Etter lørdagens utskeielser (kamp 1, kamp 2, kamp 3) la jeg frisk og opplagt ut på spasertur søndag morgen fra hotellet til jernbanestasjonen. Fikk på veien både hørt ferdig Pyro & Pivo-episoden om Lars' eskapader i Sør-Amerika, og begynt på Heia Fotball med Mina som gjest. Toget kom bittelitt forsinka, men da vi kom til Köln skulle forsinkelsen bli betydelig større. Togsettet nektet rett og slett å la dørene åpne seg, og hun DB-dama ute på perrongen så mer og mer frustrert ut. Vel vel, til slutt kom vi da til Frankfurt, og jeg ga etter hvert opp å prøve å finne noe kollektivt til dagens første destinasjon, men kjøpte et dagskort for å komme meg vekk derfra etter kampen, og tok så taxi inn i tjukke skauen rett nord for flyplassen. Her ble jeg sluppet av på anlegget til Germania Schwanheim, som både hadde en gressbane og en kunstgressbane, men i dag var det kunstgresset som var åsted for nivå 6-kamp mot Eltville.
Før kampen stakk jeg innom på vertshuset som lå i klubbhuset og fikk meg en bit mat og litt å drikke, og det var faktisk så behagelig at jeg nesten vurderte å bare bli der inne. Jeg hadde jo tross alt utsikt til en flik av banen fra vinduet? Fornuften tok overhånd, og jeg trakk ut for å se kampen fra der man skal se kamp fra: Rett utenfor linja. (For øvrig takk til de som drev vertshuset for at at jeg kunne la bagasjen stå der underveis.)
Rett før klokka to kom dommere og spillere løpende sammen inn på banen, og etter et raskt myntkast var vi i gang. Hele første omgang var variasjoner over temaet «hjemmelaget har mest ballbesittelse mens bortelaget har de største sjansene». Ingen mål før pause.
Etter hvilen slo flomlysene seg på, og om det var dette som trengtes for vertskapet vet jeg ikke, men i løpet av de første 12-13 minutttene av omgangen tror jeg de lagde flere scoringssjanser enn de hadde hatt i hele førsteomgangen. Regnet tiltok nå noe, og jeg hadde begynt å innse at det ble et sabla stress å komme meg til neste planlagte kamp, så en kort stund begynte jeg å planlegge å la det bli emd denne ene kampen i dag.
I det det gjensto ca et kvarter av kampen ble det så virkelig liv i leiren. En av Germania-spillerne fikk sitt andre gule kort, og måtte forlate banen. Dette ble ikke veldig godt mottatt av hjemmelagets trenere, så en av dem fikk seg også et gulkort.
Han som ble utvist må ha vært en nøkkelperson i de gulkleddes forsvar for nå løp de rundt som hodeløse høns der bake, og det tok bare et par minutter før det sto 0-1, og under 4 minuttter senere kom også 0-2 på en corner.
Et rystet vertskap fikk etter hvert litt mer kontroll igjen, og med under 5 minutter igjen av kampen kom en redusering etter et flott skudd. Etter noen spennende sluttminutter endte det likevel uten flere scoringer, og dommeren blåste av så gjestene kunne gjennomføre sitt seiersrutiale.
Jeg hadde fått igjen motet, og tok bena fatt i retning nærmeste trikkestopp med håp om å iallfall rekke mesteparten av neste planlagte kamp.
Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.
Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.
Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!
Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.
Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.
Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.
Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.
Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.
En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.
Etter å ha forlatt Grenzlandstadion gikk jeg til nærmeste busstopp, og innså at det var ganske lenge til neste buss kom. Ble likevel stående og vente, og fikk etter hvert kommet meg til sentrum. Her viste det seg at jeg måtte vente også lenge på neste buss, så jeg innså at min opprinnelige plan om å få på meg mer klær, ta et dobesøk, og kanskje til og med få tid til en matbit, den lå dårlig an. Jeg gikk derfor direkte til Ernst-Reuter-sportanlage rett ved hotellet og oppdaget at jeg hadde dårligere tid enn jeg først hadde trodd. Kunstgressbanen lå ikke rett ved gressbanen slik det kunne virke på Google Maps, men oppå en høyde like bak, så det var en god del trappetrinn som måtte forseres for å komme seg opp dit.
Vel framme fant jeg en litt sliten kunstgressmatte hvor kveldens to lag drev og varmet opp, og etter litt intens speiding etter klubblogoer fant jeg ut at det var hjemmelaget, 1. FC Mönchengladbach 2 som spilte i blått, mens gjestene fra SV Mönchengladbach 1910 2 hadde hvite trøyer med «SV Lürrip» på ryggen. Kampen var i Kreisliga B, og nå snakker vi ekte breddefotball: Serienivå 9!
På banen var det utrolig dårlige flomlys, så ikke bare slet jeg med å få fotografert, jeg slet også med å anslå antall publikummere. Jeg kom til slutt fram til at det nok totalt var oppimot tretti frammøtte for å se dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og etter en fantastisk solefallshimmel ble det klart for meg at det nok også ville bli gjenspeilet ute på banen. Ikke bare hadde gjestene en trener som hadde et engasjement som neppe matches av andre nivå ni-trenere enn Bøns Per Dahl, de var også totalt overlegne i spillet. Likevel, scoringer tok det sin tid før vi fikk.
Litt etter jeg hadde gitt fra meg to euro til en fyr som gikk rundt og krevde inn inngangspenger begynte klokkene i St. Vitus-«münster»-en (Vi har vel ikke noe norsk ord for denne kategorien kirke?) å ringe, og det tok etter hvert helt av der borte. Spillet på banen ble i omlag ti minutter akkompagnert av noe av det heftigste jeg har hørt av klokkeklang, og da klokkene ebbet ut kom endelig scoringen! Et frispark fra ca 20 meter ble hamret i mål og gjestene kunne ta pause med 0-1 ledelse.
Etter knapt ti minutter blåste dommeren i fløyta for å komme i gang igjen, og nok en gang var det gjestene som tok føringen. De fikk dog et skudd for baugen da en av deres spillere fikk en lei ankelskade som medførte både hyling og gråt, men heldigvis klarte han i det minste å prøve å komme seg av banen for egen maskin. Dette gikk riktig nok ikke, men ut fra reaksjonene da han gikk i bakken var det i det minste et framskritt at han overhode var i stand til å prøve.
Rett før det var spilt 69 minutter kunne så kampen virke avgjort. Nok en dødball ga scoring, og nå var det et hjørnespark som ga 0-2, nok en gang med samme målscorer.
Drøyt ti minutter før kampen var ferdigspilt fikk vi ny spenning på banen, da også hjemmelaget lyktes i å score på en corner, og nå ble det faktisk virkelig fyr i teltet. De siste fem minuttene av kampen haglet det med gule kort, og flere av spillerne skal være glade de hadde lagkamerater som kjente dem og holdt dem tilbake, ellers hadde det neppe stoppet med gult. Hjemmelaget hadde faktisk flere muligheter til å utligne, men fire minutter inn i overtiden glapp det for keeper på et frispark, og sluttresultatet ble satt til 1-3.
Det var i sluttsekundene ganske dårlig stemning, og beskyldninger om usportslighet og det ene og det andre, men kampen var uansett over, og jeg kunne endelig innta hotellrommet for en rask omkledning og ikke minst et par andre høyst nødvendige ærend før avreise til Borussia-Park for dagens tredje kamp.
Etter gårdagens landskamp sto jeg grytidlig opp lørdag og satte kursen mot Oslo Lufthavn, hvor jeg hoppet på Lufthansas morgenfly til Frankfurt. Herfra gikk turen til hjertet av Ruhr med tog, og til slutt gikk jeg ut av hauptbahnhof-en i Mönchengladbach og tok buss et lite stykke til hotellet jeg hadde booket meg inn på. Etter å ha dumpa litt saker og ting på hotellrommet dro jeg ut igjen, med Grenzlandstadion som destinasjon.
Her spiller både Borussia Mönchengladbachs dame- og U23-lag sine kamper, og i dag var det sistnevnte, som i seriesystemet opptrer som Borussia Mönchengladbach 2 og spiller i Regionalligaen (Nivå 4) som var vertskap for en kamp mot Homberg. Etter litt strabaser med en buss som ikke kjørte dit jeg ville, og når jeg slapp ut var ikke de inngangene jeg ville åpne, kom jeg endelig til inngangen på stadion. Jeg kjøpte billett, og fant ut at Regionalliga er ikke mer breddefotball enn at det var dritstrengt vakthold. Om dette er typisk for nivået eller ei vet jeg ikke, men det var ikke aktuelt å få med seg sekken inn, men heldigvis kunne jeg få lov å ha med fotoapparatet.
Jeg rista på hodet, og ble etter hvert enda mer sjokkert da jeg kom inn på stadion og så hvor mange vakter som faktisk var utkalt for å holde styr på oss drøyt 400 frammøtte. Mens jeg ventet på avspark inntok jeg en porsjon currywurst med pommes frites, før jeg satte meg på tribunas beste plass (Rett foran pressebenken, der man kunne bruke bordet til journalistene som ryggstøtte).
Herfra fikk jeg se at tabellsituasjonen også gjenspeilet seg i det som skjedde på banen. Hjemmelaget ligger greit an på øvre halvdel, mens gjestene kjemper mot nedrykk, og det var også de hvitkledde som dominerte i kampen. Den første virkelig store sjansen kom i det niende minutt, da en av gjestenes forsvarsspillere gled på en måte som ville fått både Steven Gerrard og Simen Wangberg til å nikke anerkjennende, men til de mange tilreisende supporternes store glede gikk avslutninga i stolpen. Reddet enn så lenge!
I det 18. minutt fikk så Borussia Mönchengladbach et hjørnespark som ble ekspedert i mål akkurat i det klokka gikk over fra 1759 til 1800! Stor jubel, og 1-0.
Etter dette skjedde det ikke stort å rapportere om, og det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste av, og speaker kunne fyre i gang Kygo og Whitney Houston som pausemusikk.
Etter pause jevnet spillet seg noe ut, men jeg mistenker at det først og fremst skyldtes at Borussia Mönchengladbachs spillere slappet noe mer av nå, og sant å si kom det ikke allverdens muligheter ut av det. Jeg hadde nå flytta meg for å få tatt bilder fra andre vinkler, og kom igjen i kontakt med vaktene, som blant annet insisterte på at jeg ikke kunne oppholde meg på den lille brua over spillerinngangen bak den ene kortsida. Bilder fikk jeg uansett tatt.
På slutten av kampen prøvde gultrøyene febrilsk å utligne uten at det gikk, og kampen endte dermed 1-0 hjemmeseier. Jeg trodde jeg hadde god tid til neste kamp, men du kan lese i neste bloggpost hvorfor det ikke stemte.
I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.
Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)
Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)
Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang, men nå krydde det av unger på stadion.
Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.
Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.
På en glatt november-E6 satte jeg søndag formiddag kursen mot Gardermoen. Etter en begivenhetsløs flytur (Hvor jeg håpa å få se Rana fra oven, men klarte å sovne over Susendalen og våkne igjen over Bardu) ankom jeg sammen med med-supporter Arne Nordens Paris.
Vi satte etter hvert kursen til O'Learys for en kjapp matbit, samt en prat med gutta i Forza Tromsø, før vi tuslet over gata til No. 24 hvor Isberget var samlet.
Da det var klart at Manchester United ville få med seg alle tre poengene fra dagens PL-kamp gjennomførte jeg mitt etter hvert faste rituale på doet på No. 24: På med flere lag med klær. Det var meldt 6-8 minusgrader under kampen, og det var virkelig behov for tykk bekledning. Jeg endte med å ha på meg totalt 14 varme og gode klesplagg + sko da jeg vagget meg oppover mot stadion, tidvis med livet som innsats på det glatte føret.
Før kampen hadde vi fått gladmeldinga om at NFF hadde godkjent planene for pyro før dagens kamp. «Tinnsoldat»-pyro er bedre enn ingen pyro, så da innmarsjen kom var vi noen som flagget, mens noen fyrte bluss, røykla og blinket i sørenden av banen.
Selve kampen er det ikke stort å fortelle om. Vi på A-feltet følte at Gutan ikke fikk noen avgjørelser sin vei fra dommerne, mens det ble blåst andre veien til stadighet. Spesielt AD som løp fram og tilbake rett foran oss fikk høre det da han gjentatte ganger virket å være solid på etterskudd på en del offsidesituasjoner. Mål ble det dog ikke i noen av endene.
Det var skuffende få tilstede på Alfheim denne fine novemberkvelden, men en fattig trøst må være at det neppe er mange andre stadioner hvor en så stor del av de frammøtte er stående syngende supportere. Isberget og Forza må tilsammen ha vært ikke langt unna 10% av de frammøtte, og om man da også regner med bortefansen blir det solide tall.
På vei hjem havnet jeg selvsagt på samme fly som hele VIF-bøtteballetten, og det var så god stemning på flyplassen at man skulle tro de hadde vunnet.
Etter en kort busstur fra dagens første kamp kom jeg til Fælledparken, og vandret litt rundt i nabolaget på jakt etter noe mat før neste kamp. Fant etter hvert en erketypisk dansk pølsevogn utenfor Østerbro stadion, og kjøpte her en fransk hotdog med baconsurret frankfurter. Suverent! Gikk så videre inn i det flotte parkanlegget, og fant kunstgressbanen hvor det skulle spilles kamp.
Like før kampstart kom det noen regndråper, men sammenlignet med hva som hadde vært meldt noen dager i forveien var været likevel helt fantastisk. Rundt banen var det noen herlige lysmaster, som det heldigvis kom lys i de fleste av lyskasterne i til avspark. I bakgrunnen så man også lysmastene fra Østerbro, og i tillegg også nordvestveggen på FCK og det danske landslagets hjemmebane, Parken.
Nok en gang måtte jeg ergre meg over at dommeren stilte opp spillerne for hilseseremoni med ryggen til publikum og kameraer, men kampen kom da i gang likevel. Spillet bølget fram og tilbake, og det tok ikke mer enn drøyt ti minutter før vi fikk den første scoringen, da en slags mellomting av en lobbb og et skudd fra ganske langt hold gikk i mål! 1-0.
Gjestene fra den øde øya i øst lot seg dog ikke vippe av pinnen, og kom bare 8 minutter senere tilbake med et utligningsmål. Også resten av omgangen ble en fartsfylt affære, men flere scoringer ble det ikke. Like før pause fikk vi så en latterkule uten sidestykke fra hjemmelagets trenerbenk da det ble ropt etter straffe i en situasjon som var svært langt unna å være straffe.
Uten garderober i det triste været ble det en svært kort pause, og igjen tok det kort tid før vi fikk en scoring. En av hjemmelagets spillere fikk kanontreff på et innlegg, og ballen føk utagbart inn ved stolperota.
Jeg har etter kampen sjekket tabellen, og selv om ingen av lagene hadde noe annet enn heder og ære å spille for, så var dette definitivt en kamp begge ville vinne. Tross det kjipe været ble temperaturen på banen etter hvert svært høy, og både tøffe taklinger og tøff munnbruk var svært utbredt.
Mot slutten av kampen måtte Rønne ta litt større sjanser skulle de klare å få med seg noen poeng, og da gikk det som det så ofte gjør, det raknet bakover. 5 minutter før slutt kom 3-1 som resultat av en lobb som keeper akkurat fikk fingertuppene på, men ikke nok av dem, og så under halvanna minutt før kampen var ferdig smalt også 4-1 inn.
4-1 ble sluttresultatet, og mens jeg tuslet bort til metroen for å komme meg til Kastrup for å dra hjem igjen hørte jeg sang og jubel fra hjemmelagets spillere, mens gjestene fra «Børnhølm» deppet over tapet.
Flere bilder (Noen av dem tydelig preget av regn på objektivene) fra kampen kan du se på facebook.
