Søndag var det duket ikke bare for årets siste dag i hovedstaden for meg, men også for årets siste serierunde i obosligaen, og Tromsø hadde tatt turen til Strømmen for å fullføre sesongen med stil. Etter å ha fylt bilen med julegaver, skittentøy og div frysevarer var det på med stillongsen, helsetrøya og de andre varme klærne og klart for nok en gang å sette turen til Strømmen stadion.
Møtte opptil flere banehoppere ved ankomst, og møtte så også medsupporter Martin, som hadde årets første og siste seriekamp i dag. Like etterpå dukket også Arne og Leif opp, og det strømmet etter hvert også på med flere ikledd «forbudte» rødhvite effekter i større eller mindre grad, så totalt var vi nok over 20 med polkastripet hjerte tilstede på tribuna. (I tillegg hadde jo TIL med en haug med reserver på en trist, men koronavennlig benk)
Ettersom ingen av lagene på banen hadde noe plasseringsmessig å spille for var det knyttet litt spenning til hvordan kampen kom til å bli. Hadde «Gutan» tatt juleferie alt i visshet om at divisjonsmesterskapet var klart, og kom «grånissene» (Som LSK-supporter Jørgen ynder å kalle Strømmen) til å klare å mobilisere når de hadde kommet seg i trygg avstand fra kvalikstreken sist torsdag? Våre bange anelser ble raskt bragt til skamme. Etter innmarsj med æresvakt og pokaloverrekkelse viste begge lag fullt trøkk fra start. Etter tjue minutters spill fikk så en hårfint onsideplassert Kent-Are Antonsen ballen og satte inn 0-1. Vanvittig dårlig stemning hos hjemmefansen som mente det fine håret var på andre siden av spilleren.
0-1 sto seg til pause, og da andre omgang kom i gang ble det raskt klart for meg at her hadde Helstrup sagt i garderoben at dette skulle avgjøres. 8 minutter tok det før 0-2 kom, og ytterligere fire minutter senere utnyttet Eric Kitolano en feil og fikk på elegant vis sette inn 0-3.
Da kampen gikk mot slutten satt jeg og tenkte at det ikke hadde vært ufortjent om Strømmen fikk et trøstemål, men samtidig var det ganske fortjent med tre måls seiersmargin. Første ledd i oppfyllelsen av dette kom da Strømmen fikk kranglet inn en ball, AD markerte for offside, men etter en prat med hoveddommer tok ned igjen flagget. Andre del av måloppnåelsen kom da unge Tobias Hafstad fikk hamret inn 1-4 fra kloss hold. Nå lot vi som heiet på TIL regler være regler, og spillerne kunne feire Hafstad første a-lagsmål med stående applaus fra tribuna.
Etter noen minutters overtid var kampen over, Strømmen hadde fått trøstemålet sitt, TIL hadde fått tremålsmarginen sin, og jaggu fikk ikke jeg også bortetrøya til Jostein Gundersen!
Før feiringa var over fikk jeg også overrakt assistenttrener og spillerlogistikkansvarlige Lars Petter Andressen den usannsynlig høythengende prisen «Årets Lars Petter». Stor stas!
Fornøyd med denne LP?
— Arne Jonny Johnsen (@ArneJJohnsen) December 13, 2020
Rett på veggen hjemme antar jeg. #åretslarspetter pic.twitter.com/bIw5wCVCdE
Jeg kunne dermed glad og fornøyd, og i visshet om å ha klart å se 50 fotballkamper i 2020 hoppe i bilen, og sette kursen nordover mot mørketid og julefeiring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar