hvordan trafikkforholdene nå skulle vise seg å være (De var helt fine, så Arne rakk frisørtimen sin fint.) Uansett om det ble målløst: Følelsen av å ha vært på fotballkamp igjen, for første gang siden 8. mars, den var uslåelig!

søndag 19. april 2020

Gjesteblogg: Farvel, Simo 2

Medsupporter Arne skrev en fremragende twittertråd jeg fikk lov å ta inn som gjesteblogg her.



Wow, for en eftan da. Veldig mixed på at Valakari nå er ferdig. På det beste var Valakari-ball enormt. Lurer på hva han hadde fått til hadde han fått beholdt laget han startet med og plusset på mer klasse. Lett medalje og e-cup til Alfheim.

Men ser og at utviklinga siste halvdel av 2018 og 2019 ikke holder mål. Dog, tenk å ha hatt Runar fit hele 2019. Hadde aldri rykka ned da.
Selvsagt står Simo med hovedansvaret, men har ikke hatt det lett.

Nå har hele greia utvikla seg i feil retning, helt fra desember i fjor gjennom vinteren til i dag. Langt langt bakteppe i dagens avgjørelse. Jeg er ikke sikker på om Simo har tatt oss rett opp, kanskje hadde han endt opp med å gå i sommer uansett hadde vi spilt ball nå.

Så man kan ikke si seg uenig sportslig i at tiden nå er korrekt, spesielt med såpass åpenbare uenigheter.

Personlig er dette nitrist. Simo er en fantastisk fyr. Masse gode samtaler med han, dratt meg med inn bak klubbens dører. Kommer til å savne han an mass. Og det vil mange fans gjøre fordi fra dag en har han vært enorm med fansen og at de spiller for oss.

TIL sliter med omdømmet, neste trener må ha samme syn på fansen imo, være åpen og slå av samtaler ifb med kamper og treninger.
Vel, i motsetning til mange harde kritikere.
Takk for alt Simo Valakari og masse lykke til videre hvor veien enn går.

De siste 5 mnd personlig som TIL-supporter oppsunmeres med ett ord: Nitrist.

Farvel, Simo

Etter aftenenes nyheter om at Tromsø IL og Simo Valakari skiller lag måtte jeg sette noen ord ned på … vel, papir er det ikke, men …

Forsommeren 2017 ble det klart for all verden at Bård Flovik ikke kom til å bli noen langvarig løsning i trenerstolen i Tromsø. Da nyheten kom i slutten av juni om at han hadde fått sparken var de færreste andre enn han selv overraska.

Skjermskudd fra stream fra pressekonferanse
Siste kamp før sommerferien var i Sandefjord, og i forkant av denne kom det en pressekonferanse med en fyr de færreste hadde hørt om før. En pent kledd finne med bling i ørene satt sammen med TIL-ledelsen på Alfheim og ble presentert som klubbens nye trener. Simo Valakari het han, og han hadde hatt suksess med en klubb i Finland før engasjementet der brått ble avbrutt. Spennende, tenkte jeg, men samtidig bet jeg meg merke i en ting: Han snakket utrolig bra for seg, kanskje litt for bra?

Jeg husker ikke hvem jeg luftet min bekymring til, men jeg husker bestemt at jeg tenkte «Dette kan bli en suksess, eller så kan det bli det motsatte, og han blir sittende for lenge pga talegavene».

Simo og supporterne i Sandefjord
I Sandefjord kom Simo bare og var tilskuer, og hilste på oss supporterne. Dette skulle vise seg å være et av hans varemerker. Han tok seg alltid tid til å komme og takke oss som var på kamp, enten det var seier eller tap som lyste mot oss fra storskjermene rundt om på eliteseriens arenaer.

Høsten 2017 ble et slit, men Valakari klarte å snu skuta rundt, og «gutan» berga plassen. Våren 2018 fortsatte suksessen, og Tromsø ble tidvis omtalt i media som en medaljekandidat. Brått tok medgangen slutt. Spesielt mot antatt svakere motstandere slet TIL voldsomt, og ekspertkommentatorene mer enn antydet at Valakari fremsto som en «one trick pony», og at fler og fler nå hadde gjennomskuet hva som skulle til for å slå Tromsø.

Høsten 2018 ble blytung, men heldigvis var det nok lag som var dårligere til slutt til at også 2019 skulle tilbringes i Eliteserien.

Det var nå flere som snakket åpent om at Valakari kanskje ikke var rett person på rett sted likevel, men vi hadde jo alle tidvis sett enkeltkamper hvor TIL framsto som verdens beste fotballag. Dette kombinert med finnens svært ufinske framtoning medvirket nok til at vi rett før seriestart fikk nyheten om at klubben hadde forlenga kontrakten med to ekstra år, ut 2022.

2019 ble tungt. Blytungt. De lysglimtene vi tidligere hadde sett med fantastisk fotball ble sjeldnere, og tapene ble enda hyppigere. Som vi alle vet endte det med nedrykk. Jubileumssesongen 2020 skulle tilbringes på nivå to.

Etter en sesongevaluering endte konsekvensene av nedrykket med at klubben fjernet sportssjefstillingen, og sportssjef Svein Morten Johansen valgte derfor å avslutte sitt ansettelsesforhold i klubben. Trenerteamet ble ikke rørt. Samtidig gikk det rykter om at Valakari var i søkelyset hos flere andre klubber som var på trenerjakt.

Vinterens treningskamper var så som så, det ble veldig klart at TIL mangler en skikkelig målscorer, men man håpet at dette skulle løse seg før sesongstart. Så kom koronaen. Alt ble forandret, og plutselig eksploderte ryktebørsen: Styret og spillerne skulle være innkalt til hastemøte!

Det tok ikke lang tid fra ryktene begynte å gå til bekreftelsen kom. Det var uenighet mellom klubben og Valakari om veien videre, og man hadde derfor kommet til at man skulle skille lag.

Jeg må innrømme at de siste månedene har jeg ofte tenkt på førsteinntrykket mitt fra pressekonferansen der den nye treneren ble presentert. Kanskje jeg hadde rett, kanskje varte det litt for lenge med Valakari?

Jeg er ikke i tvil om at du gjorde noe du trodde på, Simo. Jeg er ikke i tvil om at du prøvde ditt beste. Det som derimot skar seg var manglende vilje (eller evne) til å skifte kurs når det ikke fungerte. Jeg hadde gjerne sett at Tromsø fikk kjempesuksess med Valakari-fotballen, men når den suksessen ikke kom så skulle jeg enda mer gjerne sett at Valakari-fotballen ble endret, i stedet for at du sto beinhardt på den.
Banner fra sesongslutt 2018
Vel, nå er nok et kapittel i klubbhistorien over, og vi venter i spenning både på å se hvem som skal føre skuta videre, men også på om det blir noe hav å sjøsette skuta i igjen etter koronaen.

Jeg håper du lykkes videre i din karriere, Simo, og så håper jeg både du og TIL-ledelsen har lært noe av de årene du var i verdens nordligste helprofesjonelle fotballklubb.

onsdag 15. april 2020

Idræt

Må jo bruke fotballbloggen til noe, også nå i koronaens 2020. Hos Nasjonalbiblioteket kom jeg over denne avissaken, som jeg har skrevet av og modernisert språket noe i for å gjøre den mer tilgjengelig.



I «Forældre og børn» skriver kaptein H. Angell en utmerket artikkel om idrett, hvorfra følgende gjengis.


– Nylig kom jeg forbi en skole i en fjellbygd Det var friminutt.  Utenfor skolen, langs veggene, sto gutter og jenter hutrende og blåfrosne. Nedenfor lå et islagt tjern og lo i solskinnet, ovenfor vinket en skibakke så smilende at det lyste på «langan lei». Men ikke et skipar med opp i bakken eller muntre skøyterunder på tjernet var å se. Barna ville svært gjerne gjort noe annet enn å fryse  og kjede seg, men læreren hadde ikke lært å utnytte friminuttene, og det var foreldre i bygda som anså idrett for å være syndig! Sure, dvaske fjes!

Hvor mange oppdragende friminutter går ikke tapt i Norge hver dag!

Foreldre og Lærere! Send barna ut på «leikarvollen», idrettsplassen, skibakken, skøytebanen, skap en glad ungdom, djerv og frisk, en ungdom som bærer hodet høyt, som bærer øyne som stråler av livslyst og livsmot, en ungdom som kan ta fatt i dette land så den kan både verge det, rydde det og bygge det.

Det fins alltid en hel del av våre kjære småfolk som ikke kan se et tre, et plankegjerde eller lignende, uten at de får en uimotståelig trant il å klyve og klatre, til å våge noe – selv om det blir flenger i bukser eller skjørter, og skjenn og juling attpå. Andre kan ikke se båt og seil, ski, kjelke eller skøyter uten å ville prøve farten. Det kribler i dem; ut vil de, ut må de. La dem gjøre det, skaff dem idrettsøvelser, der får de bruk for sitt overmål av mot og kraft.

Andre av våre kjære barn er noen virkelige «dydseksemplarer», holder pent i mors kjole, sitter pent inne, glemmer aldri å ta på seg frakk og kalosjer. Send dem ut i herdende idrettslek, de kan ellers komme til savne den freidighet og det mot som må til på seilasen ut fra hjemmets lune favn.

– Hvor mye øl, brennevin, kaffe, tobakk – ja, hvor mange frakker og kalosjer har ikke norsk ungdom spart seg selv og far og mor for i de siste år. Ungdommen ser friskere ut. Idrettslivet har gjort det, påstår man Hva skulle ellers ha bevirket forandringen.

Vi er imidlertid bare begynt på det å få en idrettsungdom. Vi trenger [å komme] lenger frem. Vårt  land krever det, og innbyr oss til det med åpne armer.

Og våre tradisjoner krever det også Våre sagaer forteller oss om hvilket djervt, friskt og kjekt folk som bodde her i gamledager. Fattige og få var de, men sterke og mektige var de, med faste karakterer, de var trofaste, ærekjære – – Idrett hørte med til mannens dannelse; sunn sjel i sunn kropp, uten de to ting forent var en mann ikke en mann. Og slik burde det være nå også, være fedres mål må også være vårt.

Vi har i idretten en gammel nasjonal arv, som det er vår plikt å ta opp og verne om, holde hellig. Den er alle nordmenns eie, fattigmanns som rikmanns, gutters som jenters.

(Avskrift og språkmodernisering fra Nordlands Avis 6.3.1902)

søndag 8. mars 2020

Løvenstad - Eidsvold IF 3-5

Jeg sto foran en søndag med et utall muligheter for kamper både i nærmiljøet og litt lenger unna, men eliminerte effekttivtt en hel del av disse ved å sove til klokka var over tolv. Da det tikket inn en tweet fra Stian Bøe om at han var på vei fra Sørlandet for å se Løvenstad-Eidsvold (OK, det var ikke bare derfor han var på østlandstur) heiv jeg innpå et par skiver polarbrød og kom meg oppover til Sandbekken hvor jeg hadde vært en gang før.

Vi ble raskt i tvil om vi hadde gjort det riktige valget. Regn og vind i starten av mars er sjelden optimalt fotballvær, og denne sure søndagen var intet unntak. Inn mot avspark gikk det rykter på tribuna (godt gjort med kun tre personer tilstede) om at hjemmelaget muligens bare var ni mann, men til alt hell var det ti orangekledde og én med keeperhansker som entret banen sammen med gjestene fra grunnlovsbygda og dommertrioen.

Da dommeren blåste i gang kampen var vi faktisk hele syv tilskuere, og etter bare fire og et halvt minutt fyrte gjestene av et skudd som via tverrliggeren gikk inn.

At mål følger mål er en av fotballens virkelige klisjeer, men det er overraskende ofte sant. Fra den første til den andre scoringa gikk det omrent nøyaktig ett minutt, og Løvenstad kunne juble for 1-1.

Etter 7 minutters spill kom kampens tredje scoring, og igjen var det bortelaget som tok ledelsen. Jeg syntes muligens målscorer så ut til å være offside da ballen ble spilt gjennom, men assistentdommeren var klar på at hun mente han var på rett side, så måle ble stående.

Rett etter omgangen var halvspilt puttet de rødkledde nok et mål, denne gangen mellom bena på keeper fra spiss vinkel, og igjen fikk vi se mål følge mål, men denne gangen nok et i samme mål. Da det var spilt 25 minutter sto det altså 1-4.

Hjemmelaget kom etter dette litt mer med i kampen, og drøyt fem minutter før pause fikk de kriget inn et mål etter et hjørnespark, så pausestillinga var 2-4.

Etter pause så det ut til at alt var klart for å fortsette kampen, da en av EIF-spillerne plutselig oppdaget at deres keeper ikke var der. Etter noen forvirrede sekunder kom den savnede heldigvis ut av garderoben og kom småløpende mot banen.

Det tok nesten ti minutter av andre omgang før det kom flere scoringer, og igjen var det vertskapet som kunne juble. De som derimot ikke jublet var Eidsvolds forsvarsspillere, som mildt sagt var kritiske til egen innsats i forkant av målet som ga 3-4.

I det 74. minutt kom 3-5, og tross en corner-bonanza av de sjeldne i sluttminuttene ble det aldri virkelig spennende etter dette, og etter et par minutters overtid blåste dommeren av så vi kunne haste i bilene igjen for å prøve å få varmen i oss igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Fredrikstad - Moss 4-1

Etter en rolig formiddag med en utrolig ustabil stream av Tromsø-Tromsdalen kom jeg meg etter litt egg og bacon ut døra, og satte kursen sørover fra Oslo. Etter en pitstop i Ski for å plukke opp Norlink86 ankom jeg like før avspark fotballbanen i Rygge, hvor Østfolds to gamle storheter, Moss og Fredrikstad hadde satt hverandre stevne.

Rundt halvannet hundre personer hadde tatt turen for å se treningskampen, og mens Norlink tok plass sammen med andre Moss-supportere tuslet jeg bort og hilste på Marius og Elisabeth (og groundhopperhunden Kaizer) før jeg tuslet ned på banenivå for å fotografere litt. Herfra fikk jeg se FFK vise at de nok også i 2020 ville gjøre et alvorlig forsøk på å komme seg opp igjen fra nivå 3 i den norske fotballpyramiden. Det meste som skjedde på den flotte kunstgressmatta i Rygge handlet om Fredrikstad, og den første virkelig store sjansen kom på en corner etter 8 minutter der Moss-keeperen gjorde en flott innsats for å avverge mål.

Da Riki Alba knapt ti minutter senere kom alene gjennom var det derimot lite Moss' sisteskanse kunne gjøre. 0-1, og jeg hørte et par av ballguttene erklære at det var Fredrikstad _de_ heiet på.

Fredrikstad fortsatte å dominere ute på banen, men hadde egentlig slakket ned litt da flere scoringer lot vente på seg og sluppet de gulkledde litt mer inn i kampen. Da Moss ikke klarte å utnytte dette til å score, så fikk de typisk nok et mål til imot, og etter dette var det ikke mye annet enn hvor stor seieren skulle bli som var spennende.

Inn mot og gjennom pausen ble jeg stående og snakke med banehoppelegende Ray Tørnkvist og kompisen hans, og etterhvert også Fredriksstad Blads utskremte medarbeider. Sammen fikk vi fem minutter etter hvilen se FFK nok en gang få ballen i mål, men denne gangen kom offsideflagget opp og det ble ingen scoring.

Det tok dog ikke mange minuttene før scoringen kom, og med 0-3 begynte nok den delen av publikum som hadde gule skjerf å innse at de neppe kom til å ende over naboene i sør på tabellen i år heller.

Med under en halvtime igjen av kampen kom også 0-4-scoringen, og nå slapp nok «Aristokratene» seg litt ned. Dette ga Moss sjansen til å prøve å iallfall få med seg et trøstemål, og rundt fem minutter før slutt kom det på utsøkt vis, da en corner på utsøkt vis ble headet i mål.

1-4 sto seg til slutt, og glade Fredrikstad-supportere kunne dra hjem for å glede seg til sesongstart, mens de fra Moss virket noe mer betenkte.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.