Nord-Odal - Brumunddal 2 (2-4)

Etter å ha kommet hjem fra Sverige klokka to i natt hadde jeg i min galskap egentlig planlagt å dra ut igjen ganske tidlig søndag for en ny svensketur. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på en sjelden innenlands mulighet bare en drøy time unna Oslo, så jeg lå litt lenger i senga enn vanlig, og satte så kursen nordover før jeg svingte østover på Eidsvoll. Etter en liten visitt på en gårdsbutikk på veien kom jeg så et lite kvarter før avspark fram til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Nord-Odal og andrelaget til Brumunddal.

Jeg hadde jo alt i 2021 besøkt anlegget her i Dalen på Sand, men da var det for å se kamp på kunstgressbanen. Nå i sommer har klubben lagt stor innsats i å få gressbanen også i drift, og nå skulle de altså debutere med en kamp på gresset for første gang på mange mange år. Myntkast ble tatt, og det ble bestemt at lagene skulle bytte side før avspark. Hjemmelaget var alt i gang med sin peptalk, noe gjestene ikke brød seg om, og derfor stilte seg helt inntil dem for å ta sin, en noe spesiell situasjon!

Da kampen kom i gang i godværet var det svært godt oppmøte, og jeg talte meg etterhvert fram til at vi nok var et tresifret antall mennesker som fulgte med. Det var hjemmelaget som startet friskest, og som kom til sjanse etter sjanse uten at disse lot seg konvertere til mål. Mens jeg vandret rundt banen møtte jeg journalist Petter som jeg først møtte høsten 2019, og resultatet ble selvsagt en ny sak, nå hos en annen publikasjon enn sist.

Som sagt var det hjemmelaget som hadde produsert mest, og da er det jo typisk at motstanderne scorer først. Det må være lov å si at det var mot spillets gang da vi i det 18. spilleminutt fikk se Brumunddal 2 på et sjeldent besøk for an vertskapets mål hvor ballen endte i nettet til 0-1.

Etter halvspilt omgang fikk vi en liten drikkepause før kampen fortsatte mye i samme spor, og etter 32 minutter av kampen (inkludert drikkepausen) kom 0-2 til stor fortvilelse for Nord-Odal. For virkelig å gni salt i såret var det et selvmål som hadde kommet, og dermed hadde bortelaget en tomålsledelse etter det som virket å være kun én avslutning på mål!

0-2 sto seg til pause, og jeg skaffet meg en svært god vaffel, før jeg gikk og snakket litt med noen av de andre frammøtte groundhopperne som hadde tatt turen i dag. De andre var fullt og helt enige i min analyse om at det var et lite ran at stillinga så ut som den gjorde. Etter drøye ti minutter syntes spillerne det hadde vært lenge nok pause og inntok igjen banen, men dommeren var ingensteds å se. Til slutt dukket han også opp, og kampen kunne fortsette.

Etter pause føltes kampen mye jevnere enn den første omgangen hadde vært, men likevel virket det litt som om rettferdigheten slo til da hjemmelagets nr 15 som hadde misbrukt så mange sjanser i første omgang nå endelig fikk målet sitt så det ble 1-2 med 56:30 på klokka mi.

Håpet om utligning fikk dessverre et kraftig skudd for baugen knapt seks minutter senere. Hvittrøyene fikk hjørnespark, og ballen ble kontant hamret i mål etter den var slått inn. 1-3.

Et nytt håp ble tent vel 20 minutter inn i omgangen da dommeren etter rop om hands pekte på straffemerket foran Brumunddals keeper. Straffen ble satt i mål, og med 2-3 hadde Nord-Odal igjen kontakt.

Litt etter straffesparket fikk vi igjen drikkepause, og jeg overhørte en vittig tilskuer som lurte på hvor det ble av reklamen. Som en banehoppervenn av meg pleier å si: Fotball er ikke et TV-program! Reklame eller ikke, snart var oppholdet over, og fotballen fortsatte, nå også med en ung supportergjeng på plass i bergveggen bak benkene.

Mot slutten av kampen steg tenningsnivået veldig, og på overtid fikk vi først se hjemmelaget være fryktelig irriterte over at de ikke fikk straffe, men etter å ha gransket min video av situasjonen synes jeg sant å si at om det skulle vært dømt noe var det frispark utover. Lufta gikk litt ut av vertskapet da gjestene økte til 2-4 i det femte tilleggsminuttet, men enda dypere inn i overtida ble det så ampert at dommeren fant ut at det var like greit å blåse av kampen, og dermed var det 2-4 som ble sluttresultatet.

Kampen sett under ett var det kanskje ikke noe klart ran at bortelaget vant, men Nord-Odal kan føle seg fryktelig frustrerte (men ikke takke noen andre enn seg selv for det) over at det ikke var de som ledet med minst to mål til pause!

Jeg kom meg hjem i tide til å se slutten av et frustrerende TIL-tap i Molde på TV, før jeg laget en strålende middag som avslutning på ei finfin fotballhelg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: Det ryktes at Nord-Odal kommer til å sette opp flere kamper på gressbanen framover, så følg med!

Vallset - Nord-Odal 0-4

Etter at jeg for noen dager siden ble varslet om at det ville bli muligheter for en dobbel på sjeldent brukte baner på Hedmarken denne lørdagen ble alle andre planer kastet på båten. Dessverre kom det så beskjed om at den første av kampene, som skulle spilles på Ilseng. ville bli avlyst. Jeg satte likevel kursen nordover, og kom via en pitstop på en gårdsbutikk fram til Åsbygda hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vallset og Nord-Odal.

Hva som skjedde på Råsunda, hvor Vallset vanligvis spiller (og jeg så dem for noen år siden) vet jeg ikke, men her var det iallfall over tjue år siden forrige seniorkamp i NFFs systemer hadde blitt spilt. Dette var nok en medvirkende årsak til at litt etter at dommeren hadde blåst i gang oppgjøret hadde det kommet godt over femti tilskuere, hvorav en ikke ubetydelig andel hadde tatt turen nordover fra Nord-Odal. Antallet hadde nok vært enda høyere hadde det ikke vært et høyst ufyselig vær, men heldigvis hadde Yr varslet at regnet skulle gi seg litt etter kampstart.

Som sagt kom flere i publikum etter kampstart, og det kan de angre på, for det tok ikke mer enn ca 3 minutter før vi fikk 0-1 på et frispark som ble slått rett i mål!

De mørkeblå fra Sand fortsatte å dominere med vinden i ryggen, men vertskapet klarte lenge å unngå flere baklengsmål. Værvarselet viste seg å holde stikk, så etter hvert ga regnet seg, men like før halvspilt omgang klarte ikke Vallset å stå imot mer. Nok en gang gikk ballen i mål, og det sto 0-2.

Et kvarter senere kom også 0-3, og nå ble det feiret med blå røyk fra noen av de tilreisende.

Før pause fikk så Nord-Odal ballen i mål to ganger til. Den første ble annullert for offside, men scoringen på overtid kunne ingen ta fra dem, og dermed sto det 0-4 da dommeren ga lagene en pust i bakken. Hjemmelaget samlet seg foran innbytterbenken, mens gjestene tok den lange veien bort til et hus i nabolaget hvor det tydeligvis var garderobe.

Etter pause skjedde det lenge svært lite. Nord-Odal fortsatte i stor grad å dominere spillet, men med motvind nå i andre omgang produserte de langt færre målsjanser enn de hadde gjort i første halvdel av kampen. Vallset slet på sin side med å utnytte medvinden like godt som motstanderne hadde gjort, og var det ikke tøft nok for dem fra før, så ble det ikke noe enklere da en av dem med litt over fem minutter igjen av kampen klipte ned en odøling på en måte som gjorde at han pådro seg rødt kort.

Da dommeren avsluttet kampen etter noen minutters overtid sto det fortsatt 0-4, og glade kunne Nord-Odals spillere feire sammen med supporterne, igjen med litt røykutslipp som var fryktelig lite effektfullt i den sterke vinden.

Jeg hoppet i bilen og satte kursen sørover mot en revisit på en bane jeg hadde besøkt før, mens hjemmelagets spillere fortsatt må vente på sesongens første poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Eidskog 2 - Nord-Odal/Sander 2 (4-3)

En lørdag for noen uker siden hadde jeg planlagt å få groundhoppet Matrand i Eidskog, men da ble kampen flyttet til Eidskogs «hovedarena» på Magnor, så jeg måtte gjøre et nytt forsøk ved en senere anledning. Gleden var derfor stor da jeg øynet håp for en grenseoverskridende trekamperslørdag med avspark 13, 16 og 19, og en knapp time kjøring mellom hver kamp. Hva skjer da? Joda, 13-kampen flyttes til 1500 og hele korthuset raser sammen. Etter litt om og men bestemte jeg meg likevel for å få «ryddet unna» Matrand nå, og nøye meg med kun en kamp i dag. Jeg satte derfor kursen østover, og kom fram i god tid til sjettedivisjonsoppgjøret mellom Eidskog 2 og Nord-Odal/Sander 2.

Da kampen ble blåst i gang på en kanskje litt ujevn, men ellers fin gressmatte var vi knapt ti tilskuere tilstede, men grenseboerne i Eidskog kom etterhvert sigende til, så i løpet av ikke veldig mange minutter hadde tallet mangedoblet seg. Jeg kom fram til at totalt må det ha vært rundt 50 personer som så større deler av kampen.

Det de fikk se var et besøkende lag med odalinger (Jeg nekter å anerkjenne at man kan være annet enn enten -dalinger eller -døler, både og går ikke!) som hadde ballen mest og presset mest, mens hjemmelaget produserte de klart største sjansene. Etter ganske nøyaktig tjue minutters spill kulminerte så dette i at hjemmelaget tok ledelsen 1-0.

Fem minutter senere kom også 2-0, og dette var kanskje den tredje avslutninga på mål fra de hvitkledde. Her snakker vi dødelig effektivitet!

2-0 sto seg helt til det ble pause på det som nok var årets til nå varmeste dag på Østlandet. Da jeg oppdaget at det var åpen kiosk på stadion var det likevel vaflene som fristet mest.

Etter en kort hvil var spillerne igjen klare for kamp, og mens spillet ble gjenopptatt kom jeg i prat med en eldre svenske som kunne fortelle at barnebarnet hans spilte kampen, og at svigerfaren hans også hadde bodd her i området. Fra svigerfarens arsenal av røverhistorier fikk jeg høre om da de spilte kamper på grus på Kongsvinger på tredvetallet, og det var hverdagslig at det lå 4-5 kneskåler igjen etter kamp, som det bare var å pakke i lomma og ta med hjem til neste gang.

Ute på gressmatta her var det heldigvis få løse kneskåler å se, og sant å si var tempoet i kampen ikke høyere enn at skadepotensialet i taklingene var rimelig lavt. Gjestene fra Nord- og Sør-Odal prøvde febrilsk å få redusert, men begynte samtidig å irritere seg voldsomt over dommeren. Frustrasjonen fikk dog en pause etter et drøyt kvarter av andre omgang, da de endelig lyktes med å få scoringen sin så det ble 2-1.

Klagingen tok seg dog raskt opp igjen, da hjemmelaget på ny økte ledelsen i det 65. minutt. 3-1.

Tomålsledelsen varte denne gangen i under to minutter. Nord-Odal/Sander 2 reduserte på nytt, og øynet på ny håp om poeng med hjem da det sto 3-2.

Etter målbonanzaen midt i omgangen roet ting seg noe ned igjen til vi nærmet oss slutten på kampen. Med ganske nøyaktig 85 spilte minutter på min stoppeklokke kunne endelig de tilreisende virkelig storjuble. Utligningen satt i nettet, og det sto 3-3!

Det kunne nå virke som om det gikk mot ett poeng til hvert lag, men historien ville det annerledes. Godt inn i overtiden gikk en eidskoging overende på hjørnet av sekstenmetersfeltet. De mørkeblå var ikke bare uenige i at det overhode var snakk om en ulovlig felling, de lot også til å mene at det iallefall ikke skjedde innenfor streken, men dommeren hadde bestemt seg: Det ble dømt straffespark! Straffen ble satt i mål, og hjemmelaget ledet igjen.

De spillet igjen ble satt i gang skjedde det ikke stort før kampen ble blåst av, og dommeren fikk noen velvalgte ord med seg hjem fra bortelagets spillere, mens jeg dro hjem for en kjapp powernap før tilberedning av en framifrå pizza.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nord-Odal - Grinder 1-2

Etter et heldagsmøte på jobb med litt påfølgende sosialt samkvem forlot jeg Youngstorget akkurat ett sekund for sent til å rekke det toget jeg tenkte å ta hjemover. Måtte derfor vente femten minutter på neste, før jeg kastet meg i bilen på vei i retning Sand i Nord-Odal. Oppdaget da til min enorme frustrasjon at det var voldsom kø på E6, og at det kvarteret jeg hadde mistet skulle jeg veldig gjerne hatt til rådighet i trafikken. Etter å ha svingt av E6 på Eidsvoll havnet jeg så bak to septikbiler(!) på vei over til Odalen, og samtidig kjente jeg at noe var på gjære innvendig, så jeg ved ankomst Sand måtte ta en liten pitstop på Esso. Dette startet virkelig som en skikkelig dritt-tur! Jeg kom uansett fram til stadion i dalen ved Presthaugen knapt tjue minutter ut i kampen, og ble fortalt at gjestene hadde scoret minst ett mål, men han jeg snakket med hadde ikke sett starten på kampen så han visste ikke om det var scoret flere enn det ene han hadde sett.

Etter å ha sett litt på det som skjedde ute på kunstgresset måtte jeg innrømme at det ikke overrasket meg så veldig at det muligens var Grinder som ledet, da de helt klart var det førende laget i kampen. Da det var gått ca en halvtime av kampen kom de hvitkledde igjen til en scoring, så da antok jeg at det sto 0-2.

Denne gangen tok det dog bare to minutter før hjemmelaget responderte. En av de blåkledde spillerne tok helt fyr, og herjet med omtrent alle bortelagets spillere før han fyrte av fra distanse, og ballen satt i nettet. Etter dette klarte jeg faktisk å få bekreftet at det sto 1-2, men han som bekreftet dette for meg mente også at nå skulle jeg bare dra hjem, så kunne jeg skrive i referatet mitt at kampen hadde endt 5-2.

Det siste som skjedde før spillerne og vi rundt 100 som var tilstede kunne ta pause var at Grinder var nær å øke til 1-3, da et frispark ble satt i tverra.

Jeg rakk akkurat å få kjøpt en vaffel med jordbærsyltetøy før dagens sindige dommer igjen blåste i gang kampen. Bare minutter etter at andre omgang var satt i gang kom det en duell om ballen mellom Grinders keeper og en av Nord-Odals spillere, som endte med at førstnevnte fikk en stygg smell og måtte bæres av banen mellom to kamerater. En annen spiller overtok hanskene, og stilte seg i mål iført overtrekksvest, ettersom han som måtte ut ikke hadde noe under keepertrøya, og var lite lysten på å sitte i nesten tre kvarter i bar overkropp i den litt kjølige og veldig myggfulle sensommerlufta.

NOIL hadde etter dette sin etter min mening beste periode i hele kampen. De klarte å skape press mot gjestene, men de helt farlige avslutningene lot lenge vente på seg, og sakte men sikkert kjempet solungene seg inn i kampen igjen. En spesiell situasjon som oppsto var for øvrig da de mørkeblå hadde frispark i farlig posisjon, men en av lagets høyeste spillere ble kommandert ut for å plastre et blødende sår på kneet og dermed ikke fikk sjansen til å bidra i feltet på dødballen. Argumentasjon fra han det gjaldt om at han hadde blødd hele førsteomgang uten at hun med fløyta hadde sagt noe på det falt på stengrunn, og han måtte ut over sidelinja og se at frisparket ikke medførte noe som helst for laget sitt.

Mens jeg sto i det sørvestlige hjørnet av banen og hørte hjemmelagets keeper komme med en strøm av meldinger både til lagkamerater («Ta igjen! Det er løv, det!») og andre så jeg noe jeg ikke kan huske å ha sett på en kunstgressbane før. Tross at det virket som om kunstgresset var ganske ferskt, og anlegget virket nytt, så hadde naturen begynt å ta området tilbake. Her og der stakk det rett og slett små planter opp gjennom plastdekket!

Det kom noen fler halvsjanser utover i kampen, men flere scoringer ble det ikke. Da dommer etter rundt fem minutters overtid blåste av var det dermed ikke tid for jubel for de frammøtte, men som supporter gjorde det godt å se at også på dette nivået anerkjenner spillerne publikumsstøtten og gikk bort for å takke de frammøtte. 

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.