onsdag 3. november 2021

Gulset 2 - Storm 3 (6-3)

Da jeg forlot kontoret tirsdag tok jeg i stedet for lokaltoget hjem et regiontog i motsatt retning. Etter et par timer førte det meg inn på Skien stasjon, hvor mannen bak twitterkontoen «Hjalmarlosjen» sto klar og ventet på meg med bilen i gang. Da jeg gikk fra toget til bilen småregnet det, men i det vi begynte å kjøre gjennom kanalbyen begynte det å virkelig styrte ned. Etter en kjapp tur kom vi til Kitolano-brødrenes hjemsted Gulset, hvor jeg skulle se sjuendedivisjonskampen mellom Gulset 2 og Storm 3.


Til min store glede så jeg at det var en balkong i andre etasje på klubbhuset som man kunne stå under og se kampen, så det var muligheter til å holde seg ganske tørr. Inn mot kampstart kom det sigende litt fler folk som fikk se årets siste kamp i Telemarks-bredden bli innledet med litt pyro.

Da dagens danske dommer hadde foretatt myntkast og blåst i gang kampen var vi vel såvidt et tosifret antall tilskuere. Nå roet regnet seg også noe, så det gikk an å sirkulere litt rundt banen. Jeg merket meg at det ene målet hadde fått noe hard medfart som hadde gjort det rammeskjevt i alle retninger, uten at det lot til å påvirke kampen på noe vis.

Hjemmelaget var nok favoritter i denne kampen, og i det 17. minutt fikk de for første gang uttelling, da en spiller tok ballen med seg og stormet gjennom Storms backrekke og plasserte ballen sikkert i mål til 1-0.

Like etter dette økte det på med regn, og jeg innså at paraply neppe var tilstrekkelig i åpent lende lenger, så jeg fullførte runden min rundt banen og plasserte meg på ny trygt under balkongen på klubbhuset. Mens vannstanden steg og steg kom 2-0 etter 26 minutter, uten at jeg helt fikk med meg hva som skjedde på grunn av det kraftige regnet.
Hva som skjedde fikk jeg derimot med meg da Gulset like etter halvtimen var spilt fikk et hjørnespark. Ballen ble flott lagt inn, og kontant headet i det allerede skadeskutte målet. 3-0, og det var vel ikke lenger spørsmål om det ble hjemmeseier, men hvor stor den skulle bli.

Typisk nok, når jeg antar at seieren er klar, så blir det ny spenning. Storms spillere hadde smått vært framme og yppet seg litt uten at det hadde blitt så mye konkret av det, men like før klokka bikket 35 minutter spilt satt både kombinasjonene og avslutningen, og vips så sto det 3-1.

Det skjedde lite mer nevneverdig før pause annet enn at en av Gulsets spillere pådro seg en kneskade. For meg så det ut som han vred kneet i en ugunstig retning, og han ble i pausen kjørt på legevakta. 3-1 sto seg dermed til pause. Jeg benyttet anledningen med stopp i spillet til å avtale med dommeren at han skulle skysse meg til jernbanestasjonen etter kampen. Fotball-Norge er altså fullt av trivelige og hjelpsomme mennesker!

Ingen av lagene hadde noe tabellplasseringsmessig å spille for, men hjemmelaget hadde da de møtte opp færrest baklengsmål av alle i divisjonen. Med baklengsmålet før pause var det nå en delt førsteplass på denne rangeringen, men om de virkelig hang i og scoret riktig mange mål kunne de fortsatt ta igjen avdelingsvinnger Urædd 2 i antall scorete mål. Dette var nok en viss motivasjon, og vel åtte minutter etter hvilen kom 4-1, før et flott angrep i det 67. minutt også ga 5-1.

Det begynte nå å regne igjen, og jeg begynte virkelig å lure på om Utnapishtim (Enorme mengder kudos til alle som tar denne referansen uten å søke) eller Noa skulle komme seilende forbi. Flere av spillerne på banen så virkelig ut til å hate tilværelsen akkurat nå, men dette stoppet ikke Storm 3 fra å fortsette å prøve å hindre Gulsets statistikkforbedring. Med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid lyktes så en av de blåkledde svært godt da han først snurret rundt seg selv et par ganger før han fyrte løs og ballen snek seg i mål til 5-2.

Med færrest antall baklengsmål ute av sikte var det kun antall scorede mål Gulset 2 hadde mulighet til å hevde seg i, og i det 87. minutt lyktes de igjen med å score, før de fikk nok et mål i sekken under to minutter senere. Med 6-3 i boka, mytologiske mengder regn med antydning til hagl i lufta, og 90 minutter på klokka la ikke dommeren til mer enn noen få sekunder før han blåste av kampen, og begge lags spillere satte ny rekord i å bevege seg av banen og inn i garderoben.

Som lovet fikk jeg skyss av den dyvåte dansken tilbake til stasjonen, og jeg tok så et tog som brukte nesten en halvtime lenger enn vanlig pga signalproblemer, så jeg ikke var hjemme før over midnatt. (Fikk heldigvis underholdning på togturen av å overhøre ei som hadde vært i Skien på date og ringte til alle venninnene sine for å avlegge rapport)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar