Farvel, Simo

Etter aftenenes nyheter om at Tromsø IL og Simo Valakari skiller lag måtte jeg sette noen ord ned på … vel, papir er det ikke, men …

Forsommeren 2017 ble det klart for all verden at Bård Flovik ikke kom til å bli noen langvarig løsning i trenerstolen i Tromsø. Da nyheten kom i slutten av juni om at han hadde fått sparken var de færreste andre enn han selv overraska.

Skjermskudd fra stream fra pressekonferanse

Siste kamp før sommerferien var i Sandefjord, og i forkant av denne kom det en pressekonferanse med en fyr de færreste hadde hørt om før. En pent kledd finne med bling i ørene satt sammen med TIL-ledelsen på Alfheim og ble presentert som klubbens nye trener. Simo Valakari het han, og han hadde hatt suksess med en klubb i Finland før engasjementet der brått ble avbrutt. Spennende, tenkte jeg, men samtidig bet jeg meg merke i en ting: Han snakket utrolig bra for seg, kanskje litt for bra?

Jeg husker ikke hvem jeg luftet min bekymring til, men jeg husker bestemt at jeg tenkte «Dette kan bli en suksess, eller så kan det bli det motsatte, og han blir sittende for lenge pga talegavene».

Simo og supporterne i Sandefjord

I Sandefjord kom Simo bare og var tilskuer, og hilste på oss supporterne. Dette skulle vise seg å være et av hans varemerker. Han tok seg alltid tid til å komme og takke oss som var på kamp, enten det var seier eller tap som lyste mot oss fra storskjermene rundt om på eliteseriens arenaer.

Høsten 2017 ble et slit, men Valakari klarte å snu skuta rundt, og «gutan» berga plassen. Våren 2018 fortsatte suksessen, og Tromsø ble tidvis omtalt i media som en medaljekandidat. Brått tok medgangen slutt. Spesielt mot antatt svakere motstandere slet TIL voldsomt, og ekspertkommentatorene mer enn antydet at Valakari fremsto som en «one trick pony», og at fler og fler nå hadde gjennomskuet hva som skulle til for å slå Tromsø.

Høsten 2018 ble blytung, men heldigvis var det nok lag som var dårligere til slutt til at også 2019 skulle tilbringes i Eliteserien.

Det var nå flere som snakket åpent om at Valakari kanskje ikke var rett person på rett sted likevel, men vi hadde jo alle tidvis sett enkeltkamper hvor TIL framsto som verdens beste fotballag. Dette kombinert med finnens svært ufinske framtoning medvirket nok til at vi rett før seriestart fikk nyheten om at klubben hadde forlenga kontrakten med to ekstra år, ut 2022.

2019 ble tungt. Blytungt. De lysglimtene vi tidligere hadde sett med fantastisk fotball ble sjeldnere, og tapene ble enda hyppigere. Som vi alle vet endte det med nedrykk. Jubileumssesongen 2020 skulle tilbringes på nivå to.

Etter en sesongevaluering endte konsekvensene av nedrykket med at klubben fjernet sportssjefstillingen, og sportssjef Svein Morten Johansen valgte derfor å avslutte sitt ansettelsesforhold i klubben. Trenerteamet ble ikke rørt. Samtidig gikk det rykter om at Valakari var i søkelyset hos flere andre klubber som var på trenerjakt.

Vinterens treningskamper var så som så, det ble veldig klart at TIL mangler en skikkelig målscorer, men man håpet at dette skulle løse seg før sesongstart. Så kom koronaen. Alt ble forandret, og plutselig eksploderte ryktebørsen: Styret og spillerne skulle være innkalt til hastemøte!

Det tok ikke lang tid fra ryktene begynte å gå til bekreftelsen kom. Det var uenighet mellom klubben og Valakari om veien videre, og man hadde derfor kommet til at man skulle skille lag.

Jeg må innrømme at de siste månedene har jeg ofte tenkt på førsteinntrykket mitt fra pressekonferansen der den nye treneren ble presentert. Kanskje jeg hadde rett, kanskje varte det litt for lenge med Valakari?

Jeg er ikke i tvil om at du gjorde noe du trodde på, Simo. Jeg er ikke i tvil om at du prøvde ditt beste. Det som derimot skar seg var manglende vilje (eller evne) til å skifte kurs når det ikke fungerte. Jeg hadde gjerne sett at Tromsø fikk kjempesuksess med Valakari-fotballen, men når den suksessen ikke kom så skulle jeg enda mer gjerne sett at Valakari-fotballen ble endret, i stedet for at du sto beinhardt på den.

Banner fra sesongslutt 2018

Vel, nå er nok et kapittel i klubbhistorien over, og vi venter i spenning både på å se hvem som skal føre skuta videre, men også på om det blir noe hav å sjøsette skuta i igjen etter koronaen.

Jeg håper du lykkes videre i din karriere, Simo, og så håper jeg både du og TIL-ledelsen har lært noe av de årene du var i verdens nordligste helprofesjonelle fotballklubb.