Mitt forrige forsøk på å besøke Moelv idrettspark ble en bomtur, da det viste seg at klubben hadde trukket andrelaget sitt fra serien uten å fortelle meg det. I dag hadde jeg derimot dratt for å se førstelaget spille, og som sist jeg så dem var det Søndre Land som var motstanderne. (Dette ble dermed ett av tre doble oppgjør denne sesongen hvor jeg ser begge kampene)
Kom ganske tidlig fram, og tok plass på den litt slitne tribuna, og etter hvert dukka klubbens trivelige styreleder opp sammen med en ung assistent jeg antar var sønnen hans for å selge billetter og overrekke meg et klubbskjerf. Hyggelig overraskelse!
Tribuna fyltes etter hvert opp med nærmere femti personer, og vi fikk se en litt nølende start på kampen. Det virket som om lagene følte hverandre litt på tennene, og det tok faktisk over et kvarter før vi fikk den første store sjansen, og den var det gjestene fra Randsfjordens bredder som kom til.
Dette var visst en vekker for hjemmelaget, som ikke lenge etterpå fikk et frispark litt inn på motstanders banehalvdel, dette ble en svært god mulighet, men ble klarert til corner. Dette hjørnesparket, derimot, det ble skrudd rett mot mål, og etter et mislykket forsøk på redning på strek sto det 1-0 etter 20 minutters spill.
7 minutter senere kom det nok en scoring, og igjen var det gjestenes keeper som måtte se ballen i nettet bak seg, etter at et skudd fra halvdistanse passerte ham.
2-0 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å teste de lokale vaflene. (Absolutt godkjent)
Etter pause tok det ca tre minutter før det sto 3-0, og nå hadde jeg en gryende mistanke om at kampen nok var avgjort.
Like før timen var spilt (De noe omtrentlige tidsangivelsene mine skyldes at kampuret ble startet for sent, og i andre omgang glemte jeg å starte egen stoppeklokke) kom så 4-0, etter at en Moelven-spiller ble revet ned inne i feltet. Straffeskytteren gjorde ingen feil.
5-0 kom ikke lenge etter, og som en fyr på sidelinja kjekt kommenterte «5-0 over Sunderland, det er jo ikke så verst!». Ca på dette tidspunktet dukka også bygdas store sønn, Thomas Lehne Olsen, opp. Litt usikker på om han ble overraska over å se meg, men han hilste iallfall. (Faren hans antar jeg var travelt opptatt med å følge lillebrors kamp med Lyn).
En kamp i kampen hadde vært at de to eneste rødhåra spillerne på banen spilte henholdsvis høyreback og venstreving, så det ble haugevis av dueller mellom dem. Etter hvert ble Søndre lands rødhåring byttet ut, og ikke lenge etter benyttet så Moelvens Syver Karlsen til å sette inn 6-0 etter en fin prestasjon rundt gjestenes sekstenmeter.
Knappe ti minutter før slutt kom 7-0, og nok en gang var det et straffespark som ga Moelvens nummer 10 et hattrick (Han scoret også kampens første mål, samt den forrige straffen).
Nesten umiddelbart etterpå kom så 8-0, da keeper Slåttsveen gjorde en svært god redning, men måtte gi retur på den. Returen ble kontant banket inn, og dette var faktisk en av de kampene hvor tross et svært stygt tap, så var keeper blant det tapende lagets beste spillere. Hjemmelagets keeper, derimot, han hadde etter at det ble 1-0 sannsynligvis en av tidenes roligste fotballøkter.
8-0 ble sluttresultatet, og jeg hastet til bilen for å sette kursen sørover til dagens neste kamp.
Etter pause tok det ca tre minutter før det sto 3-0, og nå hadde jeg en gryende mistanke om at kampen nok var avgjort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar