Lech Poznan - Aarhus GF 0-3 (1-4 e.e.o.) (3-4 i straffekonk)

Etter en god natts søvn rett bak den mye utskjelte flyplassen i Berlin satte jeg kursen videre østover på «Autobahn der Freiheit». Etter å ha kryssa elven Oder ble det ny farge på veiskiltene, og jeg valgte en litt alternativ rute på noen utrolig humpete småveier fram til jeg kunne sjekke inn på hotell i byen Leszno og finne meg litt mat der før jeg dro nordover. Etter hvert kom jeg til Poznan, og klarte på mystisk vis å få plass på parkeringa utafor stadion, og snart var jeg inne, klar for å se CL-kvalikkamp mellom Lech Poznan og danske Aarhus GF, eller AGF som de er minst like kjente som.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å oppholde meg på bortefeltet på stadion, men hadde på veien fått litt panikk fordi det var så mye styr knyttet til dette. (Oppmøte på gitt sted for transport med buss til stadion, venting inne på stadion etter kamp, etc.), så jeg hadde plutselig satt meg ned for å kjøpe VIP light-billetter til kampen. Mens jeg ventet på avspark fikk jeg dermed trøkt i meg litt mat av ymse slag, og jeg kunne så gå ut og finne plassen min, som viste seg å være overraskende nær hjemmeultraenes kortside.

Nevnte hjemmeultras hadde helt klart noe i gjære, for da innmarsj nærmet seg ble det hengt opp et banner med teksten «WE DON'T CARE ABOUT YOUR RULES» nederst på feltet, samtidig som det kom opp et blåhvitt OH-banner hvor det helt klart pågikk omkledning av de som skulle i aksjon etterpå. Banneret kom bort, og en gjeng maskerte karer forsvant opp på øverste nivå på tribuna og stilte seg opp der, og i det spillerne marsjerte inn ble det rullet ut en enorm tifo med en innledende tekst til banneret som alt var kommet: «The first rule of our club is:», og i det kampen startet ble som ventet en hel rekke med bluss fyrt opp på balkongen.

Det må nå sies at også bortefansen imponerte på tifofronten. Flagging og et svært banner på en bane man aldri har besøkt før er ikke lett å organisere! Ute på banen så innledningsvis hjemmelaget ut til å ha ganske god kontroll, og når man tok med i beregningen at de hadde vunnet kampen i Danmark (Den gikk for øvrig på Randers' stadion, som jeg besøkte mandag) så det hele ganske håpløst ut for danskene (Og for de tre nordmennene som spilte fra start for AGF).

Situasjonen gikk fra vondt til verre da dommeren litt før det var spilt tjue minutter markerte for straffespark til de blåhvite. AGF-kapteinen protesterte som en gal, og i det ballen var lagt til rette og alt var klart for at straffen skulle tas løp plutselig dommeren ut til VAR-skjermen. Joda, det hadde ikke vært noen straffbar hands, og dermed ble både straffen og det gule kortet som var delt ut omgjort.

Dette var selvsagt en liten vitamininnsprøytning for bortelaget, og vi hadde såvidt passert halvtimen spilt da bortesvingen kunne eksplodere i glede. 0-1, og plutselig var ikke comebacket så usannsynlig som det hadde vært da kampen startet!

0-1 sto seg til pause, og jeg tuslet igjen inn i serveringsområdet for å skaffe meg en pølse samt å besøke sanitærfasilitetene. Begge delene var upåklagelige (Men av hensyn til alle legger jeg bare ut bilde av en av delene), og akkurat i det andre omgang startet var jeg igjen ute på tribuna.

Knappe ti minutter ut i andreomgangen var det så tid til det som kanskje har gjort hjemmefansen her i Poznan mest kjent. «The Poznan», som Manchester City-supporterne døpte dansen med ryggen til banen da lagene møttes for noen år siden. Absolutt mektige greier!

Hoppingen stilnet dog raskt da en ny VAR-situasjon fikk motsatt utfall av den forrige. Denne gangen hadde dommeren opprinnelig ment at det ikke var straffespark, men etter en titt på skjermen ombestemte han seg, og til en øredøvende pipekonsert økte de danske drenge til 0-2!

Dette hadde virkelig gitt de hvitkledde ferten av noe, og de trykket nå voldsomt på for å få det tredje målet de trengte skulle de i det minste få ekstraomganger, og i det 75. minutt lyktes de med å stange inn en corner til 0-3!

0-3 sto seg til det var spilt fire minutter overtid, og dermed var det duket for ekstraomganger. Full valuta for pengene med andre ord! I ekstraomgangene fikk vi to scoringer, først var det vertskapet som kunne juble for å ha redusert igjen, men så økte Aarhus igjen til 1-4, og dermed var det duket for straffekonk når dommeren etter 120 minutter pluss tillegg blåste av.

Straffekonken (som jeg var veldig glad jeg ikke var emosjonelt investert i på noen av lagenes vegne) har jeg klipt sammen til en samlet video her (Den andre straffa til hvert av lagene mangler):

Det var altså AGF som trakk det lengste strået, og mens hjemmefansen ganske raskt forlot åstedet var det nok ingen dansker på stadion som syntes det var noe problem å måtte vente minst 45 minutter før de fikk gå ut.

Selv gikk jeg tilbake til parkeringa, klarte på mirakuløst vis å finne igjen bilen, og så var det bare å stille seg i kø for å komme ut. Og vente. Og vente og vente. Og vente enda litt. Det tok faktisk til slutt 52 minutter fra jeg startet bilen til jeg hadde fått asfalt under hjulene, og da ventet enda litt kjøring i kø før jeg endelig var ute av trafikken. Dette var faktisk enda verre enn da jeg var i Lens på kamp i fjor!

Jeg kom heldigvis til slutt tilbake til hotellet, og kunne ta kveld, veldig spent på hva morgendagen vil bringe.

Randers - Silkeborg 1-1

Sommerens fotball-høydepunkt er såklart Europa League-kvalifiseringa til Tromsø, og jeg hadde nøye planlagt hele uka da de skulle til Tsjekkia for at jeg også skulle komme meg dit. Første etappe startet grytidlig mandag morgen med en kjøretur til Larvik, ferge videre til Hirtshals, og så litt virring rundt omkring i Nordjylland før jeg parkerte utenfor dagens fotballdestinasjon for en liten blund før jeg tuslet opp til stadion hvor det var klart for kamp i den danske superligaen mellom Randers FC og Silkeborg IF.

Kampen, som tidvis har vært omtalt som Gudenå-derbyet (Oppkalt etter Danmarks lengste elv, som forbinder de to byene), var siste kamp i første runde av den danske fotballsesongen, og etter å ha blippet billetten min kunne jeg se nærmere på Randers' stadion mens jeg ventet på at vi slapp videre inn fra prematch-serverings-området og inn på tribunene. På hovedtribunen var det bare én høyde med seter, og glassdekkete VIP-områder bak disse, mens på de to kortsidene og den langsida som synes på TV var det to etasjer. Jeg hadde kjøpt meg plass på øvre del, og en time før kamp kunne jeg innta plassen min og vente på avspark.

Sommerens hetebølge hadde tatt en liten pause akkurat i dag, så det var ganske hustrig oppunder taket, noe som kanskje ga bortesupporterne ekstra motivasjon til å trå til, for det var uten tvil de som leverte best innledningsvis i kampen. Også ute på banen var det de tilreisende som så sterkest ut, så det var nok en solid kalddusj for dem da hjemmelaget etter knappe ti minutter gikk opp i 1-0 etter et helt nydelig angrep.

Etter scoringen jevnet kampen seg noe mer ut, men da vi nærmet oss pause syntes jeg nok at Silkeborg med sin norske kaptein kunne føle seg litt snytt da de fortsatt lå under. Fjerdedommeren hadde akkurat rukket å signalisere at det skulle legges til ett minutt da de rødhvite bestemte seg for å gjøre noe med det, og ti sekunder inn i overtiden ble det utlignet til 1-1.

Vi var dermed like langt da lagene gikk til pause, mens mange av de fremmøtte benyttet anledningen til en tur i kiosken eller den motsatte fasiliteten i etasjen under oss. Ute på banen ble det gjennomført en «Spark ballen nærmest midten»-konkurranse, mens maskothesten MC Anders showet litt i den lavere og lavere kveldssola som hadde tittet fram.

Andre omgang ble en ganske sjansefattig affære. Jeg syntes fortsatt det var bortelaget som så kvassest ut, men Randers forsvarte seg godt, og spesielt mot slutten kom de lyseblå til en rekke muligheter, men ballen ville ikke i nettet flere ganger, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-1 og begge lag hadde startet sesongen med ett poeng.

Det deles dessverre ikke ut poeng for tribuneinnsats, men her må jeg si at det ble en helt klart borteseier. Med unntak av noen få minutter rett etter ledermålet, så var det bortefeltet som dominerte lydbildet på stadion, så her må Randers-supporterne «uppe gamet» sitt. (Denne videoen yter dessverre ikke lyden rettferdighet)

Jeg fant raskt tilbake til bilen, fikk sitte noen minutter og irritere meg over treg trafikkavvikling ut fra parkeringa, og satte så kursen mot den lille landsbyen Røgen hvor jeg hadde booket meg overnatting før tirsdagens lange etappe på ferden.