Viser innlegg med etiketten east sussex. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten east sussex. Vis alle innlegg

fredag 28. august 2026

Brighton - Tromsø 4-0

Onsdag etter jobb tok jeg toget til Gardermoen, og kom meg etterhvert på et fly vestover. Etter ankomst Gatwick gikk turen sørover mot kysten, og jeg kunne etter en kjapp visitt på samlingspuben først ta kveld i en lekker liten AirBnB-leilighet. Torsdag sto jeg så opp, inntok byen sammen med hundrevis av andre med rødt og hvitt i hjertet, og etter en nesten-corteo til togstasjonen, og et sonderzug derfra kom vi til slutt fram til stadionet hvor den siste Conference League-playoffkampen mellom Brighton og Tromsø skulle spilles.


Vi hadde fått tildelt et felt med greit med plass i forhold til hvor mange billetter som var solgt, og vi var nok oppimot 500 på plass som skulle prøve vårt beste for å støtte «Gutan» i forsøket på å motbevise alle de som mente de var sjanseløse. Før avspark ble det holdt en minnemarkering for en tidligere Albion-manager som hadde gått bort, og så starta kjøret.

Fra kampen startet ble Tromsø spilt kjempelave, og vi på tribuna kunne ikke gjøre annet enn å håpe at våre menn i rødt og hvitt skulle klare å ri av stormen. Etter åtte minutter gikk det dessverre galt for Vetle Skjærvik. Forsvarskjempen ble liggende nede, og etter litt behandling måtte han bæres ut på båre.

Da spillet igjen kom i gang tok det ikke veldig lang tid før TIL-forsvaret åpnet seg, og vips sto det 1-0. Så det ikke mørkt nok ut nå, så kom det en forferdelig glipp i et forsøk på å spille seg ut bakfra, og dermed kom også 2-0.


Knapt ti minutter før pause fikk britene også satt inn sitt tredje mål for dagen, og det sto dermed 3-0 da lagene gikk i garderoben.

Det var en blanding av dyster og galgenhumoristisk stemning på tribuna da andre omgang tok til, med et litt glisnere bortefelt enn det hadde vært i første omgang. Neida, folk hadde ikke dratt hjem, men det var nok mange som sto bak veggen og måtte drikke opp et beger med forfriskninger før de igjen fikk innta tribuna. Det ble etterhvert fylt opp, og vi fikk sunget av full hals igjen.


Det så lenge ut som om vi i det minste skulle klare å holde buret rent i andre omgang, men mot slutten av omgangen fikk «måkene» fra den engelske sørkysten ballen igjen i mål. Første gang dette skjedde ble TIL reddet av offsideflagget, men i det 86. minutt kom et mål som ble stående.

Det hele endte dermed 4-0, og i tillegg til tapet måtte vi svelge nyheten om at Leo Cornic var i ferd med å bli solgt til Brann! Fryktelig trist.

På vei ut fra stadion fikk vi hilst på haugevis av hyggelige Brightonianere (Kanskje noen av dem kom fra Hove også, klubben heter tross alt Brighton & Hove Albion), som omtrent uten unntak hyllet supporterinnsatsen på bortefeltet. Det var da i det minste noe mer enn et måkehode å ta med seg hjem (Men måkene ER større i Tromsø) fra denne turen som satte et punktum for TILs Europa-sommer 2026.


Selv om det bare er mobilbilder blir det et galleri med noen ekstra bilder på Google photos
denne gangen. (Ikke bare fra kampen, men også fra tidligere på dagen

lørdag 1. februar 2025

Lingfield - Peacehaven & Telscombe 2-2

Etter gårdagens utmattende opplevelser var planen egentlig å bruke fredag formiddag til å oppleve litt av London. Jeg valgte i stedet å tilbringe det meste av dagen horisontalt, før jeg på ettermiddagen la ut på en lengre busstur med en innlagt gåtur gjennom sentrum av Sutton (Hvor de solgte ål i gelé), før jeg til slutt etter over seksti stopp med bussen kom fram til det lille stedet Whyteleafe i Surrey, hvor jeg hadde sett på Google Maps at det var et godt utvalg i serveringssteder, så det burde være enkelt å få tak i litt mat. Etter å ha spasert opp og ned gjennom hovedgata et par ganger så kunne jeg konstatere at det slett ikke var så ille utvalg i steder å kjøpe mat, men med unntak av en indisk «fine dining»-restaurant var alt helt og holdent beregnet på take-away. En kebabsjappe viste seg heldigvis å ha et lite bord i et hjørne, så jeg bestilte en kebabtallerken her, og fikk også forhandlet meg til å få låne en gaffel fra kjøkkenet så jeg slapp å spise med fingrene. Etter å ha blitt god og mett på denne tuslet jeg så via en minibank litt inn i skogen til jeg fant banen hvor det skulle spilles kamp i Southern Combination Premier League (Som så vidt jeg har klart å skjønne er nivå 9 i den engelske fotballpyramiden) mellom Lingfield FC og Peacehaven & Telscombe FC.


I motsetning til onsdag da kampene jeg håpet å få sett ble avlyst en etter en pga det som kalles waterlogged pitch var faren for dette minimal i dag da denne banen er en kunstgressbane. Grunnen til at kampen gikk her og ikke i Lingfield tjue minutter unna var rett og slett at et større dreneringsprosjekt på banen der var voldsomt forsinket (I følge han i billettluka hadde de ikke spilt hjemme på to år), så klubben hadde en virkelig tøff periode organisatorisk. Som om ikke dette var ille nok, så sliter de også tungt på nedre tel av ligatabellen, så de tilreisende hjemmesupporterne var nok voldsomt spente på hvordan dette skulle gå.

Forresten, apropos han i billettluka. Det hadde gått noen rykter om at det var utlendinger på vei til kampen i kveld, så da han skjønte at jeg var fra Norge fikk jeg i tillegg til programheftet for kampen også utlevert en pin med klubblogoen. Stor stas!

Da innmarsjen ble foretatt skjedde dette på et vis jeg ikke kan huske å ha sett før. Garderobebygget lå i et hjørne av stadionet (som for øvrig var riktig så flott med en liten tribune på en langsida, et overbygg over ståplasser på den ene kortsida, et lite overbygg på et lite parti av langsida med innbytterbenkene, og en svær tribune med både sitte- og ståplasser på den andre kortsida), og når aktørene hadde marsjert inn stilte de opp nesten rett innenfor inngangen for hilseseremoni, før de samlet seg for en siste peptalk. Det neste som skjedde var at dommerne og kapteinene samlet seg på midtbanen for myntkast, og så ble det gjort klart for avspark.


Tabellmessig var det bortelaget som var favoritter, og fra avspark tok det bare så vidt over 3 minutter før vi fikk en scoring fra blåtrøyene. 0-1 omtrent fra start var et hardt slag for vertskapet!


De rødgule ristet raskt av seg skuffelsen over baklengsmålet, og rett før det var spilt syv minutter kom utligningen til 1-1. Etter denne starten så jeg virkelig fram til et fyrverkeri av en kamp. Dette ønsket skulle vise seg å være tidenes jinx, da resten av omgangen ble ganske hendelsesløs. Jeg benyttet anledningen til å ta meg en runde rundt stadion, og fikk på veien se enda en ting jeg ikke kan huske å ha sett før: Inne på herretoalettet var det også plassert en vaskemaskin!

Tross en liten sluttspurt før pause, det stor fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg gikk for å inspisere serveringstilbudet på Whyteleafs klubbhus. Her viste det seg at selve storsalen var utleid til en femtiårsdag, men det var likevel øl- og tesalg i et tilstøtende rom, men jeg fant ut at jeg ikke orka å stå i kø for å finne ut om de hadde noe anna, så jeg returnerte innafor stadiongjerdet like ved.

Etter pause ble ikke kvaliteten på spillet så mye høyere enn den hadde vært i første omgang, men derimot ble intensiteten en hel del høyere. Økt intensitet uten samtidig økt presisjon betyr økt fare for skader, og etter knapt ti minutter var det nettopp det som skjedde da en av bortelagets spillere måtte bæres av banen etter en smell. Spesielt hjemmelaget førte nå et såpass farlig spill at de pådro seg en del gule kort, og tenningsnivået virket å også smitte litt over på tilskuerne som begynte å komme med en del tilrop til både spillere og dommere.


Vi passerte akkurat 70 spilte minutter da gjestene fikk et hjørnespark jeg tenkte å filme, men da jeg tok opp telefonen merket jeg at jeg på mystisk vis hadde klart å få gjørme over hele skjermen. Dermed ble det ikke noen video når hjørnesparket endte i mål til 1-2, og jeg måtte på ny sette kursen mot toalettet hvor jeg håpet å få vasket vekk gjørma og tørket av telefonen med litt dopapir.


Mot slutten av kampen prøvde hjemmelaget febrilsk å få utligning, men en kombinasjon av udyktighet og noen dommeravgjørelser som gjorde at frustrasjonsnivået hos både spillere og supportere stadig nådde nye høyder virket lenge å sikre at det ikke skulle bli noe poeng til Lingfield i kveld. Da vi passerte 90 spilte minutter ventet jeg at det kom til å bli mye tilleggstid, og det skulle vise seg at jeg fikk rett.


Etter en haug av dødballer som alle tok en del tid å få gjennomført hadde vi faktisk passert 99 spilte minutter da vertskapet fikk en corner jeg tror alle ventet ville bli det siste som skjedde. På et par frispark og hjørnespark i forkant hadde de rødgulstripete sendt målvakten sin med opp i angrep, og denne gangen lyktes det! Ballen traff et hode, og smalt i nettet til 2-2, noe som ikke uventet utløste ville jubelscener!


Som ventet ble dette det siste som skjedde, dommeren blåste av like etterpå, og kampen endte med ett poeng til hvert lag, og siden ett poeng som kjent er uendelig mer enn null, så var det nok hjemmelaget som var mest fornøyde. Jeg ruslet bort til den av de to jernbanelinjene i byen som var lengst unna og hoppet på et tog som via et skifte tok meg tilbake til hotellet, hvor jeg kunne ta kveld etter endelig å ha fått litt engelsk breddefotball i boka.