Dalen - Fjellhamar 3 (2-2)

Etter et godt suppemåltid ble jeg litt rastløs, og tok bilen fatt i retning Gan sør for Fetsund, hvor bygdas gutter på Dalen IL skulle ta imot tredjelaget til Fjellhamar. Dette var ikke bare min første åttendedivisjonskamp, men også min første kamp med et tredjelag, så jeg var spent på hva som ville møte meg.

Ved ankomst på Dalheim ble jeg møtt av høy musikk som dundret ut fra et lite PA-anlegg i hjørnet, men ellers et flott anlegg i kveldssola. For å unngå motlys ruslet jeg til det hjørnet av banen hvor jeg fikk sola i ryggen for å få tatt noen bilder før fotolyset forsvant. Til min store frustrasjon oppdaget jeg at min trofaste gamle D60 (D3300-en hadde jeg lånt ut til et bluegrass-band) var begynt å krangle, så det ble fotografert mindre enn vanlig denne kvelden.

Som vanlig på lavt nivå var det kun hoveddommer tilstede, i tillegg var en mann fra hvert lags støtteapparat utskremt for å stå på linja og markere om ballen var ute eller ei, en jobb som ble gjort med varierende engasjement.

Selve det som skjedde ute på banen i første omgang var ikke stort å skrive hjem om. En Fjellhamar-spiller fikk tidlig en kanonsmell der det gjør mest vondt, noe som fikk kompisene til å fnise om «hodeskade», han kom seg heldigvis på bena igjen etter litt meditasjon. En som ikke kom seg på bena var en lagkamerat av ham som fikk seg en smell i ankelen, han forsvant ut og ble ikke sett på banen igjen.

Som sagt, ikke veldig mye sportslig å melde fra første omgang, annet enn at Dalens keeper på et tidspunkt vartet opp med en veritabel superledning, men til slutt måtte han og lagkameratene hans melde pass. En ball gikk i stolpen og etter litt klabb og babb (jeg sto på motsatt ende av banen, så jeg så ikke helt nøyaktig hva som skjedde), så sto det 0-1. Dette sto seg til pause, og det var muligens gjestene som hadde vært farligst i omgangen sett under ett.

Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen hadde hjemmelaget tydeligvis bestemt seg for at denne kampen skulle de ikke tape. Likevel så det stygt ut. Megasjanse etter megasjanse endte opp enten i Fjellhamar-keeperens armer eller utenfor stengene, og etter hvert dabbet det vanvittige trøkket av.

En av kampens noe humoristiske situasjoner inntraff da en av gjestene var i ferd med å starte en kontring, men kontant ble klippet ned av en av de gulkledde. Etter noen alvorsord fra dommeren fikk synderen gult kort, og man kunne da høre ham forklare seg med at «jeg orka ikke å løpe mer». Som Dalens speaker, linjemann og altmuligmann sa: Det er ingen unnskyldning, men definitivt en forklaring.

Etter 77 minutter av kampen kom Fjellhamar med et stjerneangrep. Alle pasningene satt, og til slutt fikk sistemann en enkel jobb med å få ballen forbi keeper. Det så nå stygt ut for Dalens sjanser, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på at dette skulle de klare å hente inn.

Så feil kan man ta, bare to minutter etter 2-0-scoringen kom reduseringen. Et megabra skudd skrudde seg gjennom feltet og inn i lengste hjørne i Fjellhamars mål forbi en sjanseløs keeper. 2-1 og nytt håp for vertskapet.

Da klokka tikket mot 90 minutter erklærte tidligere nevnte altmuligmann at nå ble det poeng, Dalen var drevne på å score på overtid. De fleste rundt ham fniste nok litt, men knapt to minutter på overtid fikk plutselig hjemmelaget et frispark litt inne på motstanders banehalvdel. Frisparket ble perfekt plassert i feltet, hvor et hode traff ballen og vippet den over en utspilt keeper. 2-2!

Fjellhamar prøvde å bruke det siste minuttet overtid til å slå tilbake, men lyktes ikke, og det endte med ett poeng til hvert av lagene, noe som nok alt i alt var et rettferdig resultat i en kamp hvor Dalen var like ineffektive som Fjellhamar var effektive.