Kvik Halden - Bjørnevatn 6-1

Etter at jeg først hadde tatt turen til Østfold for å se kamp, var det jo for dårlig å nøye seg med bare én, så jeg kasta meg i bilen og kjørte videre til Halden for å se byens stolthet ta imot Bjørnevatn til kamp i samme divisjon som den forrige kampen jeg så.

Vel framme i Halden kjørte jeg først grundig feil. Hvem kunne vel gjette at å skrive «Kvik Halden» i Google Maps-appen førte deg til en liten fislebane i et boligstrøk, mens for å  komme dit kampen skulle spilles måtte man skrive «Halden stadion»? Det var heldigvis god tid til kampen, og relativt kort vei å kjøre, så det var med god margin jeg tjuvparkerte på parkeringsplassen til den lokale Würth-butikken.

På plass på stadion fant jeg kiosken og kjøpte is og vann, for i varmværet forsvant det utrolig  mye væske fra kroppen. Vekslet så på nytt noen ord med groundhopperen jeg møtte i pausen på Øssia, før jeg fant meg en fin plass med både skygge, sol i ryggen og god utsikt. Alt lå til rette for en finfin kamp, på et stadion som helt klart var bygd i en tid klubben ikke kjempet blant de nest beste på nivå fire, og med en nydelig bakgrunn i ærverdige Fredriksten festning.

En ekstra dimensjon til dette oppgjøret ga det faktum at dette var et møte mellom de to lagene i norsk fotball 2018 som holder til lengst unna hverandre. I luftlinje er det nesten 1500 km fra Halden til Bjørnevatn, men lagene var satt i avdeling sammen fordi for finnmarkingene ville det å reise andre steder enn til Østlandet være omtrent uoverkommelig både praktisk og økonomisk.

Kampen startet på verst mulig måte for gjestene fra nord. Etter bare to minutter ble et hjørnespark stanget i mål, og herfra og inn handlet det ikke om hvilket lag som skulle vinne, men om hvor stor seieren skulle bli.

Til tross for bortimot enveiskjøring mot Bjørnevatn-målet tok det nesten tjue minutter før 2-0 kom, da en utrusende keeper ble overlistet av den svært gode Jiress Suka Suka. 3-0 kom så ti minutter senere, før en kort corner som ble avskrevet som tull fra tribuna fem minutter etter det igjen ble til 4-0. Så mye for tribuneekspertisen.

4-0 sto seg til pause, men da lagene kom tilbake etter pause var det fortsatt hjemmelaget som hadde full kontroll. Etter seks minutter av omgangen var nevnte Suka Suka «on fire» igjen, og det sto 5-0.

Dette sto seg fram til drøye fem minutter før full tid, da en ellers god dommer gjorde en svært merkelig avgjørelse. En haldenspiller falt omtrent på hjørnet av sekstenmeteren, og dommeren blåste til alle andre enn ham selvs store forundring for straffespark. For det første var det omtrent umulig å forstå at det skulle vært noen straffbar situasjon som gjorde at spilleren gikk i bakken, og for det andre var det rimelig klart at det som eventuelt skjedde, måtte ha inntruffet utenfor sekstenmetersstreken. Men, dømt er dømt, og straffen ble ekspedert i mål.

På overtid fikk så haldenserne mulighet til å rette opp i målforskjellsprotokollen da også de fikk straffe, og også denne gikk i mål, så sluttresultatet ble 6-1.

Hjemreisen for finnmarkingene ble nok tung, men for meg ble det en koselig kjøretur gjennom Østfold med Tarragona Radio på bilstereoen hvor jeg kunne høre mitt kjære Nàstic berge plassen på nivå to i spansk fotball på klingende katalansk!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.