Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.
Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.
Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.
Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.
Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.
Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.
Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.
Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.
Ny dag, og tid for kanskje den kampen på denne lille europaturneen jeg hadde gleda meg mest til. Etter først å ha kjørt og fått i meg en bedre lunsj på Öland kjørte jeg tilbake til fastlandet, og fant fram til Guldfågeln arena hvor det skulle spilles allsvenskan-kamp mellom Kalmar og mitt lag i svensk fotball, IF Elfsborg.
Etter å ha parkert inntok jeg stadion, og selvsagt kom jeg fram til inngangen like etter en av supporterbussene fra Borås, så jeg måtte stå litt i kø før jeg kom fram til han som skulle tafse på meg for å sjekke at jeg ikke hadde noe pyroteknikk eller andre uhumskheter med meg inn på stadion. Etter å ha kommet meg forbi sjekkpunktet var det bare å forsere noen trapper, så var jeg på plass på bortaläktaren sammen med andre fans av «di gule».
Rett før kampstart brøt det ut stor jubel på bortefeltet, da det ble klart at serieleder fram til nå, Malmö, hadde gått på en smell og tapt sin kamp mot Mjällby. Dette betød at med seier her i dag ville Elfsborg overta serieledelsen, så dermed var presset på karene fra Västergötland foran kampen her på dette flotte stadionet. (Borteseksjonen vil jeg faktisk kategorisere som en av de aller beste jeg har besøkt).
Alt fra start gjorde Guliganerna seg bemerket, og det ble kjørt i gang en av mine favoritt-Elfsborg-sanger. Til tonene av «Vi er gulsvarta Elfsborg» malte de gulkledde ute på gresset på, men lenge uten at det ble noe resultat.
Like før halvtimen var spilt smalt det endelig. På feltet var vi gått over til å synge «Eleganterna, visa hjärta, gör oss stolta nu», og det var nettopp det som skjedde i motsatt ende av banen der ballen ble satt i mål til 0-1! Det var bare en ting å gjøre: Fortsette med samme sangen ei stund til!
0-1 sto seg inn mot pause, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på et lite avbrekk da den gamle Glimt-keeperen Ricardo Friedrich på overtid gikk totalt i svart og foretok en takling som gjorde at han slapp å spille andreomgangen. Det ble riktignok ikke mål på det påfølgende frisparket, men det var med stor optimisme vi tok pause mens «Alla rensar fisk i Göteborg» lød fra tribunen som en påminning om hva som venter neste helg.
Etter pausen startet IFE igjen bra, og da 0-2 kom i det 52. minutt var det bare å slippe jubelen løs! Nå kunne det da vel ikke gå galt mot ti mann?
De få sjansene Kalmar kom til ble enkelt ryddet unna, og samtidig presset og presset Elfsborg på, så da først 0-3 kom med et lite kvarter igjen av kampen, og like etter 0-4, så var det alt annet enn ufortjent. Hjemmepublikummet begynte etterhvert å forsvinne fra stadion, mens i vår ende av banen var det ingen som gikk! Da dommeren et par minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-4, og Elfsborg var på tabelltoppen!
Det ble selvsagt en relativt solid feiring sammen med spillerne, før de kunne gå i garderoben ledsaget av klare meldinger om hva som var forventet mot IFK Göteborg i det såkalte västderbyet neste helg. «Vi vinner guld och Blåvitt åker ur» var omkvedet her.
Da jeg til slutt forlot stadion møtte jeg igjen Bjørn-Christian som også her hadde skaffet seg fotoakkreditering og ordnet noen prima kampbilder og vi ønsket hverandre lykke til videre på ferden, som heretter gikk i litt forskjellige retninger. På vei vekk la jeg merke til at designet på sida av Elfsborgs spillerbuss klokelig nok hadde plass til flere årstall…
Etter å ha forlatt dagens første kamp svingte vi innom Systembolaget i Falkenberg, hvor mine passasjerer brukte usannsynlig lang tid på å kjøpe usannsynlig mye øl, så da vi endelig kom oss videre var jeg blitt over middels stresset med tanke på om vi skulle rekke fram i tide. Da vi endelig kom til Malmö fant vi utrolig nok en plass å parkere, og etter en kjapp liten gåtur var vi framme ved Eleda stadion, hvor det var klart for åpning av Allsvenskan-sesongen 2023 med kamp mellom Malmö og Kalmar.
Etter å ha forsert køen og en usedvanlig svak billettkontroll fant vi de spredte plassene våre på et nær utsolgt stadion, og rakk akkurat å få med oss slutten av en sterk tifo, før en avdød MFF-legende ble hedret med ett minutts stillhet før avspark.
Minuttet tok slutt, og kampen tok til, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter. Kampen ble raskt ganske så enveiskjørt, og for oss som satt bak Kalmars keeper foregikk det aller meste rett foran oss. Støttet av en svært solid kortside i motsatt ende malte skåningene på, men utrolig nok klarte Kalmar å ri av angrepsbølge etter angrepsbølge uten at de lyseblå fikk uttelling.
Etter tre minutters tillegg i tiden ble det pause, og etter femten minutters hvile ble spillet igjen satt i gang. Kalmar-supporterne hadde vært et positivt bekjentskap, og det var kanskje delvis på grunn av støtten fra de tilreisende at rødtrøyene nå var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang. Likevel, rett før omgangen var halvspilt var det vertskapet som forventningsfulle kunne legge ballen til rette på ellevemetersmerket etter en uforsiktig felling foran mål. Straffeeksekutøren gjorde jobben som han skulle, og til stor jubel fra de fleste på stadion sto det 1-0.
For oss med et snev av OCD var det svært tilfredsstillende at dagens tilskuertall var det palindromiske tallet 21612, og langt de fleste av dette brøt helt på slutten av kampen ut i et unisont gisp da en av Kalmar-spillerne kom alene mot den gamle Lyn-keeperen Johan Dahlin. Avslutningen ble for svak, og vertskapet hadde sluppet med skrekken. Kampen endte 1-0, og vi kunne forlate stadion.
Etter en liten times kjøretur kom vi fram til overnattingsstedet jeg hadde booket oss inn på, og fikk en svært positiv overraskelse. Dette var en utrolig fin liten B&B, og etter å ha sjekket inn dro vi ned til Ängelholm sentrum og spiste noen HELT vanvittige hamburgere. Vi avsluttet så kvelden med litt kurong før vi samlet krefter til søndagens eventyr.
