Viser innlegg med etiketten england. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten england. Vis alle innlegg

lørdag 29. august 2026

Crawley Town FC - Bristol Rovers FC 0-2

Lørdag forlot jeg etter en vill frokost hotellet, og hoppet på et tog sørover igjen. Denne gangen ventet kun en kort tur, og etter å ha utforsket sentrum av byen alt for lenge tok jeg bussen ut til stadionområdet. Her slo jeg først i hjel litt tid i fanzonen, før en grusom regnbyge tvang meg gjennom inngangen og opp på tribuna på stadionet hvor det skulle spilles kamp på nivå fire, League two, mellom Crawley Town og Bristol Rovers.


Som sagt regnet det ganske mye denne siste augustlørdagen, og tross at det bare var et presenningstak over oss på østtribuna her, så var det veldig godt å ha tak over hodet. Stadionet, som er snart 30 år gammelt hadde en flott utforming, med to ståtribuner i hver ende som hang mer eller mindre sammen med hovedtribuna, og altså i tillegg en noe enklere utformet sittetribune (som var et nyere tillegg til anlegget) på motsatt langside hvor jeg hadde tatt plass i dag.

Totalt var vi over 4000 til stede på kampen, og av disse var det hele 850 bortesupportere, og det var også disse som ga mest lyd fra seg. Hjemmefansen var absolutt til stede, og jeg tror til og med at på tribuna jeg satt på befant det seg ei tromme, men det ble aldri det helt vanvittige trøkket fra denne gjengen.

Mens det bøttet ned var det gjestene som kom best i gang også ute på gressmatta, og den første virkelig store sjansen de kom til var et knallhardt skudd jeg er overbevist om at hadde gått inn hadde det ikke truffet rett i hodet på en annen Rovers-spiller som lå skadet i feltet. Det så faktisk ut som om Crawley skulle klare å ri av stormen, men i det omgangen var halvspilt fikk blåtrøyene et frispark som ble satt rett i mål til 0-1!


7-8 minutter før pause var det så Crawleys tur til å få sin store sjanse. En av rødtrøyene var på tur gjennom, men ble revet ned i feltet. Dette måtte da være straffespark? Nei, sa dommeren, og pådro seg dermed nesten 3500 menneskers vrede. Vi var mange som ikke skjønte hvordan dette ikke var et klart straffespark!

Typisk nok når et lag føler seg snytt for noe fra dommeren, så tar det ikke lang tid før ting blir enda verre. Vi hadde såvidt begynt på et par minutter overtid da «The Gas» som gjestene ofte både kalles av andre og av seg selv igjen fant nettet, og økte til 0-2, som også sto seg til pause.


På grunn av regnet fristet det lite å gjøre annet enn å holde seg på tribuna gjennom pausen, og faktisk regnet det så mye at klubben så seg nødt til å avlyse sin planlagte «Half-Time challenge».

Etter pause var det mest nevneverdige som skjedde at dommeren fikk noe trøbbel med headsettet, uten at dette forsinket kampen veldig. Om det var gjestene som hadde senket guarden litt eller om vertskapet hadde hevet seg litt vet jeg ikke, men de røde djevlene fra Crawley var definitivt mer med på notene enn i første omgang. Også i denne omgangen hadde de noen krav om straffe som ikke ble hørt av dommeren, og det var nok mange som følte seg litt bortdømt i dag, selv om jeg nok tror Bristol Rovers hadde vært det beste laget uansett. (Dette bildet viser kanskje hvor nær de var å gå opp i 0-3.


Etter tre minutters tillegg sto det fortsatt 0-2, og bristolianerne kunne glade feire tre poeng mens dommertrioen fikk alt annet enn applaus fra hjemmefansen mens de tuslet av banen.


Jeg fant tilbake til bussen, som umiddelbart rotet seg inn i en helt forferdelig trafikk, før togturen tilbake til hotellet gikk helt smertefritt, og kvelden og egentlig også hele englandsturen kunne avsluttes med en bedre middag før hjemreisen morgenen etter.

Burgess Hill Town FC - Dartford FC 2-1

Etter en bedre frokost sammen med den gjenværende delen av Forza Tromsø Senior forlot jeg Brighton, fortsatt litt småskuffet etter gårdagens hendelser. Jeg kom etter et togbytte fram til den lille byen Redhill hvor jeg først slo ihjel litt tid på en benk i parken, og deretter skaffet meg en solid lunsj før jeg fikk sjekket inn på hotellet jeg skulle tilbringe to netter på. Etter litt avslapping her ble så ferden igjen satt sørover med tog, og litt nord for Brighton gikk jeg så av, og spaserte en knapp halvtime gjennom søvnige boligstrøk til jeg kom fram til banen hvor det skulle være kamp i Isthmian League Premier Division (Dvs nivå 7 i den engelske fotballpyramiden) mellom Burgess Hill Town og Dartford.


Stadionet har fra gammelt av navnet Leylands Park, men ikke bare var gresset lagt om til kunstgress, man hadde også fått inn et sponsornavn av den verste sorten: The Medical Travel Compared stadium var navnet arenaen gikk under nå! Bortsett fra navnet var det riktig så idyllisk her, med ei knøttlita ståtribune på en kortside, ei lita sittetribune motsatt, og ei ganske lang tre-fire-raderssittetribune langs den ene langsida. I tillegg var her overraskende mange serveringstilbud, og for de danseglade kunne forfriskningene kombineres med en svingom til tonene av kjente coverlåter framført av en lokal sanger med musikk på boks.


Jeg rasket med meg en brusboks og en pose snop fra ett av utsalgsstedene, og fant meg en plass på hovedtribuna. Herfra fikk jeg se innmarsjen som var litt snodig fordi lagene kom inn på kortsida, og så stoppet opp nesten med det samme og kjørte hilseseremoni foran kortsidetribuna, før dommerne og kapteinene gikk til midtbanen og tok myntkastet.


Da kampen kom i gang var det bortelaget som så klart sterkest ut, og de grønnsvarte fra Burgess Hill hadde sin fulle hyre med å holde tritt med dem. De klarte likevel å ri av stormen, og etter en drøy halvtime vartet en av hjemmelagets store spillere opp med et kjempeskudd som smalt inn til 1-0!


Det så egentlig ut til å gå mot pause med ettmålsledelse til vertskapet, men to minutter inn i overtiden kom så utligningen til 1-1, igjen etter en finfin prestasjon, denne gang altså fra en av Dartford-spillerne.

Det var dermed scoret ett mål til hvert lag da spillerne gikk i garderoben. Køen til der de så ut til å ha best mat var så lang at jeg droppa å spise noe, og heller tok meg en runde rundt banen, så jeg da andre omgang skulle starte sto sammen med hjemmefansen, som hadde byttet side i pausen for å stå bak motstanders mål også da. Dette er en variant man ofte ser i lavere divisjoner i England, og noe jeg egentlig synes er ganske kult.


Herfra fikk jeg sammen med en gjeng med de nevnte grønnsvarte slipsene, og noen unger som stadig gjorde forsøk på å synge litt se hjemmelaget være mye mer med på notene enn hva de hadde vært i store deler av første omgang. Jeg har laget en liten kompilasjon av noen av supporternes sanger her.


Knappe ti minutter før full tid ble det så full fyr i kampen igjen, etter at en av de nå neonkledde fra Dartford (Gjestene hadde startet kampen i mørkeblått, men i stadig svakere lys ble det for likt hjemmelagets drakter) hadde pådratt seg sitt andre gule kort og måtte marsjere i garderoben. Plutselig handlet alt bortelaget drev med om å drøye tida, mens vertskapet presset på og presset på for å prøve å få vinnermålet.

Så, vel to minutter før klokka passerte 90 spilte minutter kunne de grønnsvarte eksplodere i glede. Ben Pope ble tomålsscorer da han satte inn 2-1, og sikret seg dermed også tittelen som man of the match, kåret av dagens kampsponsor.


Etter fem lange tilleggsminutter endte kampen uten flere scoringer, og hjemmelagets fans og spillere kunne glade feire tre viktige poeng.


På vei ut av stadion overhørte jeg en Chelsea-supporter som var litt bekymret foran helgas kamp mot Brighton, og jeg kunne ikke dy meg fra å vise ham TIL-logoen på t-skjorta mi og si at vi fikk iallfall trøbbel mot dem. Dette medførte en svært hyggelig groundhopping-prat før jeg tok drosje tilbake til togstasjonen og kom meg tilbake til overnattingsstedet mitt.

fredag 28. august 2026

Brighton - Tromsø 4-0

Onsdag etter jobb tok jeg toget til Gardermoen, og kom meg etterhvert på et fly vestover. Etter ankomst Gatwick gikk turen sørover mot kysten, og jeg kunne etter en kjapp visitt på samlingspuben først ta kveld i en lekker liten AirBnB-leilighet. Torsdag sto jeg så opp, inntok byen sammen med hundrevis av andre med rødt og hvitt i hjertet, og etter en nesten-corteo til togstasjonen, og et sonderzug derfra kom vi til slutt fram til stadionet hvor den siste Conference League-playoffkampen mellom Brighton og Tromsø skulle spilles.


Vi hadde fått tildelt et felt med greit med plass i forhold til hvor mange billetter som var solgt, og vi var nok oppimot 500 på plass som skulle prøve vårt beste for å støtte «Gutan» i forsøket på å motbevise alle de som mente de var sjanseløse. Før avspark ble det holdt en minnemarkering for en tidligere Albion-manager som hadde gått bort, og så starta kjøret.

Fra kampen startet ble Tromsø spilt kjempelave, og vi på tribuna kunne ikke gjøre annet enn å håpe at våre menn i rødt og hvitt skulle klare å ri av stormen. Etter åtte minutter gikk det dessverre galt for Vetle Skjærvik. Forsvarskjempen ble liggende nede, og etter litt behandling måtte han bæres ut på båre.

Da spillet igjen kom i gang tok det ikke veldig lang tid før TIL-forsvaret åpnet seg, og vips sto det 1-0. Så det ikke mørkt nok ut nå, så kom det en forferdelig glipp i et forsøk på å spille seg ut bakfra, og dermed kom også 2-0.


Knapt ti minutter før pause fikk britene også satt inn sitt tredje mål for dagen, og det sto dermed 3-0 da lagene gikk i garderoben.

Det var en blanding av dyster og galgenhumoristisk stemning på tribuna da andre omgang tok til, med et litt glisnere bortefelt enn det hadde vært i første omgang. Neida, folk hadde ikke dratt hjem, men det var nok mange som sto bak veggen og måtte drikke opp et beger med forfriskninger før de igjen fikk innta tribuna. Det ble etterhvert fylt opp, og vi fikk sunget av full hals igjen.


Det så lenge ut som om vi i det minste skulle klare å holde buret rent i andre omgang, men mot slutten av omgangen fikk «måkene» fra den engelske sørkysten ballen igjen i mål. Første gang dette skjedde ble TIL reddet av offsideflagget, men i det 86. minutt kom et mål som ble stående.

Det hele endte dermed 4-0, og i tillegg til tapet måtte vi svelge nyheten om at Leo Cornic var i ferd med å bli solgt til Brann! Fryktelig trist.

På vei ut fra stadion fikk vi hilst på haugevis av hyggelige Brightonianere (Kanskje noen av dem kom fra Hove også, klubben heter tross alt Brighton & Hove Albion), som omtrent uten unntak hyllet supporterinnsatsen på bortefeltet. Det var da i det minste noe mer enn et måkehode å ta med seg hjem (Men måkene ER større i Tromsø) fra denne turen som satte et punktum for TILs Europa-sommer 2026.


Selv om det bare er mobilbilder blir det et galleri med noen ekstra bilder på Google photos
denne gangen. (Ikke bare fra kampen, men også fra tidligere på dagen

lørdag 1. februar 2025

Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.


Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!


Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.


2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.


Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.

Lingfield - Peacehaven & Telscombe 2-2

Etter gårdagens utmattende opplevelser var planen egentlig å bruke fredag formiddag til å oppleve litt av London. Jeg valgte i stedet å tilbringe det meste av dagen horisontalt, før jeg på ettermiddagen la ut på en lengre busstur med en innlagt gåtur gjennom sentrum av Sutton (Hvor de solgte ål i gelé), før jeg til slutt etter over seksti stopp med bussen kom fram til det lille stedet Whyteleafe i Surrey, hvor jeg hadde sett på Google Maps at det var et godt utvalg i serveringssteder, så det burde være enkelt å få tak i litt mat. Etter å ha spasert opp og ned gjennom hovedgata et par ganger så kunne jeg konstatere at det slett ikke var så ille utvalg i steder å kjøpe mat, men med unntak av en indisk «fine dining»-restaurant var alt helt og holdent beregnet på take-away. En kebabsjappe viste seg heldigvis å ha et lite bord i et hjørne, så jeg bestilte en kebabtallerken her, og fikk også forhandlet meg til å få låne en gaffel fra kjøkkenet så jeg slapp å spise med fingrene. Etter å ha blitt god og mett på denne tuslet jeg så via en minibank litt inn i skogen til jeg fant banen hvor det skulle spilles kamp i Southern Combination Premier League (Som så vidt jeg har klart å skjønne er nivå 9 i den engelske fotballpyramiden) mellom Lingfield FC og Peacehaven & Telscombe FC.


I motsetning til onsdag da kampene jeg håpet å få sett ble avlyst en etter en pga det som kalles waterlogged pitch var faren for dette minimal i dag da denne banen er en kunstgressbane. Grunnen til at kampen gikk her og ikke i Lingfield tjue minutter unna var rett og slett at et større dreneringsprosjekt på banen der var voldsomt forsinket (I følge han i billettluka hadde de ikke spilt hjemme på to år), så klubben hadde en virkelig tøff periode organisatorisk. Som om ikke dette var ille nok, så sliter de også tungt på nedre tel av ligatabellen, så de tilreisende hjemmesupporterne var nok voldsomt spente på hvordan dette skulle gå.

Forresten, apropos han i billettluka. Det hadde gått noen rykter om at det var utlendinger på vei til kampen i kveld, så da han skjønte at jeg var fra Norge fikk jeg i tillegg til programheftet for kampen også utlevert en pin med klubblogoen. Stor stas!

Da innmarsjen ble foretatt skjedde dette på et vis jeg ikke kan huske å ha sett før. Garderobebygget lå i et hjørne av stadionet (som for øvrig var riktig så flott med en liten tribune på en langsida, et overbygg over ståplasser på den ene kortsida, et lite overbygg på et lite parti av langsida med innbytterbenkene, og en svær tribune med både sitte- og ståplasser på den andre kortsida), og når aktørene hadde marsjert inn stilte de opp nesten rett innenfor inngangen for hilseseremoni, før de samlet seg for en siste peptalk. Det neste som skjedde var at dommerne og kapteinene samlet seg på midtbanen for myntkast, og så ble det gjort klart for avspark.


Tabellmessig var det bortelaget som var favoritter, og fra avspark tok det bare så vidt over 3 minutter før vi fikk en scoring fra blåtrøyene. 0-1 omtrent fra start var et hardt slag for vertskapet!


De rødgule ristet raskt av seg skuffelsen over baklengsmålet, og rett før det var spilt syv minutter kom utligningen til 1-1. Etter denne starten så jeg virkelig fram til et fyrverkeri av en kamp. Dette ønsket skulle vise seg å være tidenes jinx, da resten av omgangen ble ganske hendelsesløs. Jeg benyttet anledningen til å ta meg en runde rundt stadion, og fikk på veien se enda en ting jeg ikke kan huske å ha sett før: Inne på herretoalettet var det også plassert en vaskemaskin!

Tross en liten sluttspurt før pause, det stor fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg gikk for å inspisere serveringstilbudet på Whyteleafs klubbhus. Her viste det seg at selve storsalen var utleid til en femtiårsdag, men det var likevel øl- og tesalg i et tilstøtende rom, men jeg fant ut at jeg ikke orka å stå i kø for å finne ut om de hadde noe anna, så jeg returnerte innafor stadiongjerdet like ved.

Etter pause ble ikke kvaliteten på spillet så mye høyere enn den hadde vært i første omgang, men derimot ble intensiteten en hel del høyere. Økt intensitet uten samtidig økt presisjon betyr økt fare for skader, og etter knapt ti minutter var det nettopp det som skjedde da en av bortelagets spillere måtte bæres av banen etter en smell. Spesielt hjemmelaget førte nå et såpass farlig spill at de pådro seg en del gule kort, og tenningsnivået virket å også smitte litt over på tilskuerne som begynte å komme med en del tilrop til både spillere og dommere.


Vi passerte akkurat 70 spilte minutter da gjestene fikk et hjørnespark jeg tenkte å filme, men da jeg tok opp telefonen merket jeg at jeg på mystisk vis hadde klart å få gjørme over hele skjermen. Dermed ble det ikke noen video når hjørnesparket endte i mål til 1-2, og jeg måtte på ny sette kursen mot toalettet hvor jeg håpet å få vasket vekk gjørma og tørket av telefonen med litt dopapir.


Mot slutten av kampen prøvde hjemmelaget febrilsk å få utligning, men en kombinasjon av udyktighet og noen dommeravgjørelser som gjorde at frustrasjonsnivået hos både spillere og supportere stadig nådde nye høyder virket lenge å sikre at det ikke skulle bli noe poeng til Lingfield i kveld. Da vi passerte 90 spilte minutter ventet jeg at det kom til å bli mye tilleggstid, og det skulle vise seg at jeg fikk rett.


Etter en haug av dødballer som alle tok en del tid å få gjennomført hadde vi faktisk passert 99 spilte minutter da vertskapet fikk en corner jeg tror alle ventet ville bli det siste som skjedde. På et par frispark og hjørnespark i forkant hadde de rødgulstripete sendt målvakten sin med opp i angrep, og denne gangen lyktes det! Ballen traff et hode, og smalt i nettet til 2-2, noe som ikke uventet utløste ville jubelscener!


Som ventet ble dette det siste som skjedde, dommeren blåste av like etterpå, og kampen endte med ett poeng til hvert lag, og siden ett poeng som kjent er uendelig mer enn null, så var det nok hjemmelaget som var mest fornøyde. Jeg ruslet bort til den av de to jernbanelinjene i byen som var lengst unna og hoppet på et tog som via et skifte tok meg tilbake til hotellet, hvor jeg kunne ta kveld etter endelig å ha fått litt engelsk breddefotball i boka.

fredag 31. januar 2025

Tottenham Hotspur - Elfsborg 3-0

Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.


Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene. 

Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.
Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.

I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!



Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).


Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.


«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.


Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.


De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.

Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.

Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.


Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.

Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.

Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!

(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)