Raufoss - Tromsø 1-1

For en dag! For en dag! For en dag! Tok for en gangs skyld denne sesongen TIL-trøya på meg før avreise til bortekamp, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur fram til stadionet på Raufoss, som har et sponsornavn jeg kvier meg for å bruke. Med jakka godt glida igjen over trøya kunne jeg sette meg ned og vente på en kamp jeg forventa ville bli utrolig spennende. Med et eneste lite poeng til Tromsø ville opprykket være klart.

I det kampen skulle til å starte sa jeg til mine medsammensvorne at det blir vel til at de tar ledelsen tidlig, og så utligner vi på overtid. Vi flirte sammen, «Ja, det hadde vært noe!».

Som ventet startet TIL ganske bra, men de store målsjansene lot vente på seg, og i kulda på Toten begynte det etter hvert å bli tøft å sitte på tribuna. Den som bare hadde kunnet stå og hoppe og synge litt for å holde varmen. Men nei, i en sesong uten bortesupportere kan man ikke det.

Så, like før halvspilt omgang smalt det. Dessverre var det i utsida av stolpen det smalt etter et skudd fra Eric Kitolano. Raufoss kom like etter gjennom TIL-forsvaret som en varm kniv i smør. Poff, 1-0. Nei, nei, nei. Skulle «Gutan» gjøre serieinnspurten så spennende som vi hadde fryktet?

Etter baklengsmålet falt TIL litt sammen. Det trøkket vi hadde sett det første kvarteret av kampen var ikke der lenger, og veien til opprykksfest virket grusomt lang. Heldigvis klarte ikke de gulkledde å utnytte dette, tross ufine forsøk på utpsyking fra hjemmesupporterne som baserte mye av synginga si på en sang fra Bodø!

I andre omgang fortsatte det å gå trått. Heldigvis, så lenge det ikke ble flere mål for Raufoss, så levde fortsatt håpet. Det hadde fortsatt ikke blitt noen scoringer da fjerdedommer annonserte tre minutter tillegg i tiden. Alt for lite fryktet jeg.

Så, såvidt inn i tilleggstiden fikk TIL frispark i svært god posisjon. Kitolano og Ruben Yttergård Jensen sto etter hvert klare, og de fleste forventet nok en form for skudd. Plutselig løp den innfødte tromsøværingen fram. Venstrefoten hans traff ballen. Ballen så ut til å forsvinne til himmels, men plutselig begynte den å styre nedover igjen. Kunne det gå? Var det virkelig mulig? Skulle spådommen min bli virkelighet? JAAAAAAAAAA! UTLIGNING!!!!!!!

Enorme gledesscener, og så langt ut i kampen gadd verken vi få bortesupporterne som hadde kommet oss inn eller vaktmannskapene på Raufoss å bry oss om forbudet mot bortesupportere. De neste drøye to minuttene var jeg så nervøs at jeg var uendelig kvalm. Hadde det vært mer tid igjen hadde jeg antagelig kastet opp, men til slutt blåste dommeren endelig av kampen, og jeg kunne flå av meg jakka og stolt vise fram de røde og hvite stripene på trøya jeg hadde under. Tromsø Idrettslag hadde rykket opp igjen på første forsøk etter det ulykksalige nedrykket i fjor.

Tuslet etter kampen bort og mens vi ventet på spillerne kom også NRK forbi og laget et kort intervju hvor jeg fortalte om mine følelser.

Sånn ser det ut når laget ditt rykker opp til eliteserien, og det med en scoring på overtid. @MariusHelgaa https://t.co/mUEVNcPVcg pic.twitter.com/DxwuVdWwIi

— NRK Sport (@NRK_Sport) 22. november 2020

På vei tilbake til Oslo hadde vi planlagt å stoppe for en matbit på Lygnasæter, og jaggu viste det seg ikke at også spillerbussen hadde lagt inn en stopp her. Vi fikk dermed flere muligheter til å takke spillerne for en herlig sesong, og det hersket nok ingen tvil blant verken oss med hjertet i TIL eller andre gjester på kroa (Som for øvrig hadde fantastisk nivå både på mat og service) om at Tromsø nå har ett mål igjen for sesongen: Å vinne OBOS-ligaen.