Valdres - Lillehammer 1-5

Hadde for denne lørdagen sett meg ut en liten meny kamper, og da helga nærmet seg var det liten tvil om hvilken jeg skulle velge. I oppgjøret mellom Valdres FK og Lillehammer FK var det veldig mye på spill både i topp og bunn av tabellen. Jeg satte derfor kursen nordover langs Randsfjorden, og suste forbi Etnedal til jeg kom til Valdres. Her ble en bedre butikkvarmedisklunsj fortært fra dashbordet før jeg tuslet opp bakken og kom til Blåbærmyra, eller Fagernes idrettspark som vel er det offisielle navnet.

Her ble jeg umiddelbart gjenkjent av urovekkende mange folk, både fra bortelagets leir og av de lokale. Ble derfor en god del banehoppingsprat inn mot kampstart. Som sagt var det mye på spill i Valdres i dag, for gjestene var det hele enklest: Dersom de vant med fire mål eller mer ble det kvalikspill mot Engerdal eller Ottestad. For hjemmelaget var det litt mer komplisert, de måtte selv gjøre jobben med å vinne, men var i tillegg avhengige av at Faaberg som i utgangspunktet ikke hadde noe å spille for slo Reinsvoll som de siste kampene hadde vist svært god form.

I de snødekte omgivelsene var det i starten av kampen ikke veldig tydelig at vi hadde med en kamp mellom topp og bunn i avdelinga å gjøre. Sammen med 50-60 andre fikk jeg se begge lag ha ballen en hel del, og da man hadde fått liv i stadionuret og det gikk mot tjue spilte minutter uten scoringer begynte det nok å dukke opp litt nerver hos begge lag. Valdres' loddselger prøvde å roe ned egen trener ved å tilby ham å kjøpe noen lodd, uten hell, og med halvspilt omgang kom så scoringen. Til Lillehammer.

For hjemmelaget som bare trengte en enkel seier for å ha gjort sin del av jobben så nå alt veldig mørkt ut, mens for gjestene var det bare å male på. En av de tilreisende spillerne løp derfor inn i målet for å hente ballen og få satt spillet raskt i gang igjen, noe hjemmelagets keeper ikke var like interessert i. Temperaturen ble heller ikke noe lavere av at valdrisene mente angrepet som endte med mål skulle vært avvinket for offside, og det ble derfor litt knuffing, og dommeren måtte ile til for å stramme opp de involverte. 

Da 0-2 kom 8 minutter senere kom det ingen beskyldninger om offside, men igjen prøvde et par av hjemmelagets spillere å forhindre at ballen ble hentet raskt. Denne gangen fikk ikke dommeren det med seg, da han sto og noterte scoringen i boka si. Hadde han sett hendelsen mistenker jeg at det kunne vanket et gult kort.

Med vel fem minutter til pause kom så omgangens fineste angrep, og igjen kunne de hvitkledde juble. Med 0-3 var man bare ett fattig mål unna den tiltrengte målforskjellen for å passere Ham-Kam 2, og nå kjente nok lillehamringene lukta av opprykkskvalik trenge inn i neseborene.

0-3 hadde nok vært en grei stilling å ha med seg inn til pause, men som sagt var det forjettede land nå innen rekkevidde for laget fra byen som jevnlig nevnes som en av landets mest underpresterende fotballbyer. De fyrte derfor av skudd både fra nært og fjernt, og i det min klokke viste 42:35 smalt det først i stolpemetallet før det raslet i målnettet. Det sto 0-4, og på livetabellen da lagene gikk til pause hadde Lillehammer kvalikplassen i lomma.

Mens lagene gikk i garderoben kjente jeg en utrolig forlokkende duft fra kioskbua, så jeg sikret meg en svært god, og ikke minst nystekt vaffel med jordbærsyltetøy på. Omtrent det eneste som kunne toppet dette var om de hadde hatt rakfisk til salgs i kiosken!

Da andre omgang kom i gang forelå det rapporter fra Trysil om at Engerdal ledet sin kamp der, så dersom Lillehammers ledelse holdt, så var det dem hvittrøyene skulle møte i kvaliken. Hjemmelaget fikk en kort god periode etter hvilen, men LFK tok snart igjen over initiativet, og etter 6-7 minutters spill blåste dommeren i fløyta og pekte på straffemerket. Det var litt misnøye ute på banen med dette, men ikke overraskende støttet bortefansen dommerens avgjørelse 110%. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og sør-gudbrandsdølene ledet 0-5.

Med bare et par minutter igjen av ordinær tid gjorde jeg den klassiske tabben å kommentere kamputviklingen. I en tweet skrev jeg at Lillehammer lot til å ha full kontroll, selv om de nok gjerne skulle hatt et mål eller to til å gå på. Jeg hadde knapt trykket på «send», så ble en av Valdres' spillere felt på kanten av sekstenmeteren, og dommeren pekte igjen på straffemerket, denne gang i motsatt ende av banen. Heller ikke denne eksekutøren gjorde noen feil, og med 1-5 på scoringstavla med noen minutters overtid igjen var det duket for en svært nervepirrende avslutning på kampen for bortelagets spillere, støtteapparat og tilskuere. 

Hjemmelaget hadde fått hjelpen de trengte fra Faaberg, men til liten nytte. Med under to minutter igjen og fem mål som måtte scores var det eneste de kunne oppnå å ødelegge drømmen for karene fra olympiabyen. All ære til Valdres for at de gjorde sitt beste, men da dommeren tre-fire minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 1-5, og Lillehammer kunne juble for å ha vunnet avdelinga på målforskjell. Jeg ante dog at man holdt litt igjen på jubelen. Her skulle det ikke virkelig jubles før etter man eventuelt hadde vunnet kvaliken!

Jeg tok en kjapp prat med GDs utskremte medarbeidere før jeg igjen satte kursen mot hovedstaden, denne gang via en gårdsbutikk som skaffet meg litt utsøkt kveldsmat.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.