I kveld var det riksvei 4 som skulle forseres, og målet var på Gaupen rett sør for Mjøsbrua. Her i bygda mest kjent for tilhengere skulle Ringsaker IF ta imot Lillehammer FK til fjerdedivisjonsoppgjør på «Gaupen Bernabeu».
Ankom stadion i god, tid, og mens jeg satt og ventet kom plutselig hjemmelagets trener bort og hilste på meg. Han kunne fortelle at de hadde fanget opp at naboene fra Moelven hadde gitt meg et klubbskjerf da jeg var der, og da kunne jo ikke de være noe dårligere. Tusen takk for et fint gulblått skjerf!
Da kampstart nærmet seg strømmet det på med tilskuere, og da vi kom i gang kan det ikke ha vært langt unna hundre mennesker tilstede rundt banen. Blant disse var en entusiastisk gjeng hjemmesupportere som ikke bare hadde et flagg hengt opp på gjerdet bak der de satt, de hadde også med knipper med sauebjeller og en megafon!
Ute på banen var det gjestene som kom til flest og størst sjanser, og det var alt annet enn ufortjent da de tok ledelsen 0-1 etter 26 minutter. Selv om ikke ledelsen var ufortjent, så var det noen gram flaks involvert i selve scoringen, da et skudd skiftet retning på vei mot mål. Men mål er mål.
0-1 sto seg til pause, da jeg testet de lokale vaflene. Helt greit.
Andre omgang startet som noe av et gjesp, og enda verre ble det da hjemmelaget etter 65 spilte minutter slapp til en kontring, og det sto 0-2.
Kom heldigvis i prat med to andre groundhoppere (som også skal på Football in Heaven til høsten), og treneren til naboklubben Nes, så selv om det som skjedde på banen var kjedelig, kjedet ikke vi oss. Hjemmelaget beskrev på facebook etter kampen det som hadde skjedd som ei god treningsøkt med ball for gjestene, og ei god treningsøkt uten ball for dem selv, og det var kanskje ikke så langt unna sannheten.
Da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-2, og jeg kunne sette kursen sørover igjen samme vei som jeg kom.
Avslutta dagens jobbing litt tidlig, og satte kursen vestover i håp om å slå rushet. Det gjorde jeg, men det medførte at jeg var framme ved dagens destinasjon, Kongsberg, omlag fire timer før avspark i kampen Kongsberg - Huringen. Tida ble slått i hjel med litt tegneserier, samt en tur opp i hoppbakken bakerst i idrettsparken. (Hvor sletta praktisk nok var omgjort til en syverbane.)
Da kampen nærmet seg hadde både @jorgenknutsen med datter og @pedersen1988 med frue ankommet, så de første minuttene av kampen ble det mye groundhoppingprat. Før tre minutter var spilt ble praten avbrutt av 1-0, og etter drøyt fem minutter kom 1-1. Vi så på hverandre: Kom dette til å bli en regelrett målorgie?
Etter drøyt fjorten minutter gikk jeg og kjøpte en vaffel, og mens jeg fotograferte den kom 2-1. Hjemmelaget hadde nå etablert et klart grep om kampen, og drøyt ti minutter før pause viste de at de mente alvor, da 3-1 kom. Noen få minutter før pause ble så 4-1 kriget inn, og da var det på sin plass med en saltofeiring!
Lagene tok pause på 4-1, og hjemmepublikummet gliste fra øre til øre. Det vi alle lurte på: Kunne andre omgang følge opp, eller ville det bli et antiklimaks?
Mens solen plasserte seg lavere og lavere, og det ble verre og verre for oss på tribuna å se mot banen, kom spillet i gang igjen, og nå var det faktisk litt jevnere enn det hadde vært før hvilen. Likevel, etter omlag seks minutter kom 5-1, etter at gjestenes keeper lot seg lure av en sprettende ball.
Noen få minutter senere fant så hjemmelagets keeper ut at han ikke skulle være noe dårligere enn sin kollega hva angikk feilvurderinger, så plutselig sto det 5-2, og da Huringen hamret inn et frispark til 5-3 rett før timen var spilt begynte vi virkelig å lure på om vi skulle få bevitne en helt ekstrem snuoperasjon!
I det solen gikk ned etter ca 67 minutter kom 6-3, og herfra og inn ble det aldri spennende igjen. 6-4 kom med under 10 minutter igjen. Like etterpå kom en småvittig situasjon da en Kongsberg-spiller (og ikke en Kongsvinger-spiller, slik jeg først twitret) på vei gjennom ble røsket i armen. Offeret ropte sint til assistentdommeren «Du ser da det?!?», uten å få noe gehør. Den som litt kjepphøyt derimot svarte var keeper, som ikke spesielt høyt svarte «Jeg så det…» og gliste.
Vel, kjepphøyhet lønner seg sjelden. 7-4 kom like etterpå, før vi i det siste ordinære spilleminutt fikk 8-4. Et par minutter på overtid gjorde jeg den vanlige tabben med å skrive klar det jeg skulle twitre etter kampen ble blåst av, så da kom selvsagt kampens siste scoring. 9-4, og jeg som sto bak gjestenes mål var glad keeper holdt sin jevne strøm av ord ganske lavmælt, for jeg mistenker at det ikke var spesielt hyggelige ting han mumlet.
Da dommeren endelig blåste var det bare å si takk for laget til de andre, og sette kursen hjemover igjen med Olav Traaen og England-USA på bilstereoen.
Har startet sluttspurten i banehoppingsesongen før fotballferien, og først ut denne uka var en tur til Halden. Da jeg i fjor skulle og se Kvik Halden kjørte jeg jo først feil og havnet på Strupe, og det var dit jeg denne gangen skulle for å se klubbens andrelag ta imot Sarpsborg FK til fjerdedivisjonskamp.
Etter en herlig kjøretur gjennom indre Østfold ankom jeg Halden fra en uvant vinkel, men fant lett fram til banen. Hilste kjapt på dommeren som jeg har møtt flere ganger før på kamp i Østfold. Da kampen startet etter litt kjapp nødreparasjon av det ene målnettet var vi ikke langt unna 50 personer som omkranset banen.
Hjemmelaget viste raskt at de hadde tenkt å ta alle tre poengene i kveld, og da de etter et kvarters tid gikk opp i 1-0 var det langt fra ufortjent.
Mens hjemmelaget kunne være fornøyde med å skape flere gode sjanser, så bredte det seg noe frustrasjon hos de blåstripete fra fylkeshovedstaden. Keeper lot både medspillere og seg selv få høre hva han syntes om prestasjoner han mente ikke holdt mål, så her var ingen trygge.
Rett før halvtimen var spilt kom så et angrep som var omtrent som en varm kniv i smør. 2-0, og SFK virket helt sjanseløse.
Fem minutter før pause kom også 3-0 etter et fint angrep. Jeg fryktet nå at det kunne bli virkelig ufint for særpingene utover i kampen.
Etter pause var Sarpsborg langt mer med i kampen, og skapte i løpet av de første ti minuttene av omgangen langt mer enn de hadde gjort hele første omgang. Jeg satt likevel med en følelse av at det ikke så mye var de som hadde hevet seg som det var Kviks spillere som hadde satt inn krabbegiret, og ikke gjorde mer enn de måtte for å holde unna.
Scoringene lot vente på seg, tross haugevis av hjørnespark, strålende kontringer og flere andre bra sjanser. Da dommeren som hadde hatt en meget rolig kveld på jobb blåste av kampen sto det fortsatt 3-0, noe ingen kunne klage på.
Mett og fornøyd etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen mot Romerikes hovedstad, hvor det var duket for eliteseriekamp. Inntok først en pub i sentrum, før vi kom oss videre ut til stadion.
Foto: Skjermskudd Eurosport
Jeg sjekket her inn i Groundhopper-appen, og fikk gratulasjon for min 75. Tromsø-kamp!
Det var grusomt varmt på tribuna, så jeg fant ut at for å spare krefter var det bare å legge seg der det var mest skygge, før det skulle flagges på innmarsj.
Da kampen kom i gang var det oppløftende å se at TIL hadde ballen klart mest, og styrte det meste som skjedde, bortsette fra foran motstanders mål. Der var det grusomt tannløst, og etter et kvarter fikk LSK et par-tre cornere, hvorav den siste endte med mål.
Ikke lenge etter kom også 2-0, og jeg begynte så smått å angre på at jeg ikke hadde blitt liggende nedi skyggeland. Ved å sette meg på rad 2 slapp jeg iallfall å se på elendigheta.
2-0 sto seg til pause, og vi fikk hentet litt nye krefter i tunnellen under tribuna, mens Gutan klargjorde et par bytter. Trond slo av en prat med politiet, uten at de denne gangen heller skjønte at de hadde med en svært farlig figur å gjøre, som burde legges i jern umiddelbart.
TIL var kanskje et lite hakk bedre foran mål i andre omgang, men til gjengjeld var de ikke like dominerende ute på banen, så det ble fortsatt tungt. Hvordan målene kom har jeg enten gått glipp av eller fortrengt, men både nummer 3 og 4 ble iallfall scoret utover i omgangen.
Da jeg ti minutter før slutt fikk beskjed om å bare pakke sammen storflagget fant jeg ut at det var like greit å pakke seg selv inn i det.
Da min opprinnelige groundhoppingsplan for dagen falt i fisk pga en utsatt kamp i Hedmark endte jeg opp med å bare ta en liten snartur i nabolaget i stedet. Etter en ettermiddagslur som holdt på å bli for lang våknet jeg et kvarter før kampstart, stappet batterier i kameraene og stormet ut av leiligheta.
Jeg ankom Rommensletta akkurat i tide til avspark, og fikk se et friskt hjemmelag komme til flere sjanser i de første minuttene av kampen. Samtidlig var det liten tvil om at gjestene var et topplag i divisjonen, mens hjemmelaget sliter med ryggen mot nedrykksstreken.
Kampen ble litt preget av varmen, og spillerne ble etter hvert litt varme i topplokket. Etter tjue minutter holdt det på å koke over for flere av hjemmelagets menn da dommeren pekte på straffemerket. Etter en samtale med sin rutinerte assistent fastholdt han at det var straffe, og alle ventet at 0-1 skulle komme. Bom!
Flere både på og utenfor banen snakket om at det var karma som slo tilbake når den tvilsomme straffen ikke ble konvertert til mål, men Lørenskog-spillerne hadde nå skjønt at dette ikke kom til å bli noen walk in the park, dersom de skulle ha tre poeng med seg over kommunegrensa.
Rommen kjempet som løver, og det kom flere store sjanser begge veier, og også flere (avviste) krav om straffespark begge veier. Så, etter 42 minutter klarte endelig Lørenskog å overrumple Rommens forsvar. 0-1.
0-2 kom bare et par minutter etterpå, og denne gangen må jeg si at Rommen-forsvaret kan skylde litt på seg selv. Det virket litt som om spillernes tanker allerede var i garderoben, mens de faktisk trengtes på banen.
Etter pause gikk det faktisk bare tre minutter før hjemmelaget fikk satt ballen i mål, men assistentdommer hadde flagget oppe for en hårfin offside, så det sto fortsatt 0-2.
Lørenskog fortsatte å vise at de var det beste laget, mens Rommen fortsatte å kjempe for å få en scoring, men de måtte vente helt til det var spilt 75 minutter før de fikk uttelling. 1-2, og ny spenning i kampen.
Etter en del skader i andre omgang ble det lagt til nesten seks minutter før gjestene kunne puste lettet ut og juble for tre poeng. På vei tilbake til bilen overhørte jeg for øvrig en samtale hvor en Rommen-spiller ble forsøkt hentet over til naboene Romsås, uten at jeg helt tror han bet på agnet.
Kasta meg i bilen etter jobb fredag og satte kursen nordover og etter hvert vestover, mot Ringerike. I Heradsbygda, en forstad til Hønefoss var det duket for sjettedivisjonskamp. Hjemmelaget var gultrøyene i Heradsbygda IL, mens gjestene kom fra Åmot, og bar hjemstedets navn, Åmot IF.
Banen lå idyllisk til i en liten dal, og jeg innså raskt at her kom det til å bli hett. Startet for sikkerhets skyld med litt solfaktor, før jeg satte meg til rette på en benk med god utsikt til banen. Det var ikke noe kiosktilbud under kampen, men ei av hjemmesupporterne hadde med seg ei kanne kaffe og noen pappkrus, så de mest desperate ble redda uansett.
Ute på banen var det lenge ganske jevnt. Gjestene hadde kanskje noe mer ballbesittelse, men de største sjansene var det hjemmelaget som kom til. Da ballen etter et kvarter ble satt i mål var det absolutt ikke ufortjent.
Knappe ti minutter før pause kom kampens neste mål, og denne gangen var det et frispark som endte opp i garnet. Veien inn i mål var for øvrig via tverrligger og keepers rygg, så her handlet det også om å ha litt marginer på sin side.
Jeg hadde alt skrevet klar en tweet om at det var pause da vi fikk et reduseringsmål, og lagene gikk dermed til pause med 2-1 i dommerens bok. Pausen gikk med til å tusle i bilen og hente en varm vaniljecola for å unngå heteslag, samt å spraye seg med myggspray, for etter som sola forsvant bak skogkanten kom det masse småkryp fram.
Etter pause fikk gjestene et tidlig hjørnespark som ble utnyttet på verst tenkelige måte. Hjemmelaget fikk tak i ballen, og kontret inn 3-1. (uten at jeg klarte å få med riktig hele kontringen på video)
Før ti minutter av andre omgang var spilt fikk endelig Åmot ballen i mål, men hadde Heradsbygda hatt litt tur og marginer i første omgang, så hadde Åmot det motsatte nå. Rett før skuddet gikk hadde en Åmot-spiller blitt utsatt for noe ureglementert, og dommeren blåste tidlig. Frispark i stedet for mål var nok en fattig trøst for gjestene.
Vondt ble til verre da kommunikasjonen mellom forsvar og keeper hos de hvitkledde sviktet etter 52 minutters spill, og 4-1 ble satt i mål.
Etter 61 minutter fikk så endelig Åmot satt inn en scoring. Kunne vi få ny spenning i kampen? Med 7-8 minutter igjen viste det seg at vi definitivt kunne få mer spenning. 4-3, og alt lå til rette for en heidundrande finale på kampen.
Så, med fem minutter igjen av kampen kom en tøff takling inne i Heradsbygdas sekstenmeter. Alle forventet straffe, men dommer bare slo ut med armene. Dette fikk det til å koke over for flere av gjestene, og i stedet for straffespark fikk de et gult kort. Jeg overhørte flere med tilhørighet til hjemmelaget diskutere dette etter kampen, og de var overbeviste om at dommeren her berget dem.
Flere scoringer ble det nemlig ikke, og kampen endte 4-3. Heradsbygda kunne feire sesongens første trepoenger, mens gjestene fra Åmot måtte reise tomhendte hjem.
Etter å ha gledet meg til å se kamp på Torshovbanen i Lørenskog i ukesvis oppdaget jeg til min store ergrelse at kampen jeg hadde tenkt å se der (som var en av to seniorkamper berammet der i år) var flyttet til en annen bane. Jeg tenkte først å dra til Løten på fjerdedivisjonskamp i stedet, men oppdaget plutselig at det var en nærmere mulighet. På Jessheim idrettspark var det klart for niendedivisjonskamp mellom Sand 2 og Varpe.
Ved ankomst oppdaget jeg at Varpe, som ligger definitivt sist i niendedivisjon med 0 poeng og en forferdelig målforskjell, bare hadde ni mann i oppvarming, og jeg mistenkte at det kunne bli tungt for laget fra øverst i Nittedal også i dag. Det gikk rykter om at en tiende spiller skulle komme etter hvert, men da dommeren blåste i gang kampen var de fortsatt bare ni tilstede.
Gjestene startet i en frekk 4-3-1-formasjon, og ble langt fra overkjørt fra start. Hjemmelaget hadde dog et klart tak på det som skjedde, og da 1-0 kom på et frispark etter sju minutter, omtrent samtidig som Varpes tiende mann kom, så var det langtfra ufortjent.
2-0 kom bare tre-fire minutter senere, da keeper etter å ha kommet langt ut av mål lot til å ha full kontroll, men så hadde en svært uheldig klarering som ble plukket opp av en motspiller som enkelt trillet den i det tomme målet.
Varpe fikk deretter sin første store sjanse da et frispark ble hamret i tverrliggeren, og deretter kunne de endelig bytte inn sin tiende spiller, som viste seg å være keeper, sånn at han som hadde stått i mål til nå kunne rykke ut og bli utespiller.
Noen umiddelbar effekt fikk dog ikke økningen i antall spillere, og like før halvtimen var spilt kom 3-0, da Varpes forsvar sluttet å spille fordi de mente ballen var ute. Dommeren var ikke enig, og da Sands spillere fortsatte spillet, så endte det med scoring. Mine bilder kan ikke vise om ballen var ute eller ei, men man må spille til dommeren blåser.
Ballen på vei ut av banen
Ballen på vei inn i banen igjen
Like før pause dukket så enda en Varpe-spiller opp, og hans blotte nærvær var så inspirerende for lagkameratene at før han i det hele tatt hadde fått begynt å skifte kom 3-1, som også var stillingen da dommer blåste for pause.
Etter en kort pause hvor det ikke skjedde mer spennende enn at et ambulansehelikopter kom flaksende forbi i lav høyde kom kampen igjen i gang, nå med elleve spillere på hvert lag. Ti minutter etter hvilen kom så en ny scoring, og denne gangen var det et Varpe-innkast som ble stusset videre og fintet ut samtlige defensive spillere hos Sand 2, og vips så sto det 3-2 og det var igjen spenning i kampen!
Rett etter timen var spilt fikk så Sand et straffespark, hvor de sendte fram keeper for å ta det. Han gjorde ingen feil, og det sto 4-2.
Like etterpå kom så et mål av typen vi hjemme i Mo i Rana ville kalt et «grøvelmål», Sand 2 ledet nå 5-2, og lite tydet på at Varpe skulle ta sine første poeng for sesongen i kveld heller.
Med omlag en halv omgang igjen var det duket for noe av det merkeligste jeg har opplevd på en fotballbane noensinne. Plutselig merket jeg at dommer hadde gått ut over sidelinja, og jeg regnet med at han skulle drikke eller noe, men så hørte jeg plutselig at det ble blåst i fløyta! Det viste seg at Sands kaptein hadde tatt på seg en overtrekksvest og overtatt fløyta, mens han som til nå hadde dømt dro av seg dommertrøya og tok på ei hvit Sand-trøye. Det viste seg rett og slett at dommeren skulle byttes inn som spiller for hjemmelaget!
Mens Sand ventet på å få tatt byttet kom en helt horribel kollaps i forsvaret, og Varpe reduserte til 5-3. Like etterpå kom de med en finfin kontring som kunne skapt nytt liv i kampen, hadde ikke avslutningen vært skuffende.
Helt på tampen kom så muligens kampens fineste angrep, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-3. Hjemmelagets trener (som hadde ansvar for tidtakinga) signaliserte at det var spilt 90 minutter, og dommer (som altså hadde startet kampen med kapteinsbindet for hjemmelaget) blåste av kampen.
Ankom stadion i god, tid, og mens jeg satt og ventet kom plutselig hjemmelagets trener bort og hilste på meg. Han kunne fortelle at de hadde fanget opp at naboene fra Moelven hadde gitt meg et klubbskjerf da jeg var der, og da kunne jo ikke de være noe dårligere. Tusen takk for et fint gulblått skjerf!
0-1 sto seg til pause, da jeg testet de lokale vaflene. Helt greit.
