Askim - Rakkestad 1-2

Etter at en heftig tordenbyge hadde passert østover forbi Oslo var det ikke uten litt nervøsitet jeg satte kursen samme vei for å få med meg et lokalderby i indre Østfold. Tabelljumbo Askim skulle ta imot Rakkestad, og det var nok gjestene som på forhånd hadde et lite favorittstempel.

Etter en begivenhetsløs kjøretur sørover langs Øyerens østbredd ankom jeg Askim, og oppdaget at også dette stadionet hadde tribuner som var bygd helt uten omtanke for publikum. Siden tordenet hadde tatt en annen vei var det sånn at man måtte velge mellom sitteplass, eller det å se hva som skjedde på banen, for om man tok plass på tribunen, da ville man ikke se annet enn den lave kveldssola rett imot. Utrolig mange stadioner har publikumsplassene denne veien, noe jeg virkelig ikke kan skjønne hensikten med!

Jeg fant ut at jeg ikke skulle være på tribuna i dag, og etter å ha spist en svært god vaffel i kiosken (Som var på motsatt side fra tribuna, noe som umulig kan være bra for omsetninga) stilte jeg meg bak det ene målet. Her hilste Rakkestad-keeper Grabowski på meg, så han huska tydeligvis vår lille Mo i Rana-samtale etter sist jeg var og så laget hans spille.

Bortelaget kom som ventet best i gang, og det hadde ikke gått mer enn syv minutter da kveldens første mål kom. Veteranen Fredrik Nøkleby fikk ballen i feltet, og tok den vakkert ned og vendte seg i rett retning og skjøt. Askims keeper burde nok tatt den, men den spratt forbi ham, og etter et nervepirrende sekund fortsatte den inn i mål.

Rakkestad fortsatte å ha et grep om det som skjedde på banen i 10-15 minutter til, men så slappet de av litt, og dermed kom Askim mer og mer inn i kampen. Etter 35 minutter kom det en stor sjanse til de blåkledde, og Grabowski kunne prise seg lykkelig for at en av medspillerne hans rakk fram og fikk avvrget målet.

Tre minutter senere var det derimot ingen som kunne avverge målet. En corner ble perfekt plassert i feltet, og Arber Rexhaj kunne lekkert heade inn utligningen.

1-1 sto seg til pause, noe som ikke var helt ufortjent slik omgangen hadde utviklet seg. Lagene gikk i gardroben, mens jeg utnyttet muligheten til å ta en vaffel til for å teste om det at den før kampen var så god bare var flaks. (Det var det ikke. Askim bød helt klart på årsbeste på vafler.)

Da dommertrioen etterhvert dukket opp igjen (Lagene hadde da alt stått klare i flere minutter) og andre omgang startet var det tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde sett at Rakkestad bare kunne skylde på seg selv for at det var uavgjort. De rødkledde var tilbake i samme sporet de hadde vært første del av første omgang, og virket å ha mer eller mindre full kontroll på det som skjedde på banen.

Tross kontroll lot scoringene vente på seg, og vi som så på måtte ta til takke med litt håndgemeng for å få litt action. Ca halvveis ut i omgangen smalt det i en duell, og han som ble klipt ned var ikke spesielt fornøyd da han kom seg på bena igjen. Det ble heldigvis ikke noe mer alvorlig enn litt knuffing (Mye takket være medspillere som klarte å roe ned situasjonen), men det endte likevel med gult kort til begge de involverte.

Så, litt over halvtimen ut i omgangen kom scoringen de tilreisende, som utgjorde en betydelig del av de oppunder hundre tilskuerne, hadde ventet på. Et skudd som keeper burde hatt en grei jobb med å holde smatt ut av hendene hans og trillet videre, og en Rakkestad-spiller fikk en lett jobb med å sette inn 1-2-målet.

Resten av kampen holdt Rakkestad ballen mye i laget, og klarte effektivt å nøytralisere Askims forsøk på å utligne igjen, og det hele ebbet ut med tre poeng til bortelaget, og ingen til hjemmelaget. Alt i alt var dette nok ikke et ufortjent resultat, men jeg mistenker at Askim-keeperen neppe sover veldig godt i natt.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Blaker - Aurskog-Høland 3-3

Lot groundhopping være groundhopping i kveld, og tok turen til Bruvollen i Blaker for tredje gang, for å se «kjendisene» fra Blaker ta imot naboene fra Bjørkelangen og Løken til fjerdedivisjonskamp. Etter en liten sightseeingrunde ankom jeg stadion hvor det foreløpig ikke var så veldig mange andre og fant meg en fin sitteplass.

Dette var den første høstlige kvelden på østlandet, og i tillegg til at det var utrygt for regn blåste det en voldsom vind skrått inn over banen. Denne vinden skjønte lagene at ville virke inn på spillet, og alt før man var satt i gang fikk den en konsekvens ved at de som vant myntkastet valgte å bytte side, så det ble hjemmelaget som spilte i medvind i første omgang.

Tross motvind var det gjestene som kom best i gang da de like før kvarteret var spilt opplevde at en corner ble reddet på strek, sannsynligvis med armene, og sannsynligvis på straffbart vis.

Dommer valgte å ikke dømme mot hjemmelaget her, men i rettferdighetens navn kom det scoring på innkastet umiddelbart etterpå. 0-1.

Etter omlag 23 minutters spill var det så hjemmelagets tur å score. Et frispark i medvind fra rundt 35 meter fikk litt hjelp av vinden, og traff en utstrakt fot på en måte som gjorde at ballen spratt over keeper. 1-1

Ikke lenge etter gikk to spillere opp i en hodeduell på midtbanen. Mens spilleren fra Aurskog-Høland ble liggende nede stormet Blaker fram i angrep og satte inn 2-1. På dette tidspunktet var dommer Sandvold ikke spesielt høyt i kurs hos de hvitkledde. Det ble også ropt etter offside, og dommeren var og hadde en lang prat med den unge assistenten sin før han markerte for at målet ble stående.

Det var nå begynt å regne, og generelt blitt ganske ufyselig, noe som på sett og vis smitta over på spillet på banen. En Aurskog-Høland-kontring ble like før pause stoppet på noe ufint vis og det ble faktisk ropt etter rødt kort, men synderen måtte nøye seg med et velfortjent gult kort, og 2-1 sto seg til pause.

Da det ble blåst av var en av gjestene så frustrert over dommertrioen at en av trenerne stormet mot ham for å roe ham ned så han ikke skulle pådra seg noe høyst unødvendig kort.

I pausen ble det tid til en vaffel før jeg kunne observere at Skeids trener Tom Nordlie dukket opp og stimet rett bort til hjemmelagets benk hvor han prata med de av spillerne som ikke var i garderoben. Selv prøvde jeg febrilsk å finne noen som solgte lodd, men før jeg visste ordet av det kom speaker på høyttalerne og kunngjorde vinnerloddene. Dårlig gjort å ikke gi meg vinnersjanser!

Regnskyene kombinert med det faktum at klokka var passert 20.00 og at kalenderen viste midten av august gjorde sitt til at det tidvis var ekstremt dårlig lys på banen, og det var nesten litt slitsomt å se kampen på banen, som ikke har flomlys. Etter knapt tjue minutter av andreomgangen kom det en ny regnbyge, og mens jeg fiklet med å få opp paraplyen jeg vant på Sørlandet i fjor utlignet Aurskog-Høland til 2-2.

Hjemmelaget var i det store og det hele langt mer tafatte i andre omgang, og med et knapt kvarter igjen tok gjestene på nytt ledelsen, da en spiller på vei ut av feltet ble felt og det ble straffespark og 2-3.

Basert på det som hadde skjedd i resten av omgangen virket veien til poeng for Blaker nå svært bratt, men etter 82 minutter og 15 sekundre fikk rødtrøyene det endelig til. Et flott angrep rullet opp på venstrekanten og ble avsluttet med en super avslutning i lengste hjørne. 3-3, mer eller mindre ut av det blå.

Resten av kampen la gjestene inn et voldsomt trøkk, men tross neseblod til en hvitskjorte og rødt kort til en Blaker-spiller ble det ikke flere mål. Hvordan de som et par minutter før slutt kunne vite dette overgår min forstand, for jeg kan iallfall ikke se noen annen grunn til å forlate kampen på 3-3 med under to minutter igjen! Kampen sluttet med en smell i hodet til en Blaker-spiller som ble liggende nede. Dommer valgte da først å blåse av pga skaden, og så kom han med en slags halvhjertet avblåsning, så ingen egentlig var sikre på om det var over eller ikke.

Etter hvert skjønte man at kampen var over, og slik andreomgangen hadde vært var det nok vertskapet som var mest fornøyd med det ene poenget man satt igjen med etter kampen, mens de besøkende nok var alt annet enn fornøyde.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Holter - Frogner 9-2

Etter at D60-en havarerte på mandag gikk tirsdagskvelden med til å kjøpe nytt kamera, og med en så godt som ny D7000 i sekken tok jeg en onsdagsutflukt til Holter hvor den falne storheten (Spilte på nivå 3 i 1997) nå skulle ta mot Frogner fra Sørum til syvendedivisjonskamp.

Da jeg ankom stadion fant jeg ut at det krydde av folk der. Dette var ikke fordi interessen for syvendedivisjonskampen var spesielt stor, men det var en G11-kamp mot Ull/Kisa som foregikk på banen mens A-lagsspillerne varmet opp.

Jeg fant meg en plass sammen med dommerveilederen på den lille tribuna foran kioskbygget mens G11-kampen ble avsluttet, og prøvde å finne ut hvordan i alle dager man fikk endret fra feltfokus til punktfokus på det nye kameraet mitt. Etter litt kjapp googling fant jeg det ut, og følte meg klar for kamp.

Kampen startet ganske jevnt, og gjestene hadde flere store sjanser, blant annet en situasjon hvor en spiller kom helt alene mot keeper, og garantert hadde scoret hadde han turt å skyte litt før, men faren ble avverget av en Holter-forsvarer som kom stormende hjem og satte inn en førsteklasses takling. Frogner fikk også et frispark fra omlag 17 meter som fikk en av de som befant seg på tribunen til å utbryte «Det er jammen bra Ronaldo ikke spiller på Frogner»! (Frisparket ble for øvrig slett ikke så verst, men keeper vartet opp med en god redning.

Like etter halvtimen var spilt kom så den første scoringa i kampen, og det var hjemmelaget som fikk åpne ballet etter en aldri så liten kommunikasjonssvikt mellom de rødkleddes keeper og en forsvarsspiller.

Holter kjente nå smaken av blod, og vartet opp med flere cornere som ga enorme sjanser. En avslutning gikk i stolpen før returen ga en ny corner, og på den nye corneren klarte keeper såvidt å bokse ballen i tverrliggeren. Frogner var virkelig rystet!

Etter 38 minutter kom neste mål, og det var igjen hjemmesupporterne som fikk grunn til å juble. Denne gangen var det den noe medtatte gressmatta som ga litt hjelp til de grønne, da et skudd som keeper så ut til å ha kontroll på fikk en uventet sprett og forsvant bak ham uten at han kunne gjøre noe med det.

Rett før pause kom så omgangens store prestasjon. Holters nummer 39, Martin Lundemo Syvertsen, gjorde et fabelaktig soloraid, før han avsluttet forbi keeper og i mål. 3-0 sto seg til pause.

I pausen oppdaget jeg at kiosken som var åpen da jeg kom nå var stengt, og flere av de frammøtte snakket om at foreldrene til A-lagsspillerne burde tatt ansvar for å holde kiosken åpen under kamper, slik foreldrene til G11-spillerne hadde gjort. Det gikk faktisk så langt at folk snakket om å opprette en facebookgruppe for å koordinere dette, så jeg blir ikke overrasket om de faktisk realiserer det!

Før fem minutter var spilt av andre omgang kom det nok en scoring, og igjen kom den som resultat av at Syvertsen herjet med Frogner-forsvaret. Like etterpå kom så Holters forsvar i fokus da de rev overende en Frogner-spiller, så gjestene fikk redusere til 4-1 på straffespark.

Etter drøyt 12 minutter kom så 5-1 på en flott avslutning fra spiss vinkel, og bare noen minutter senere var ballen igjen i mål, men denne gangen mente dommer Amundsen at han som scoret var offside og annullerte scoringen. (Beklager at videoen er noe uskarp)

Da 6-1 kom med rett under et kvarter igjen av kampen sto jeg bak mål på motsatt side av banen, så nøyaktig hva som skjedde så jeg ikke. Like etter kom det noen få regndråper, så jeg rømte inn under det lille taket på tribuna igjen, og fikk derfra se Holter-forsvaret gjøre en liten glipp som førte til nok en redusering.

7-2 kom bare ett minutt senere, og igjen var det Syvertsen som gjorde det. Etter min mening banens klart beste i kveld! Samtidig som en Holter-forsvarer og en Frogner-spiss knuffet litt kom så 8-2, før sluttresultatet ble fastsatt til 9-2. En tung kveld for de rødkledde som etter 11 kamper har 0 poeng…

Jeg hoppa i bilen for å finne meg en spennende vei hjem igjen, og på veien møtte jeg en regnbyge som fikk meg til å innse hvor lenge det var siden sist jeg hadde kjørt i regn, da jeg nesten ikke husket hvordan man slår på vindusviskerne i bilen!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Dalen - Fjellhamar 3 (2-2)

Etter et godt suppemåltid ble jeg litt rastløs, og tok bilen fatt i retning Gan sør for Fetsund, hvor bygdas gutter på Dalen IL skulle ta imot tredjelaget til Fjellhamar. Dette var ikke bare min første åttendedivisjonskamp, men også min første kamp med et tredjelag, så jeg var spent på hva som ville møte meg.

Ved ankomst på Dalheim ble jeg møtt av høy musikk som dundret ut fra et lite PA-anlegg i hjørnet, men ellers et flott anlegg i kveldssola. For å unngå motlys ruslet jeg til det hjørnet av banen hvor jeg fikk sola i ryggen for å få tatt noen bilder før fotolyset forsvant. Til min store frustrasjon oppdaget jeg at min trofaste gamle D60 (D3300-en hadde jeg lånt ut til et bluegrass-band) var begynt å krangle, så det ble fotografert mindre enn vanlig denne kvelden.

Som vanlig på lavt nivå var det kun hoveddommer tilstede, i tillegg var en mann fra hvert lags støtteapparat utskremt for å stå på linja og markere om ballen var ute eller ei, en jobb som ble gjort med varierende engasjement.

Selve det som skjedde ute på banen i første omgang var ikke stort å skrive hjem om. En Fjellhamar-spiller fikk tidlig en kanonsmell der det gjør mest vondt, noe som fikk kompisene til å fnise om «hodeskade», han kom seg heldigvis på bena igjen etter litt meditasjon. En som ikke kom seg på bena var en lagkamerat av ham som fikk seg en smell i ankelen, han forsvant ut og ble ikke sett på banen igjen.

Som sagt, ikke veldig mye sportslig å melde fra første omgang, annet enn at Dalens keeper på et tidspunkt vartet opp med en veritabel superledning, men til slutt måtte han og lagkameratene hans melde pass. En ball gikk i stolpen og etter litt klabb og babb (jeg sto på motsatt ende av banen, så jeg så ikke helt nøyaktig hva som skjedde), så sto det 0-1. Dette sto seg til pause, og det var muligens gjestene som hadde vært farligst i omgangen sett under ett.

Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen hadde hjemmelaget tydeligvis bestemt seg for at denne kampen skulle de ikke tape. Likevel så det stygt ut. Megasjanse etter megasjanse endte opp enten i Fjellhamar-keeperens armer eller utenfor stengene, og etter hvert dabbet det vanvittige trøkket av.

En av kampens noe humoristiske situasjoner inntraff da en av gjestene var i ferd med å starte en kontring, men kontant ble klippet ned av en av de gulkledde. Etter noen alvorsord fra dommeren fikk synderen gult kort, og man kunne da høre ham forklare seg med at «jeg orka ikke å løpe mer». Som Dalens speaker, linjemann og altmuligmann sa: Det er ingen unnskyldning, men definitivt en forklaring.

Etter 77 minutter av kampen kom Fjellhamar med et stjerneangrep. Alle pasningene satt, og til slutt fikk sistemann en enkel jobb med å få ballen forbi keeper. Det så nå stygt ut for Dalens sjanser, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på at dette skulle de klare å hente inn.

Så feil kan man ta, bare to minutter etter 2-0-scoringen kom reduseringen. Et megabra skudd skrudde seg gjennom feltet og inn i lengste hjørne i Fjellhamars mål forbi en sjanseløs keeper. 2-1 og nytt håp for vertskapet.

Da klokka tikket mot 90 minutter erklærte tidligere nevnte altmuligmann at nå ble det poeng, Dalen var drevne på å score på overtid. De fleste rundt ham fniste nok litt, men knapt to minutter på overtid fikk plutselig hjemmelaget et frispark litt inne på motstanders banehalvdel. Frisparket ble perfekt plassert i feltet, hvor et hode traff ballen og vippet den over en utspilt keeper. 2-2!

Fjellhamar prøvde å bruke det siste minuttet overtid til å slå tilbake, men lyktes ikke, og det endte med ett poeng til hvert av lagene, noe som nok alt i alt var et rettferdig resultat i en kamp hvor Dalen var like ineffektive som Fjellhamar var effektive.

Oppsummering 130817

Endelig på tide å starte med oppsummeringer igjen, men strengt tatt lite å juble for denne gangen…

Det hele tyvstartet onsdag, da Nàstic spilte treningskamp mot Espanyol, noe som endte 0-2 med ti mann på banen.

Fredag var det tid for Eliteseriekamp, men Tromsø gikk på nok et tap. På bussen hjem fikk vi heldigvis høre at Manchester United åpnet Premier League med å ta tre poeng.

Lørdag skulle Stålkameratene rette opp den dårlige starten på høstsesongen, men også de tapte sin kamp.

Helgas siste kamp var den tyske supercupen søndag kveld, hvor Eintracht Frankfurt ikke klarte å gjenskape resultatet fra cupfinalen i mai og gikk på en smell.

LLWLL er traurige greier…

Grei - Stålkameratene 4-1

Stålkameratene hadde for siste gang denne sesongen satt kursen sørover til hovedstaden, og denne gangen var det groruddølene fra Grei som skulle være vertskap. For virkelig å legge press på begge lag er begge med for fullt i striden rundt nedrykksstreken, og det var dermed en virkelig sekspoengskamp vi sto foran.

Etter å ha varmet opp på Bislett kom jeg altså til Greibanen, og rigget til en liten borteseksjon på tribuna, hvor det var uvanlig glissent. Her fikk jeg etter hvert selskap av Frode, en ranværing som definitivt faller inn i kategorien «gamle bardun». Veldig hyggelig!  Det som ikke var fullt så hyggelig var disse &%$&$% trafoboksene som er på lysmastene på alt for mange av Oslos fotballbaner, også her hadde vi en sånn som dekket store deler av feltet om vi ikke reiste oss.

Da kampen kom i gang fikk Stålkameratene som for anledningen manglet en rekke spillere med skader og karantener, og heller ikke hadde fått spilleklar nyanskaffelsen Vitalijs Barinovs (Som blant annet har 5 CL-kvalikkamper på CV-en sin!) raskt en støkk med en avslutning fra Grei som endte i tverrliggeren.

Stålkameratene kom raskt mer med i kampen, og dominerte etter hvert mye av det som skjedde på store deler av banen, men foran motstanderens mål var det sørgelige greier. Grei hadde kanskje ikke så mye spill, men til gjengjeld kom de smått til sjanser, og da jeg ble oppringt av Schau og Aune (2:30:40 ut i sendinga) måtte jeg si som sant var, at pr nå var jeg faktisk fornøyd med 0-0.

Litt før pause kom så kampens første mål. Det var kamp om ballen inne i feltet, og da en Grei-spiller på dramatisk vis gikk overende blåste dommeren raskt straffespark, til store protester fra alle gulkledde. Protestene førte ingensteds, og straffen ble kontant ekspedert i mål.

Det var dermed en slukøret gjeng ranværinger som tok turen til garderoben, men jeg hadde god tro på at dette skulle de kunne komme tilbake fra.

Etter pause gikk det ikke mer enn drøyt fem minutter, så skjedde det jeg hadde håpet på. Stålkam rullet opp et flott angrep, og Aleksander Iversen fikk æren ayoutv å avslutte det hele med scoring. 1-1 og nytt håp!

Adam var ikke så lenge i paradis, og ei heller fikk jeg være lykkelig så veldig lenge på Rødtvet i kveld. Ikke lenge etter utligningen kom 2-1, og da også 3-1 ble satt inn begynte jeg å se mørkt på tingenes tilstand.

Det ble etter hvert litt ampert på banen, og også enkelte tilskuere bidro med noen meldinger til spillerne ute på banen, men da Grei satte sitt fjerde mål for kvelden et lite kvarter før full tid var det egentlig lite igjen å spille om. Stålkam prøvde og prøvde, men det ble ikke flere mål, og returen til nord ble uten poeng denne gangen også.

Lyn - Fløya 5-1

For å varme opp litt til dagens hovedkamp tok jeg lørdag formiddag turen til Bislett for å se Lyn ta imot Fløya til toppoppgjør i tredjedivisjon avdeling seks. (Avgjørende for at jeg valgte denne kampen var det faktum at det var Bondens Marked på Majorstua, som jeg skulle besøke etterpå for å finne meg noe helgemiddag)

På plass på tribunen fikk jeg se godt oppmøte fra Bastionen som tydelig hadde skjønt at dette var en kamp det var viktig for de rødhvite å vinne skulle divisjonen vinnes og opprykket sikres, og at de måtte gjøre sitt som «den tolvte mann» for å bidra.

Kampen startet med et klart overtak for Lyn, og alt etter halvannet minutt kom den første scoringen. En skikkelig kalddusj for gjestene fra nord der, altså.

De grønnkledde kriget seg likevel inn i kampen igjen, og da vi nærmet oss halvspilt omgang var jeg tilbøyelig til å omtale det vi hadde sett som jevnspilt, men så kom det et forferdelig balltap i Fløyas forsvar. Dette var en Lyn-spiller kjapp å utnytte, og alene med keeper gjorde han ingen feil og doblet til 2-0.

Etter dette hadde hjemmelaget stort sett et fast grep rundt kampen. Fløya hadde ballen lite på motstanders banehalvdel, og fikk til lite når de hadde den på egen halvdel. Like før pause kom så Lyn med en sluttspurt før hvilen som kulminerte i en sjansebonanza som aldri ble avverget skikkelig, og da sto det plutselig 3-0 når lagene gikk til pause.

Etter hvilen var lite forandret, og før ti minutter var spilt hadde Lyn spilt seg til en corner som ble perfekt slått og stanget i mål. 4-0.

Drøyt ti minutter før full tid fikk Fløya kjempet seg til en corner. Etter nesten ett minutts spill endte også denne med mål. Til Lyn. Ting gikk virkelig ikke gjestenes vei.

Da klokka passerte 85 skjedde endelig det de tre Fløya-tilhengerne på tribunen hadde ventet på: Opphentingen var startet! Jubelen var stor, og Bastionen fant det passende å komme med noen klart humoristiske trusler om hva som skulle skje etter kampen mot de tre, som ikke virka nevneverdig skremt.

Det ble aldri noe mer opphenting enn det ene målet, og kampen endte dermed 5-1. Speaker avsluttet med å oppfordre folk til å ta med søpla, selv om det hang stadionreklame fra et stort gjenvinningsfirma i den ene svingen, som påpekte at det ikke finnes søppel mer.

Definitivt en viktig seier for Lyn, og jeg blir etter å ha sett denne kampen ikke det minste overrasket om de rykker opp i år. Vil spesielt nevne Eirik Haugstad som en spiller som virket å være minst ett nivå for lavt i tredjedivisjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.