Viser innlegg med etiketten london. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten london. Vis alle innlegg

lørdag 1. februar 2025

Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.


Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!


Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.


2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.


Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.

fredag 31. januar 2025

Tottenham Hotspur - Elfsborg 3-0

Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.


Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene. 

Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.
Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.

I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!



Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).


Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.


«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.


Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.


De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.

Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.

Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.


Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.

Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.

Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!

(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)


onsdag 23. januar 2019

Gjesteblogg: Møt Brian (72)

Midt i januar dukket det opp en nydelig liten twittertråd fra @Norlink86 som hadde vært på breddekamp i utkanten av London, og jeg er veldig glad for at han lot meg publisere en litt omskrevet versjon her på bloggen min:

London, 19/1/2019

Jeg har ofte blitt spurt hvorfor jeg gidder å dra på fotball på lavt nivå. Attpåtil om været ikke er det beste. Hvorfor gidder du å se amatørfotball når du ikke kjenner noen av spillerne? Det er jo Premier League rett ned i gata!

Av og til treffer en personer som er så langt unna den glamorøse hverdagen i verdens største liga. 

Møt Brian, 72 år gammel og har vært innvolvert i Feltham FC siden 1993 og som fusjonerte med Bedfont FC og dannet Bedfont&Feltham Fc i 2012.
Han er formann, gressklipper, maler, regnskapsfører og når jeg ankom klubbhuset The Ochard en time for tidlig stod han på taket for å reparere klubbhuset. Og vent, jeg glemte å ta med at han startet dagen 08:00 med å sette på gryterett til spillere og dommere til etter kampen. 
Når han hørte en utlending ville se klubben hans i engelsk 10 div. inviterte han meg som klubbens gjest sporenstreks. Jeg insisterte å betale for meg selv om jeg var klubbens gjest. Jeg fikk i tilleg program og pins på huset og måtte bli for en matbit og prat etter kampen. 
Kampen var envegskjøring og endte 7-1 i duskregn. Fornøyd gikk jeg inn til Brian på klubbhuset der stemningen var høy, ølen kald og maten varm.
For meg er Brian en av de som gir meg tro på fotballen igjen. Rett nedi gata tjener unggutter mer enn hva han har gjort hele sitt liv på å sparke ball i ligaer hvor cash is king. Men for meg er du helten Brian. Du drømmer om at neste sesong skal dere knuse publikumsrekorden på 225 selv om idag det bare kom 20.

Og som en sann hverdagshelt forsvant han etter en sosial øl med gjengen. Imorgen er han der igjen. Brian, hverdagshelt.